Akkurat nå

I søvne

I natt fikk jeg ikke sove. Etter å ha prøvd diverse triks – lese, stå opp og gjøre noe kjedelig (jeg brettet klær), telle til hundre, «the military method» (en avspenningsøvelse hvor du kroppsdel for kroppsdel lar deg synke ned i madrassen; amerikanske soldater sverger visstnok til denne) – ble jeg liggende og stirre i taket og tenke på diverse tilfeldige greier som dukket opp. Av alle personer jeg har møtt, tenkte jeg på Helene, ei jeg delte rom med på en studietur i skogen for rundt femten år siden. Midt på natta den gangen våknet jeg av at hun klatret ned fra overkøya, stilte seg framfor meg og nynnet. Neste natt, da uten å vekke meg, hadde hun subbet rundt i korridoren og banket hardt på dørene til de andre rommene. Ved frokost neste morgen ble Helene konfrontert med sitt søvngjengeri. Hun hadde tross alt vekket flere av oss, og noen var blitt redde av disse voldsomme kakkene på døra midt på natta, men Helene virket først og fremst lettet over at hun ikke hadde beveget seg ut av hytta. Bare noen uker før studieturen hadde hun overnattet hos foreldrene sine. Mora hadde våknet av lyder i oppkjørselen, og der satt Helene i foreldrenes bil, med motoren i gang og henda på rattet. Nå, fortalte hun, hadde hun fått plass på en søvnklinikk hvor de ved hjelp av elektroder festet til hodet hennes og overvåkningskamera skulle prøve å finne svar på hennes nattlige aktiviteter. Det neste jeg tenkte på var hvorfor jeg tenkte på denne søvngjengeren fra min fortid. Vi ble aldri venner utafor studiene (hvorfor ble vi ikke det?). Jeg lurte på om hun noen gang tenker på meg, og på hva det har blitt av henne. Går hun fortsatt i søvne? Slik gikk timene. Nok en gang sto jeg opp. Jeg spiste en vaffel fra gårsdagen, la meg i senga og leste, lukket øynene, kjente meg mer våken enn noen gang. Rundt klokka fire begynte fuglene å synge. Jeg tok en ullgenser på og satte meg på balkongen, bestemte meg for å døgne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Larven II

2026 er som tidligere nevnt året for leselarvens oppstandelse (om den noensinne forsvant??), og produksjon av larve i papir måtte derfor settes igang. En liten gjeng kom sammen, og med farget kartong, limstift og tusjer gikk vi løs på prosjektet. Det viste seg dog raskt å bli et mer utfordrende prosjekt enn venta. Før produksjonen i det hele tatt kunne begynne, var det mange store spørsmål som måtte tas stilling til. Hvor stort skulle larvens hode være? Skulle jeg tegne det med frihånd eller finne noe sirkulært som jeg kan tegne rundt? Var en tallerken for stor? Et eggeglass for lite? Hvilken farge skulle larven ha; den klassiske grønne, eller en mer fantasifull variant i pastell? Skulle jeg gå for tegneserievarianten eller en mer naturtro tilnærming? Ville Sir David Attenborough blitt stolt? Hvilke elementer måtte med for å i det hele tatt kunne kvalifiseres som larve? Er dette lille larvefjeset noe jeg kan se inn i hver bidige dag resten av året, uten å gå lei? Valget falt på eplegrønt papir, og et syltetøyglass fikk agere som mal. Med gråblyanten tegnet jeg øyne og munn, viskelæret lå parat ved min side. Følehorn og en rund nese (som dere skjønner gikk jeg for en mindre anatomisk korrekt variant) ble klippet ut i kartong og limt på. Larvefjeset foran meg begynte å ta form, ja, den ble da riktig så søt, til og med!? Men vent, hva om jeg la til flere detaljer, som øyenbryn og hake? Jeg hadde fått selvtillit og la blyanten fra meg. Med tusj fikk larven nye ansiktstrekk, men det var da som pokker.

Larven

Tida for nyttårsforsetter er her igjen, og med tanke på at vi er godt ute i årets første uke, har nok mange allerede falt av lasset. Det å skulle spise sunnere, gå mer på ski, ringe muttern oftere, eller hva det enn måtte være, virker så mye enklere der man ligger under pleddet en rolig romjulsdag, enn det faktisk er i praksis. For hvor gøy er det egentlig å stå og smøre ski i fjorten minusgrader når du vet at du får gnagsår intet mindre enn et par hundre meter inn i løypa? Og hvor er livsgleden i å servere ihjælkokt brokkoli, når ungene hyler etter pannekaker for tredje dagen på rad? Selv har mitt eget nyttårsforsett sett identisk ut de ti siste åra: lese mer. Men hva betyr det egentlig i praksis? Lese flere bøker? Lese lengre bøker? Lese mer tegneserier? Lese enda flere kjedelige forskningsartikler på kontoret? Jo vagere og mer ullent forsettet er, jo vanskeligere blir det å gjennomføre. Uten regler og mål faller alt gjennom! Derfor måtte boklesingen konkretiseres, men hvordan? Kanskje kunne bøkene jeg leste, logges i en app? Men siden det førte til enda mer skjermtid, føltes det som en rimelig ugunstig tilnærming. Hva med bokklubb med vennegjengen? Nja, så fort noen meldte avbud, eller ikke rakk å lese ferdig boka til avtalt tid, ble det som regel slutten for klubbens eksistens.

Kaldt II

Sjølv om kulda bit i fingrane på kontoret, der varmen ikkje kjem opp på eit anstendig nivå, klarer eg ikkje la vera å begeistra meg over den kalde fine tida. Hei, folkens! Endeleg kom vinteren til denne byen som aldri har fire dagar samanhengande med kulde, før mildvêret kjem og bløytlegg gatene. Kan ein bli lykkelegare enn ein kveld på ski, etter ein lang dag på eit iskaldt kontor, under stjernehimmelen når snøen ligg kvit på trea, og ein held seg varm på tærne inne i dei nye skiskoa, og dei nye hanskane held fingrane varme? På ein kvardag på nyåret, der hjula skal komma i gang att etter ferien, er dette bortimot det næraste ein kjem ein perfekt tysdag kveld. Då får det heller våga seg at ein skulle gjort jobben med å maka sokkar og rydda gongen og ta unna kjøkkenet. Den jobben ein skulle hatt ein husassistent til. Lykkelegare blir ein av å få på seg to ulike ullsokkar og komma seg ut på ski ein iskald vinterkveld. Kor lenge varar det? Denne kalde fine tida kjem snart til å ta slutt. Får me ei veke til? For sjølv om eg tenker at det skal vara til våren kjem, lar eg meg ikkje lura.