Akkurat nå

I søvne

I natt fikk jeg ikke sove. Etter å ha prøvd diverse triks – lese, stå opp og gjøre noe kjedelig (jeg brettet klær), telle til hundre, «the military method» (en avspenningsøvelse hvor du kroppsdel for kroppsdel lar deg synke ned i madrassen; amerikanske soldater sverger visstnok til denne) – ble jeg liggende og stirre i taket og tenke på diverse tilfeldige greier som dukket opp. Av alle personer jeg har møtt, tenkte jeg på Helene, ei jeg delte rom med på en studietur i skogen for rundt femten år siden. Midt på natta den gangen våknet jeg av at hun klatret ned fra overkøya, stilte seg framfor meg og nynnet. Neste natt, da uten å vekke meg, hadde hun subbet rundt i korridoren og banket hardt på dørene til de andre rommene. Ved frokost neste morgen ble Helene konfrontert med sitt søvngjengeri. Hun hadde tross alt vekket flere av oss, og noen var blitt redde av disse voldsomme kakkene på døra midt på natta, men Helene virket først og fremst lettet over at hun ikke hadde beveget seg ut av hytta. Bare noen uker før studieturen hadde hun overnattet hos foreldrene sine. Mora hadde våknet av lyder i oppkjørselen, og der satt Helene i foreldrenes bil, med motoren i gang og henda på rattet. Nå, fortalte hun, hadde hun fått plass på en søvnklinikk hvor de ved hjelp av elektroder festet til hodet hennes og overvåkningskamera skulle prøve å finne svar på hennes nattlige aktiviteter. Det neste jeg tenkte på var hvorfor jeg tenkte på denne søvngjengeren fra min fortid. Vi ble aldri venner utafor studiene (hvorfor ble vi ikke det?). Jeg lurte på om hun noen gang tenker på meg, og på hva det har blitt av henne. Går hun fortsatt i søvne? Slik gikk timene. Nok en gang sto jeg opp. Jeg spiste en vaffel fra gårsdagen, la meg i senga og leste, lukket øynene, kjente meg mer våken enn noen gang. Rundt klokka fire begynte fuglene å synge. Jeg tok en ullgenser på og satte meg på balkongen, bestemte meg for å døgne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Kaldt

Gradestokken kryp nedover, mens eg jakter ullsokkar, ullsoler og dunjakker. Å berre komma seg ut døra er på denne tida av året ein stor jobb, som startar med stillongsar og ullundertrøyer, før kjeledressar blir trekt over lite samarbeidsvillige små bein. Fleire i hushaldninga kjenner sjølvsagt ikkje sitt eige beste og leverer inn sterke protestar både mot ullsokkar og varme vintersko. Først ute i kulda kjem samtykket til mors krav om ull. Nyåret kom med eit kvitt vintertrekk over byen som vanlegvis er fuktig, våt og mørk på denne tida. Eg lærde at ein ullsokk ikkje er ein ullsokk. På lappen inne i sokken står det: Ull er 41 prosent acrylic, 11 prosent polyester og 4 polyamide. Gjennom takvindauget kjem måneskinet inn. Den er på veg ned no, var full på laurdag.

Dryss

Heilt sidan i sommar hadde eg gått og kikka på eit lite grantre som stod for seg sjølv i vegkanten. Det var kanskje 130 centimeter høgt, tett og fint, men litt skakt, og greinene var ikkje fullt utvaksne på den eine sida, der dei hadde møtt på autovernet. Nokre veker før jul bestemte eg meg for at det skulle bli juletreet vårt. Med sekken full av pågangsmot tok eg saga med meg ei helg då regnet ausa med og gjekk laus på treet. 6-åringen stod spent i vegkanten og såg at treet la seg. (La meg legga til at det dette var langt ute på bygda. Det var ein slektning som eigde treet, som eg hadde fått lov til å ta.

Dialog

HELTEN: Jeg skjønner det ikke. Det er jo jeg som er Den Gode, og like fullt virker det ofte som at folk liker deg bedre. SKURKEN: Selvsagt. Jeg har jo alle de kuleste replikkene. Mens du sier det som er moralsk riktig, kan jeg utdype hvordan verden faktisk fungerer. H: Hæ? S: Det er jo ganske opplagt. Hvor ofte hører man sånne som deg komme med filosofiske utlegninger? Siterer du Marx, Nietzsche eller Platon, kanskje? H: Du mener at folk ønsker å bli belært om filosofi? S: Å ja, og politisk teori. Folk tørster etter sannheten.