Akkurat nå

I søvne

I natt fikk jeg ikke sove. Etter å ha prøvd diverse triks – lese, stå opp og gjøre noe kjedelig (jeg brettet klær), telle til hundre, «the military method» (en avspenningsøvelse hvor du kroppsdel for kroppsdel lar deg synke ned i madrassen; amerikanske soldater sverger visstnok til denne) – ble jeg liggende og stirre i taket og tenke på diverse tilfeldige greier som dukket opp. Av alle personer jeg har møtt, tenkte jeg på Helene, ei jeg delte rom med på en studietur i skogen for rundt femten år siden. Midt på natta den gangen våknet jeg av at hun klatret ned fra overkøya, stilte seg framfor meg og nynnet. Neste natt, da uten å vekke meg, hadde hun subbet rundt i korridoren og banket hardt på dørene til de andre rommene. Ved frokost neste morgen ble Helene konfrontert med sitt søvngjengeri. Hun hadde tross alt vekket flere av oss, og noen var blitt redde av disse voldsomme kakkene på døra midt på natta, men Helene virket først og fremst lettet over at hun ikke hadde beveget seg ut av hytta. Bare noen uker før studieturen hadde hun overnattet hos foreldrene sine. Mora hadde våknet av lyder i oppkjørselen, og der satt Helene i foreldrenes bil, med motoren i gang og henda på rattet. Nå, fortalte hun, hadde hun fått plass på en søvnklinikk hvor de ved hjelp av elektroder festet til hodet hennes og overvåkningskamera skulle prøve å finne svar på hennes nattlige aktiviteter. Det neste jeg tenkte på var hvorfor jeg tenkte på denne søvngjengeren fra min fortid. Vi ble aldri venner utafor studiene (hvorfor ble vi ikke det?). Jeg lurte på om hun noen gang tenker på meg, og på hva det har blitt av henne. Går hun fortsatt i søvne? Slik gikk timene. Nok en gang sto jeg opp. Jeg spiste en vaffel fra gårsdagen, la meg i senga og leste, lukket øynene, kjente meg mer våken enn noen gang. Rundt klokka fire begynte fuglene å synge. Jeg tok en ullgenser på og satte meg på balkongen, bestemte meg for å døgne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Poteter fra mors grav

Er det innafor å plukke einebær fra gravlunden? Sånn lyder et spørsmål fra radioprogrammet Abels tårn. Innsenderen av spørsmålet hadde servert en lekker middag til noen gjester, med selvplukkede einebær. Da hun fortalte hvor einebærene var plukket hen, reagerte gjestene med en viss avsmak. At maten de spiste var gjødslet på menneskelig nedbrutt materiale, var visst for mye. Selv blir jeg jo litt … perpleks (?) av tanken, men det får meg også til å tenke … Det har da dødd mennesker i skoger gjennom tidene, der vi aktivt plukker sopp og bær? Og gjødsel er langt fra kannibalisme. Når jeg tenker meg om: hvor mange kornåkere er ikke pløyet oppå slagmarker der likene har ligget tettere i massegraver, enn de gjør på kirkegården. Så det blir brått vanskelig å unngå å spise mat som ikke på et eller annet vis er gjødslet på kompostert menneskekjøtt (det er lettere med tanken). Og når man først klarer å svelge tanken, vokser det en ny en fram: Lar vi godt gjødslet jord gå til spille? Kanskje skal jeg ta med noen ripsbusker og noe blåbærris til kirkegården, bare for å sikre til desserten til neste år.

Kretsløp

Jeg har solgt sofaen min på Finn, og om ikke lenge kommer den nye eieren for å hente den. Det er litt vemodig. Sofaen og jeg har hatt mange fine stunder sammen. Ja, du har i grunn vært mer enn en sitteplass. Du har vært en venn! Det er trist å ta farvel, men møblenes kretsløp er en vakker ting. Jeg liker tanken på at noens gamle, glemte lenestol kan bli mitt nye praktmøbel.

Besøk

Nylig leste jeg en artikkel om at folk helt har sluttet å gå på uanmeldt besøk og i stedet sender SMS først for å sjekke om det er greit at de kommer. Nå tror jeg jo at det med uanmeldt besøk eller ei også har et visst geografisk skille over seg. Det endrer seg nok nordpå også, men fortsatt er det sånn i feriebygda mi at folk stikker innom uanmeldt. Da jeg vokste opp, var det en absolutt selvfølge. Men som ungjente støtte jeg på det motsatte i Oslobyen. Far min hadde en gammel onkel her, og da jeg begynte å reise på raddismøter i hovedstaden, spurte Pappa stadig om jeg hadde besøkt onkelen hans. Jeg var nå ikke så veldig ivrig på akkurat det, men en gang jeg var her og hadde ei luke mellom seriøse raddismøter og munter øldrikking, fikk jeg rydda plass til en tur til Manglerud, der gammelonkel Anfinn bodde. Dette var før mobiltelefonenes tid, og skulle jeg ringt, måtte jeg funnet en telefonkiosk. Dessuten visste jeg ikke før like før jeg dro dit, at jeg fikk klemt inn tid til et besøk. Jeg ble godt tatt imot. De hadde allerede besøk av konas tantebarn, som var på min alder og veldig hyggelige.