Akkurat nå

I søvne

Tabitha Sabrina

I natt fikk jeg ikke sove. Etter å ha prøvd diverse triks – lese, stå opp og gjøre noe kjedelig (jeg brettet klær), telle til hundre, «the military method» (en avspenningsøvelse hvor du kroppsdel for kroppsdel lar deg synke ned i madrassen; amerikanske soldater sverger visstnok til denne) – ble jeg liggende og stirre i taket og tenke på diverse tilfeldige greier som dukket opp. Av alle personer jeg har møtt, tenkte jeg på Helene, ei jeg delte rom med på en studietur i skogen for rundt femten år siden. Midt på natta den gangen våknet jeg av at hun klatret ned fra overkøya, stilte seg framfor meg og nynnet. Neste natt, da uten å vekke meg, hadde hun subbet rundt i korridoren og banket hardt på dørene til de andre rommene. Ved frokost neste morgen ble Helene konfrontert med sitt søvngjengeri. Hun hadde tross alt vekket flere av oss, og noen var blitt redde av disse voldsomme kakkene på døra midt på natta, men Helene virket først og fremst lettet over at hun ikke hadde beveget seg ut av hytta. Bare noen uker før studieturen hadde hun overnattet hos foreldrene sine. Mora hadde våknet av lyder i oppkjørselen, og der satt Helene i foreldrenes bil, med motoren i gang og henda på rattet. Nå, fortalte hun, hadde hun fått plass på en søvnklinikk hvor de ved hjelp av elektroder festet til hodet hennes og overvåkningskamera skulle prøve å finne svar på hennes nattlige aktiviteter. Det neste jeg tenkte på var hvorfor jeg tenkte på denne søvngjengeren fra min fortid. Vi ble aldri venner utafor studiene (hvorfor ble vi ikke det?). Jeg lurte på om hun noen gang tenker på meg, og på hva det har blitt av henne. Går hun fortsatt i søvne? Slik gikk timene. Nok en gang sto jeg opp. Jeg spiste en vaffel fra gårsdagen, la meg i senga og leste, lukket øynene, kjente meg mer våken enn noen gang. Rundt klokka fire begynte fuglene å synge. Jeg tok en ullgenser på og satte meg på balkongen, bestemte meg for å døgne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Gutta på tur

Det snakkes mye om forskjellene mellom jenter og gutter i skolen. Jeg nøyer jeg meg bare med å konstatere at det er en forskjell. Som far til ei 13 år gammel jente og en elleve år gammel gutt vet jeg litt om dette. Og jeg vil hevde at guttene i denne alderen opererer med en helt annen logikk enn det jentene gjør. La meg illustrere med et nært eksempel. Her om dagen hadde ei gruppe av guttene i klassen til min sønn fått et par timer fri fra skolen for å delta på et arrangement. Avtalen var at de skulle vende tilbake med en gang det var over.

The strong og silent type

Moteløven 2

Så var han der igjen. Den velkledde kollega. Ung og vital svingte han inn foran meg utenfor inngangsdøra til jobben. Det var rett før arbeidsdagen begynte, og som alltid var jeg ute i siste minutt. Ikke noe nytt for min del, men at moteløven skulle lide av samme moralske brist, var overraskende. Det må være snakk om et unntakstilfelle. Like fullt hadde vi begge hastverk.

The strong og silent type

Drit og ræl

En ting ingen advarer deg godt nok om når du får barn, er alt rælet du får. De blir gitt i barnas navn, men det er du som må forholde deg til det. Bursdag? Her er en haug av ­ubrukelige ting i plast som helst er så små at de legger seg i alle sprekker. Jul? Her er enda en haug med ubrukelige ting i plast som helst er så små at de legger seg i alle sprekker – når du akkurat har klart å pirke ut og hive alle tingene fra bursdagen. Siden vi absolutt er så heldige og har en stor familie som elsker barna våre, så må vi trå varsomt. Hvordan forteller man folk at de gir ræva gaver? Altså, de må mer enn gjerne gi oss ting når kjærlighetsspråket deres likevel er å bruke penger. Vi er bare to idioter som har gått til anskaffelse av både trehus og unger uten helt å være kapabel til å følge opp noe av det, så her er det behov for litt av hvert. Men brukelige ting får vi ikke. Det er ikke sånn familien vår opererer. Selv når vi ønsker oss nye klær til unga sånn at de ikke bare går i utslitte Sesam stasjon-gensere fra nittitallet, får vi dritdyre tyllskjørt og paljettkapser. Vi har prøvd å legge forbud mot rosa gaver for å unngå at dattera blir prinsesse (vi er tross alt republikanere), men da får vi bare lilla glitterkjoler i stedet.

Amøbe