Akkurat nå

I søvne

Tabitha Sabrina

I natt fikk jeg ikke sove. Etter å ha prøvd diverse triks – lese, stå opp og gjøre noe kjedelig (jeg brettet klær), telle til hundre, «the military method» (en avspenningsøvelse hvor du kroppsdel for kroppsdel lar deg synke ned i madrassen; amerikanske soldater sverger visstnok til denne) – ble jeg liggende og stirre i taket og tenke på diverse tilfeldige greier som dukket opp. Av alle personer jeg har møtt, tenkte jeg på Helene, ei jeg delte rom med på en studietur i skogen for rundt femten år siden. Midt på natta den gangen våknet jeg av at hun klatret ned fra overkøya, stilte seg framfor meg og nynnet. Neste natt, da uten å vekke meg, hadde hun subbet rundt i korridoren og banket hardt på dørene til de andre rommene. Ved frokost neste morgen ble Helene konfrontert med sitt søvngjengeri. Hun hadde tross alt vekket flere av oss, og noen var blitt redde av disse voldsomme kakkene på døra midt på natta, men Helene virket først og fremst lettet over at hun ikke hadde beveget seg ut av hytta. Bare noen uker før studieturen hadde hun overnattet hos foreldrene sine. Mora hadde våknet av lyder i oppkjørselen, og der satt Helene i foreldrenes bil, med motoren i gang og henda på rattet. Nå, fortalte hun, hadde hun fått plass på en søvnklinikk hvor de ved hjelp av elektroder festet til hodet hennes og overvåkningskamera skulle prøve å finne svar på hennes nattlige aktiviteter. Det neste jeg tenkte på var hvorfor jeg tenkte på denne søvngjengeren fra min fortid. Vi ble aldri venner utafor studiene (hvorfor ble vi ikke det?). Jeg lurte på om hun noen gang tenker på meg, og på hva det har blitt av henne. Går hun fortsatt i søvne? Slik gikk timene. Nok en gang sto jeg opp. Jeg spiste en vaffel fra gårsdagen, la meg i senga og leste, lukket øynene, kjente meg mer våken enn noen gang. Rundt klokka fire begynte fuglene å synge. Jeg tok en ullgenser på og satte meg på balkongen, bestemte meg for å døgne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Utakst­nem­lig

Takstmannen har vært innom. For de som leser denne spalta fast, og kjenner igjen psevdonymet mitt, er det selvfølgelig at det er snakk om salget av mine 15 kvm bolig. Som mannen med ljåen kuttet takstmannen håpet mitt om å selge med et lukrativt TG2-bad. Jeg kjøpte med TG2-bad, men selger med TG3-bad. Et hardt slag. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å krangle på det. «La meg finne fram den takstrapporten jeg kjøpte med», insisterte jeg. «Se her!» Jeg leste høyt om 8 cm fall fra dusjen og ned mot sluket. «Hvem vet hva den andre takstmannen har tenkt, for her er det ikke membran under terskelen. Og fallet ned mot sluket er ikke tilstrekkelig, så hvis det skjer en lekkasje, er det høy risiko for fuktinntrengning.» Jeg har kun en gebrokken forståelse av takstspråk, men heldigvis har jeg appen Bolingo og forsto at han mente at dette ikke var noe å krangle på. «Sånn er det på gamle bad», sa takstmannen. Sånn er det med nye takstmenn, tenkte jeg.

Millennial_boligselger

Medynk

For en tid tilbake fant en venninne og jeg en skadet due i Byparken. Mitt første instinkt var medlidenhet. Min venninnes instinkt var å kontakte Fugleadvokatene, en Facebook-gruppe som ligner en legevaktsentral. Gruppen bygger på frivillighet for fugler som har kommet uheldig ut: fugleunger som har falt ut av redet, andunger som beveger seg gjennom bybildet uten foresatt og forslåtte duer. Én ting er fugler. De er tross alt relativt enkle å romantisere. Verre ble det da jeg så et bilde av en byrotte i en pappeske. Rotten fikk være med på kontoret, den ble servert banan og vann mens den ventet på transport til veterinær for eventuell avliving. Man blir fascinert.

Morten Gran

App, app, app!

Da jeg gikk av sykkelen og skulle til å låse den ved universitetet, ble jeg møtt med det. En lav stolpe med en løs og bevegelig «arm» med en påklistret QR-kode som ledet meg rett inn i App Store. Som så mye annet har tida nå kommet for den gamle kodelåsen min, og jeg måtte altså laste ned en helt egen app for å låse sykkelen. Joa, det tok ikke noe særlig mer tid, penger eller energi å tilpasse seg til denne nye sykkellåsapp-ordningen, men hvorfor må jeg nå låse med en app? Hva var galt med sykkelstolpene? Sifrene på kodelåsen har blitt nokså nedslitt, men den fungerer i hvert fall selv når telefonen går tom for strøm. Akk, den fungerer også utmerket uten en smarttelefon. Og den gjør det også lettere å parkere andre steder, uten å måtte laste ned flere andre sykkellåsapper når jeg skal parkere sykkelen min på parkeringsplasser som konkurrentene har erobret. Klart er det kjekt med apper som Ruter-appen, Vipps eller lignende som effektiviserer det å reise kollektivt eller betale gjeld. Men apptimismen forsvinner i det man blir tvunget til å gjøre noe så enkelt som å låse en sykkel gjennom en app.

Monobryhn