Anmeldelse

Banden on the run

Nevøene til Oslo Ess, fetterne til Brenn.

Arvid Skancke-Knutsen

Benji & Banden

En sånn en

Album

Jansen Records

Du kan jo kalle dem nevøene til Oslo Ess – eller fetterne til Brenn. Benji & Banden har navn som en norsk ungdomsfilm fra 1980-tallet, og de låter ungdommelig ivrige også, selv om medlemmene stort sett har rundet 25 år. På debutalbumet «En sånn en» blander de fengende rockelåter med solid med attakk i lydbildet. Nesten hele veien er det en høy allsangfaktor, kombinert med sviende gitarer og jobbende rytmer.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.