Av alle adjektivene vi har til rådighet for å beskrive en bok, er «fin» blant de mer uglesette. For når er noe «fint»? Hva ligger i det? Det kan framstå tvetydig, litt likegyldig. Men når jeg vil påstå at den fremste kvaliteten ved Martin Baldysz’ tredje roman, «Fallgard», er at den er fin, er det på samme måte som en sommerdag er det: Den er nokså lavmælt, varm, behagelig – og uspektakulær, ja, kanskje litt kjedelig. Men det gjør ikke noe, for den er jo riktig så fin likevel?
Martin Baldysz har skrevet en fin bok, i ordets rette forstand.
Brysomt begjær
