Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Sadiq Qakas tospråklige diktdebut gir en rørende skildring av grunnleggende eksilerfaringer.

Chicken wings til bestemor

AnmeldelseAli Esbati22. juni

Pendler: Sadiq Qakas bok «Bestemors bok» er utgitt i Aschehougs tospråklige diktserie Parallell, og er skrevet både på norsk og albansk. Foto: Linda Bournane Engelberth

Sadik Qaka

Bestemors bok

Lyrikk

Achehoug 2024, 205 sider

Jeg er tretten og har antydning til bart. Farfar har krageløs skjorte og lue – old school. Vi sitteri skyggen av et valnøttre, på gården der han var bonde hele livet, og der faren min vokste opp. Et kort besøk, få år etter at jeg hadde flyttet fra Iran til Sverige. Det skulle bli den siste gangen vi møttes. Vi skjønte det vel. Jeg husker de stille tårene hans da vi skulle skilles.

Martin Baldysz har skrevet en fin bok, i ordets rette forstand.

Brysomt begjær

AnmeldelseEven Teistung22. juni

I en annen tid: «Fallgard», som er satt til 1960-tallet, er Martin Baldysz’ tredje roman. Foto: Helle Frogner

Martin Baldysz

Fallgard

Roman

Samlaget 2024, 153 sider

Av alle adjektivene vi har til rådighet for å beskrive en bok, er «fin» blant de mer uglesette. For når er noe «fint»? Hva ligger i det? Det kan framstå tvetydig, litt likegyldig. Men når jeg vil påstå at den fremste kvaliteten ved Martin Baldysz’ tredje roman, «Fallgard», er at den er fin, er det på samme måte som en sommerdag er det: Den er nokså lavmælt, varm, behagelig – og uspektakulær, ja, kanskje litt kjedelig. Men det gjør ikke noe, for den er jo riktig så fin likevel?

Ei bygdejente byttar ut sin barndoms revefarm med natteliv og lærarpost i Japan.

Foxy singelliv

MeldingHelene Hovden Hareide22. juni

Debutant: Ingvill Kjærstein har ein master i japansk og er ansvarleg redaktør for tidsskriftet Fett. FOTO: Tom Henning Bratlie

Ingvill Kjærstein

Austvestpassasjen

Roman

Samlaget 2024, 192 sider

Då nett-tidsskriftet Literary Hub nyleg skreiv om fråværet av pengar i samtidslitteraturen, slo det meg at det ikkje berre er inkassovarsel og lønnstrinn som manglar i mange romanar si attgjeving av verda. Ta til dømes kroppen. Norske boksider er gjerne fulle av nevrotisk, indre monolog, naturmystikk og familiedynamikk, men kor ofte set nokon seg ned på huk for å tisse? Kor mange av dei tankefulle karakterane har lår og ein mage, som dei grunna eksem brukar ein halvtime av livet kvar dag på å smøre inn? Og kor ofte har ein fyrstepersonsforteljar mensenkrampe? Eller sex?