Akkurat nå

I søvne

I natt fikk jeg ikke sove. Etter å ha prøvd diverse triks – lese, stå opp og gjøre noe kjedelig (jeg brettet klær), telle til hundre, «the military method» (en avspenningsøvelse hvor du kroppsdel for kroppsdel lar deg synke ned i madrassen; amerikanske soldater sverger visstnok til denne) – ble jeg liggende og stirre i taket og tenke på diverse tilfeldige greier som dukket opp. Av alle personer jeg har møtt, tenkte jeg på Helene, ei jeg delte rom med på en studietur i skogen for rundt femten år siden. Midt på natta den gangen våknet jeg av at hun klatret ned fra overkøya, stilte seg framfor meg og nynnet. Neste natt, da uten å vekke meg, hadde hun subbet rundt i korridoren og banket hardt på dørene til de andre rommene. Ved frokost neste morgen ble Helene konfrontert med sitt søvngjengeri. Hun hadde tross alt vekket flere av oss, og noen var blitt redde av disse voldsomme kakkene på døra midt på natta, men Helene virket først og fremst lettet over at hun ikke hadde beveget seg ut av hytta. Bare noen uker før studieturen hadde hun overnattet hos foreldrene sine. Mora hadde våknet av lyder i oppkjørselen, og der satt Helene i foreldrenes bil, med motoren i gang og henda på rattet. Nå, fortalte hun, hadde hun fått plass på en søvnklinikk hvor de ved hjelp av elektroder festet til hodet hennes og overvåkningskamera skulle prøve å finne svar på hennes nattlige aktiviteter. Det neste jeg tenkte på var hvorfor jeg tenkte på denne søvngjengeren fra min fortid. Vi ble aldri venner utafor studiene (hvorfor ble vi ikke det?). Jeg lurte på om hun noen gang tenker på meg, og på hva det har blitt av henne. Går hun fortsatt i søvne? Slik gikk timene. Nok en gang sto jeg opp. Jeg spiste en vaffel fra gårsdagen, la meg i senga og leste, lukket øynene, kjente meg mer våken enn noen gang. Rundt klokka fire begynte fuglene å synge. Jeg tok en ullgenser på og satte meg på balkongen, bestemte meg for å døgne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Popkorn

Jeg har ikke en bucket list, men én gang i livet skulle jeg ønske jeg klarte å poppe hvert eneste popkorn i gryta. Det er neppe det største området av matsvinn, verken hjemme hos oss eller i verden, men det slår meg som kanskje noe av det aller vanskeligste man kunne gjort på kjøkkenet. Kanskje er det der Heston Blumenthal skal legge innsatsen hvis han vil gjøre comeback på kokkestjernehimmelen. «Dear guest, before you is a bowl of popkorn where every last kernel has been popped to perfection.» Heston hadde nok juksa litt, som mange kokker før ham, og poppet ett og ett korn i gryta for å sikre at alt poppes. Det gjelder i så fall ikke. Hvis det kommer for en dag, reiser jeg meg sint opp og lager en scene. Det har jeg nemlig aldri gjort på en restaurant, men jeg kunne godt tenke meg å prøve det. Jeg burde gjort det på min ettårs bryllupsdag. Da kalte servitøren meg hele kvelden «kjekken», men vi ble etter hvert ganske overbevist om at han egentlig sa «tjukken», bare med litt slurvete uttale. Slikt bør man ikke finne seg i. Da jeg jobbet i matbutikk, lærte jeg av en litt eldre kollega at man kan si «ha det, fitta» til kundene såpass fort og slurvete at de fleste vil tro at man sier «ha det fint da».

Diskotek

Jeg har, takket være denne spalta, vært på diskotek. Det har seg nemlig slik at jeg ble oppdaget sist jeg skrev her. Mitt epos om reagensrørshots og 90-tallsmusikk i Trondheim ble lagt merke til av en av den norske nostalgiøkonomiens oligarker: DJ Reform94. Herr 94 arrangerer tilrettelagte soareer for de av oss som føler oss litt for gamle til å danse på den alminnelige byen (om du bruker ordet alminnelig tilhører du sannsynligvis også denne demografien. Velkommen skal du være!) under fanen «Skammens diskotek». Stikkord: strobelys, glowsticks og eggende rytmer fra tiåret som ga oss TV2, Lillehammer-OL og Orderud-saken. Dette var en aften for de av oss som forbinder Snap med «Rhythm Is a Dancer» og ikke det masete spøkelset på internett.

Sunn fornuft

Jeg tror ingen vil beskylde meg for å være utpreget tidlig ute med ting. Jeg tviholdt på discman til lenge etter mp3-spilleren hadde gjort sitt inntog, prøvde sushi for første gang lenge etter årtusenskiftet og har relativt nylig oppdaget av han derre Ernest Hemingway var ganske god til å skrive bøker. Den foreløpig siste i rekken av ting jeg har oppdaget minst ti år for sent, er den fantastiske serien «Kampen for tilværelsen». For en gave av en klin kokos dramakomedie. Etter å ha pløyd meg gjennom første sesong på uforsvarlig kort tid, var jeg klar som et egg for sesong to. Det var bare ett problem: da jeg var ferdigrigget i sofaen med ostepop og forakt for øvre middelklasse oppdaget jeg til min store forferdelse at sesong to slettes ikke var å finne hos statskanalen. Der lå det bare beskrivelser av episodene, etterfulgt av teksten «Ikke tilgjengelig lenger». For det første: Hva i alle dager skal jeg med de episodebeskrivelser uten episoder, NRK? Og viktigere: Et eller annet sted MÅ jo sesong 2 finnes. Det viste seg for så vidt å stemme (spoiler!), men hvorfor i alle dager må det være så innmari tungvint? Litt illsint googling senere ble det klart at dette handler om en rettighetskonflikt så komplisert og demonstrativt lineær at ingen av de involverte tilsynelatende skjønner hva den egentlig handler om.