Akkurat nå

I søvne

I natt fikk jeg ikke sove. Etter å ha prøvd diverse triks – lese, stå opp og gjøre noe kjedelig (jeg brettet klær), telle til hundre, «the military method» (en avspenningsøvelse hvor du kroppsdel for kroppsdel lar deg synke ned i madrassen; amerikanske soldater sverger visstnok til denne) – ble jeg liggende og stirre i taket og tenke på diverse tilfeldige greier som dukket opp. Av alle personer jeg har møtt, tenkte jeg på Helene, ei jeg delte rom med på en studietur i skogen for rundt femten år siden. Midt på natta den gangen våknet jeg av at hun klatret ned fra overkøya, stilte seg framfor meg og nynnet. Neste natt, da uten å vekke meg, hadde hun subbet rundt i korridoren og banket hardt på dørene til de andre rommene. Ved frokost neste morgen ble Helene konfrontert med sitt søvngjengeri. Hun hadde tross alt vekket flere av oss, og noen var blitt redde av disse voldsomme kakkene på døra midt på natta, men Helene virket først og fremst lettet over at hun ikke hadde beveget seg ut av hytta. Bare noen uker før studieturen hadde hun overnattet hos foreldrene sine. Mora hadde våknet av lyder i oppkjørselen, og der satt Helene i foreldrenes bil, med motoren i gang og henda på rattet. Nå, fortalte hun, hadde hun fått plass på en søvnklinikk hvor de ved hjelp av elektroder festet til hodet hennes og overvåkningskamera skulle prøve å finne svar på hennes nattlige aktiviteter. Det neste jeg tenkte på var hvorfor jeg tenkte på denne søvngjengeren fra min fortid. Vi ble aldri venner utafor studiene (hvorfor ble vi ikke det?). Jeg lurte på om hun noen gang tenker på meg, og på hva det har blitt av henne. Går hun fortsatt i søvne? Slik gikk timene. Nok en gang sto jeg opp. Jeg spiste en vaffel fra gårsdagen, la meg i senga og leste, lukket øynene, kjente meg mer våken enn noen gang. Rundt klokka fire begynte fuglene å synge. Jeg tok en ullgenser på og satte meg på balkongen, bestemte meg for å døgne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Dr.Dritt

Akkurat no er eg rasande over pengar og Dr. Dropin, to ting som så definitivt heng saman, ­openbert, og difor er eg også rasande på meg sjølv. Eg kunne nøgd meg med å berre skrive: aldri dra på Dr. Dropin, kanskje fyrst og fremst til meg sjølv, sidan eg reknar med at lesarane av Klassekampen ikkje er dei hyppigaste brukarane av ­Askeladden & Co-selskapet. Men, fordi det kan vere fleire idiotar som meg der ute, og sidan eg treng påminninga, så skal eg utfylle. Det heile starta med lange helsekøar. Ikkje overraskande, og det var nesten i ein slags trass over dette, at det offentlege ikkje meistra å gje meg ein liten halvtime til noko eg treng, at eg bestilte time hos det dumme, dumme, kapitalistiske helvetes-konsernet.

Utflyt­taren

Eg er tilbake frå distriktet. Eg har budd der, nærmare bestemt ein stad i Innlandet, i kring eit halvt år. (Det har leia til endringar. Som at eg no, i denne teksten i alle fall, skriv på nynorsk, at eg veit både korleis ein pumpar luft i bildekk, at janteloven så visst lever i sitt beste velgåande og at Statsforvaltaren er om ikkje djevelen, så den store, stygge kjeppen i hjulet for all framdrift.) Eg har tenkt, medan eg jobba som journalist i ei avis på denne staden i Innlandet, at eg skulle føreslå ei spalte. Det var inspirert av samlinga av spaltene til Agnes Ravatn, Alle mot alle, som eg las før eg drog til distriktet. Eg har gått med idear til spalta i heile det halve året eg var i avisa.

Tap-tap

God dag. Eg har vore litt nedfor i det siste. Diktarlivet tek på både psykisk og fysisk, og det er særleg den siste biten som har vorte mest gjeldande den siste tida. Det har seg nemleg slik at eg her om dagen gjorde eit brutalt funn etter at eg hadde dusja og tørka meg. Håret på toppen av hovudet har sett sine beste dagar, og månen er i ferd med å bli større enn snusdåsa i lomma mi. Kva skal eg gjere? Eg kunne ha skrive eit dikt om det, men det gjer eg som oftast når eg har fått ein psykisk knekk. Eg gjekk difor ned til apoteket og kjøpte meg ein hårkur som ifølgje reklama skulle få ting på stell igjen.