I søvne

I natt fikk jeg ikke sove. Etter å ha prøvd diverse triks – lese, stå opp og gjøre noe kjedelig (jeg brettet klær), telle til hundre, «the military method» (en avspenningsøvelse hvor du kroppsdel for kroppsdel lar deg synke ned i madrassen; amerikanske soldater sverger visstnok til denne) – ble jeg liggende og stirre i taket og tenke på diverse tilfeldige greier som dukket opp. Av alle personer jeg har møtt, tenkte jeg på Helene, ei jeg delte rom med på en studietur i skogen for rundt femten år siden. Midt på natta den gangen våknet jeg av at hun klatret ned fra overkøya, stilte seg framfor meg og nynnet. Neste natt, da uten å vekke meg, hadde hun subbet rundt i korridoren og banket hardt på dørene til de andre rommene. Ved frokost neste morgen ble Helene konfrontert med sitt søvngjengeri. Hun hadde tross alt vekket flere av oss, og noen var blitt redde av disse voldsomme kakkene på døra midt på natta, men Helene virket først og fremst lettet over at hun ikke hadde beveget seg ut av hytta. Bare noen uker før studieturen hadde hun overnattet hos foreldrene sine. Mora hadde våknet av lyder i oppkjørselen, og der satt Helene i foreldrenes bil, med motoren i gang og henda på rattet. Nå, fortalte hun, hadde hun fått plass på en søvnklinikk hvor de ved hjelp av elektroder festet til hodet hennes og overvåkningskamera skulle prøve å finne svar på hennes nattlige aktiviteter. Det neste jeg tenkte på var hvorfor jeg tenkte på denne søvngjengeren fra min fortid. Vi ble aldri venner utafor studiene (hvorfor ble vi ikke det?). Jeg lurte på om hun noen gang tenker på meg, og på hva det har blitt av henne. Går hun fortsatt i søvne? Slik gikk timene. Nok en gang sto jeg opp. Jeg spiste en vaffel fra gårsdagen, la meg i senga og leste, lukket øynene, kjente meg mer våken enn noen gang. Rundt klokka fire begynte fuglene å synge. Jeg tok en ullgenser på og satte meg på balkongen, bestemte meg for å døgne.