Jürgen Habermas’ filosofi viser fram både menneskets ­selvstendighet og dets livsnødvendige behov for samarbeid.

Radikal avhengighet

Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com

Jeg traff Jürgen Habermas nylig ved en konferanse om internett og offentlighet. Han holdt på fra morgen til kveld med sin vante intensitet. Han lot oss andre spise middag og kjørte i stedet alene hjem fra München til Starnberg, to dager på rad. Han blir i dag 95 år. Hans viktigste verk kom ut i 2019, da var han akkurat blitt 90. Lynet burde allerede ha nådd oss, men tordenskrallene lar vente på seg her på berget, selv om en første del nå finnes på engelsk. Selvsagt har han også før satt ettertrykkelig spor etter seg – dels i den legendariske offentlighetsboka som vi svært tidlig fikk ut (han skremte vettet av meg da han ved første møte sa at han ikke hadde gitt tillatelse, men boka var oversatt og han lot nåde gå for rett), dels i all slags grunnleggende kontroverser, og endelig i funderende verker som «Theorie des kommunikativen Handelns». Da det sistnevnte verket kom ut 200 år etter Kants «Kritik der reinen Vernunft», skrøt jeg av tidsparallellen til min beste amerikanske venn. Hold det teutonske pratet der unna, var hans reaksjon.

Med andre ord