Regjeringen har nylig gjennomgått Norges forpliktelser etter folkemordkonvensjonen i lys av Sør-Afrikas sak mot Israel ved Den internasjonale domstolen (ICJ), om et mulig folkemord i Gaza. Regjeringens konklusjon er at spesielle tiltak ikke er nødvendige for å oppfylle Norges forpliktelser. Vurderingen har flere mangler, og mange spørsmål står fremdeles ubesvart.
Blant annet er regjeringens beskrivelse av Norges samarbeid og samhandling med Israel problematisk fordi den nedtoner relasjonen og utelater mye. Særlig nedtones Norges historiske og fortsatte forbindelser med Israel, herunder betydningen av tunge norske investeringer i Israel gjennom Oljefondet og indirekte salg av forsvarsutstyr via tredjeland. Det hoppes også bukk over andre viktige relasjoner som handelsavtaler og samarbeid via EU. I tillegg overses risikofylte offentlige innkjøp, og samarbeid og samhandling med israelske universiteter. Disse kan ofte knyttes til utvikling av teknologi for militære formål, det israelske militæret, sikkerhetsindustrien eller okkupasjonen av Palestina. Hvor mye våpen, militært materiell og overvåkingsteknologi som i dag kjøpes fra Israel og er «testet i krig», kan man også spørre – uten å få svar.
Norsk etterretningssamarbeid med Israel er en X-faktor som heller ikke trekkes inn i vurderingen av regjeringen. Dette har tradisjonelt vært nært. Hva er stillingen i dag etter anerkjennelsen av Palestina? Kan det fortsette som før i lys av Gaza-krigen og et ulovlig okkupert Palestina?
Når gjennomgangen er såpass ufullstendig, fremstår ikke regjeringens frifinnelse av Norge for handleplikter og mulig medvirkningsansvar etter folkemordkonvensjonen som juridisk holdbar. Det understøttes av at det rettslige grunnlaget for eventuelle norske plikter som er vurdert, er for snevert. Hva med handleplikter og mulig medvirkningsansvar etter Genève-konvensjonene og alminnelig folkerett som innbefatter plikter og ansvar i relasjon til aggresjon, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser? Å tråkke skjevt nå, vil bokstavelig talt kunne straffe seg senere.
Gjennomgangen går ikke inn på den faktiske situasjonen i Gaza og hvordan situasjonen vurderes av andre internasjonale institusjoner og FN-organer. Hvorfor er gjennomgangen begrenset slik? Spørsmålet som melder seg, er om utelatelsene har vært nødvendige for å kunne forsvare en ønsket konklusjon.
«Hvis regjeringen bare fortsetter som før, har Norge ikke oppfylt handleplikten»
Regjeringen har vurdert tre kjennelser fra ICJ i den nevnte folkemordsaken som stiller krav til Israel. Utenriksdepartementets notat diskuterer om risikoen for folkemord er høy nok til at Norge har en plikt til å handle. I ICJs første kjennelse fra januar slås det fast at det er «reell og nærliggende risiko» for folkemord i Gaza. Dette sammenlignes med en tidligere sak mellom Bosnia og Serbia, hvor ICJ la til grunn at en tredjepart skulle gripe inn ved «alvorlig risiko» for folkemord. Utenriksdepartementet konkluderer på bakgrunn av dette at det er usikkert om ICJs kjennelser betyr at Norge må handle nå.
Dette er en svært formalistisk tilnærming. Etter folkeretten har statene selv ansvar for å vurdere om terskelen for handleplikt er nådd, enten det pågår en sak for ICJ eller ikke. Regjeringen burde derfor inntatt et selvstendig standpunkt: Gjelder det i dag handleplikt etter folkemordkonvensjonen? Men uansett er det på det rene at terskelen for risiko er nådd for å utløse statens handleplikter opp mot mulige forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.
Sjefanklageren ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har nylig siktet statsminister Netanyahu og forsvarsminister Gallant for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten som utryddelse, og bedt dommerne utferdige arrestordrer. FNs undersøkelseskommisjon for Palestina og Israel har konkludert med at israelske ledere – i den hittil undersøkte perioden 7. oktober til 31. desember – er personlig ansvarlig for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, inkludert utryddelse. FNs Spesialrapportør for menneskerettssituasjonen i de okkuperte palestinske områdene, Francesca Albanese, har konkludert med folkemord. Tersklene som er anvendt, indikerer at det i hvert fall er mest sannsynlig at folkerettslige forbrytelser er begått og begås i Gaza. Da er man klart over terskelen for handleplikt, hvor også ansvar for medvirkning bør tas svært alvorlig.
Situasjonen i Gaza i dag er katastrofal, også folkerettslig. Norge kan i likhet med flere andre tredjestater pådra seg statsansvar, og individuelt straffansvar for ledere i staten hvis man ikke er mer forsiktig enn hva regjeringen legger opp til. Samtidig har Norge på det utenrikspolitiske plan gjort mye bra, blant annet ved å støtte våpenhvile, fred og fremtidige løsninger, kritisere Israels overskridelse av selvforsvarsretten og forsvare internasjonale organisasjoner som har vært utsatt for utilbørlig press, som Unrwa og ICC.
Problemet er at intet av det som hittil har vært gjort av Norge og andre land, har ført til at angrepet på Gaza har opphørt. Hver dag blir nye sivile drept og skadet mens hungersnøden tiltar. Derfor er vi stadig der folkerettens påbud gjelder: Tredjeland som Norge plikter å iverksette rimelige tiltak, så langt det lar seg gjøre, for å forhindre og motvirke folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Hva som lar seg gjøre og er rimelig, er knyttet direkte til Norges og andres samarbeid og samhandling med Israel.
Hvis regjeringen derfor bare fortsetter som før i relasjon til Israel, har Norge ikke oppfylt handleplikten etter folkeretten, og mulig ansvar for medvirkning til organisert kriminalitet vil før eller siden bli satt under lupen.