Akkurat nå

I søvne

I natt fikk jeg ikke sove. Etter å ha prøvd diverse triks – lese, stå opp og gjøre noe kjedelig (jeg brettet klær), telle til hundre, «the military method» (en avspenningsøvelse hvor du kroppsdel for kroppsdel lar deg synke ned i madrassen; amerikanske soldater sverger visstnok til denne) – ble jeg liggende og stirre i taket og tenke på diverse tilfeldige greier som dukket opp. Av alle personer jeg har møtt, tenkte jeg på Helene, ei jeg delte rom med på en studietur i skogen for rundt femten år siden. Midt på natta den gangen våknet jeg av at hun klatret ned fra overkøya, stilte seg framfor meg og nynnet. Neste natt, da uten å vekke meg, hadde hun subbet rundt i korridoren og banket hardt på dørene til de andre rommene. Ved frokost neste morgen ble Helene konfrontert med sitt søvngjengeri. Hun hadde tross alt vekket flere av oss, og noen var blitt redde av disse voldsomme kakkene på døra midt på natta, men Helene virket først og fremst lettet over at hun ikke hadde beveget seg ut av hytta. Bare noen uker før studieturen hadde hun overnattet hos foreldrene sine. Mora hadde våknet av lyder i oppkjørselen, og der satt Helene i foreldrenes bil, med motoren i gang og henda på rattet. Nå, fortalte hun, hadde hun fått plass på en søvnklinikk hvor de ved hjelp av elektroder festet til hodet hennes og overvåkningskamera skulle prøve å finne svar på hennes nattlige aktiviteter. Det neste jeg tenkte på var hvorfor jeg tenkte på denne søvngjengeren fra min fortid. Vi ble aldri venner utafor studiene (hvorfor ble vi ikke det?). Jeg lurte på om hun noen gang tenker på meg, og på hva det har blitt av henne. Går hun fortsatt i søvne? Slik gikk timene. Nok en gang sto jeg opp. Jeg spiste en vaffel fra gårsdagen, la meg i senga og leste, lukket øynene, kjente meg mer våken enn noen gang. Rundt klokka fire begynte fuglene å synge. Jeg tok en ullgenser på og satte meg på balkongen, bestemte meg for å døgne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Vær kjip

Mange ganger i livet får vi sjansen til å presentere en helt annen versjon av oss sjøl. Da er det vanlig å jekke denne versjonen opp noen hakk på skalaen, men jeg vil anbefale å gjøre det totalt motsatte. Slike sjanser oppstår gjerne i livets transportetapper, da man i utgangspunktet ikke tenker spesielt mye over egen tilstedeværelse i samspill med andre. For eksempel oppstår disse mulighetene når jeg møter andre foreldre i barnehagegarderoben, på butikken eller når jeg tar heisen med naboen. Da er det jo relativt vanlig å klistre på seg et imøtekommende fjes oppå sitt sedvanlige sammensnurpede, stille spørsmål og le og by på selvfølgelighetsfraser. Inntil nylig var også dette strategien jeg sjøl gikk for. Helt til det gikk skeis. Da gjentatte forsøk på å framstå som en hvilken som helst sosialt oppegående person sviktet fullstendig i absolutt alle møtene jeg hadde med den ene naboen under oss, har jeg heller gått helt inn i rolla som gæren og uforutsigbar. Der jeg tidligere skammet meg for å ha dulta borti den litt ekle ungen dems med et uhell, ser jeg nå fram til neste mulighet til å skremme barn.

Kapitalist

Jeg er et kapitalistisk dyr. Kapitalismen har penetrert meg så dypt inn i frontallappen at jeg ikke engang klarer å forestille meg hvordan en framtid uten den kan se ut. Ikke engang når jeg drømmer – en tilstand der jeg vanligvis klarer å knuse de fleste kreative sperrer – kan jeg noensinne husket å ha drømt om en annen sosial virkelighet enn kapitalismen. Den har befestet så mange aspekter ved min sjel og mitt kjøtt at jeg lurer på om den også har lagt sitt spor i mitt DNA. Vil mine avkom også være ute av stand til å utøve effektiv motstand mot kapitalismens tentakler? En ekkel tanke, men slik er det vel med kapitalismen. Den bryr seg ikke om du er enig eller ikke, den vil bare styre deg, samfunnet og hele den materielle virkeligheten. Kapitalismen har til og med penetrert ideen om sosialismen. Den har redusert den til et spørsmål om forbrukerpreferanser og kleskoder.

Chili i gryta

Åh, som jeg elsker deg chili, du lille røde. Du svir så godt på tunga mi når jeg spiser deg. Håper at du forstår hvor mye jeg setter pris på din eksistens. Du har så mange former, og jeg elsker de alle. Tørket, syltet, pulverisert, most, fermentert og fersk. Du er en perfekt skapning, og jeg håper at du fortsetter å eksistere inn i evigheten. Du treffer liksom de punktene på tunga mi, som ingen andre gjør.