Anmeldelse

Å bli voksen

Charli XCX har aldri vært bedre, eller mer menneske.

Eirik Blegeberg
Frøken XCX: Klubbdronning med baby-tanker. Foto: Harley WeirFrøken XCX: Klubbdronning med baby-tanker. Foto: Harley Weir

Charli XCX

Brat

Album

Atlantic/Warner

Tårer har dryppet over dansegulvet så lenge det har vært disco. Følelser av ensomhet og usikkerhet er jo en perfekt kontrast til den euforiske klubb-lykken. Dessuten er klubb-lykken falsk – er den ikke? Den er i hvert fall utilstrekkelig, særlig når man har passert tretti og kjenner at den biologiske klokka tikker. På sitt sjette album tikker klokka for Charli XCX, og noe står på spill. Kan det være livet sjøl?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.