Her forleden kom jeg til å tenke på den kanadiske forfatteren Alice Munro som ofte ble spurt om hvorfor hun ikke skrev romaner, som om det skulle være noe underordnet ved novellen, som var sjangeren hun hadde gjort til sin. Munro svarte som regel noe sånt som at da hun begynte å skrive, var hverdagslivet fullt fra før, det var barn og matlaging og all slags husarbeid. Skrive ville hun, men tiden var så oppstykket at det ikke var rom for de lange tankebanene hun så for seg at en roman ville kreve. Derfor noveller, og dessuten likte hun sjangeren godt.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
