Glass er langt fra så transparent som materialet utgir seg for å være. Nesten uansett hvor gjennomsiktig vinduet fremstår, kan det ikke unngå å speile betrakteren. Et diffust omriss av den seende vil alltid dukke opp, liksom ved siden av, men samtidig i en annen dimensjon enn hva enn som befinner seg på den andre siden av glasset. Vindusshopperen vil se konturen av en forbruker, dyrehagegjesten som stirrer på sjimpansen gjennom det glassklare monteret vil også få øye på en ape med smarttelefon.
Jeg flytter mer enn gjerne inn i Eirik Høyer Leivestads beboelige metafor.
Krystallpsyken
