Akkurat nå

I søvne

Tabitha Sabrina

I natt fikk jeg ikke sove. Etter å ha prøvd diverse triks – lese, stå opp og gjøre noe kjedelig (jeg brettet klær), telle til hundre, «the military method» (en avspenningsøvelse hvor du kroppsdel for kroppsdel lar deg synke ned i madrassen; amerikanske soldater sverger visstnok til denne) – ble jeg liggende og stirre i taket og tenke på diverse tilfeldige greier som dukket opp. Av alle personer jeg har møtt, tenkte jeg på Helene, ei jeg delte rom med på en studietur i skogen for rundt femten år siden. Midt på natta den gangen våknet jeg av at hun klatret ned fra overkøya, stilte seg framfor meg og nynnet. Neste natt, da uten å vekke meg, hadde hun subbet rundt i korridoren og banket hardt på dørene til de andre rommene. Ved frokost neste morgen ble Helene konfrontert med sitt søvngjengeri. Hun hadde tross alt vekket flere av oss, og noen var blitt redde av disse voldsomme kakkene på døra midt på natta, men Helene virket først og fremst lettet over at hun ikke hadde beveget seg ut av hytta. Bare noen uker før studieturen hadde hun overnattet hos foreldrene sine. Mora hadde våknet av lyder i oppkjørselen, og der satt Helene i foreldrenes bil, med motoren i gang og henda på rattet. Nå, fortalte hun, hadde hun fått plass på en søvnklinikk hvor de ved hjelp av elektroder festet til hodet hennes og overvåkningskamera skulle prøve å finne svar på hennes nattlige aktiviteter. Det neste jeg tenkte på var hvorfor jeg tenkte på denne søvngjengeren fra min fortid. Vi ble aldri venner utafor studiene (hvorfor ble vi ikke det?). Jeg lurte på om hun noen gang tenker på meg, og på hva det har blitt av henne. Går hun fortsatt i søvne? Slik gikk timene. Nok en gang sto jeg opp. Jeg spiste en vaffel fra gårsdagen, la meg i senga og leste, lukket øynene, kjente meg mer våken enn noen gang. Rundt klokka fire begynte fuglene å synge. Jeg tok en ullgenser på og satte meg på balkongen, bestemte meg for å døgne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Spørsmål

Kvisslaget står i et alvorlig moralsk dilemma: Puben hvor vi kvisser har blitt fratatt skjenkebevilling og serveringsbevilling av kommunen fordi de ikke betaler skatt og moms, bryter skjenkevilkår og generelt har veldig dårlig orden på ting. Likevel holder de åpent. Jeg er litt i stuss på hvordan dette foregår. På grunn av ferieavvikling i laget fikk vi ikke stilt på kviss denne uka og sjekket opplegget. Men det skal ha vært kviss. Er det da ingen som griper inn? Er strenge beskjeder formidlet i brevs form som sendes via Altinn den eneste reaksjonsformen man har på regelbrudd? Har ikke næringsmiddeletaten en slags ICE-lignende stormtropp som kan rykke inn med militær-taktikker og stenge hele sjappa hvis de ikke følger reglene? Hvor rangerer brudd på skjenkeloven i den store sammenheng? På onsdag fikk 40 syklister 1950 kroner hver i bot for å kjøre på rødt, men pubeiere kan bare drite i reglene uten at det straffer seg? Nå har politiet mast seg til det beredskapssenteret på Sofiemyr, og de har helikopter.

Konsulenten

Vinglepetter

Eg finn ikkje artikkelen igjen, men eg meiner å hugse at eg så ein eller annan meine noko om at det å vere ein vinglepetter har blitt eit samfunnsproblem. Noko i den duren. Eg kjende meg uansett treft. Eg er ein vinglepetter, og det har eg vel alltid vore. Når det kjem til små ting, som kva eg skal velje av snacks i butikken, kan eg bruke overmåteleg lang tid, noko som kan bli eit temmeleg stort tidssluk og at det endelege valet får altfor stor meining. Dersom eg, etter endeleg å ha betalt for noko, kjenner at nei, dette var ikkje rett val, kan kjensla av nederlag vere tyngande. Når det kjem til store ting, som kva eg skal gjere med livet mitt, utartar det seg noko annleis, men også litt (faretruande) likt. Her sjanglar eg mellom det eine og det andre i ein evig dirrande tilstand, som om eg faktisk var ein bøye på havet.

Smørbukken

Folketall og røvere

I sommer har vi lest «Folk og Røvere i Kardemomme by». Én scene jeg gjerne har hoppet over når jeg har tenkt på den boken, er at røverne etter at de har blitt satt i fengsel starter opp som musikanter igjen. Dette blir nyttig når det viser seg at de ikke klarer å skaffe nok gratis mat til å holde løven god og mett. «Den spiser så forferdelig mye, og det er ikke noe rart at pølsemakeren må spare litt på kjøttet». Kardemomme by har de ikke Onlyfans, ikke kan røverne røve mer heller, de sitter i fengsel, så hva skal de gjøre? De skal holde konsert til inntekt til sulten løve. Konserten koste 50 øre for voksne og 10 øre for barn, og når konserten er ferdig viser det seg at de har fått inn 94 kroner og 50 øre. Det må bety at det var minst 189 personer på konserten, forutsatt at ingen var barn. Men det er mye unger i byen, så la oss si at det var 300 personer på konserten. Det er sjokkerende mange flere enn jeg har sett for meg tidligere. Det betyr at det bor flere i Kardemomme by enn i Utsira kommune. Samtidig, hvis det skal være et økonomisk grunnlag for å holde seg med noe så ekstravagant som et permanent sirkus, så må man jo ha en viss størrelse på befolkningen. At byen er såpass stor gjør at man stiller seg en hel del andre spørsmål.

Konsulenten