Akkurat nå

I søvne

Tabitha Sabrina

I natt fikk jeg ikke sove. Etter å ha prøvd diverse triks – lese, stå opp og gjøre noe kjedelig (jeg brettet klær), telle til hundre, «the military method» (en avspenningsøvelse hvor du kroppsdel for kroppsdel lar deg synke ned i madrassen; amerikanske soldater sverger visstnok til denne) – ble jeg liggende og stirre i taket og tenke på diverse tilfeldige greier som dukket opp. Av alle personer jeg har møtt, tenkte jeg på Helene, ei jeg delte rom med på en studietur i skogen for rundt femten år siden. Midt på natta den gangen våknet jeg av at hun klatret ned fra overkøya, stilte seg framfor meg og nynnet. Neste natt, da uten å vekke meg, hadde hun subbet rundt i korridoren og banket hardt på dørene til de andre rommene. Ved frokost neste morgen ble Helene konfrontert med sitt søvngjengeri. Hun hadde tross alt vekket flere av oss, og noen var blitt redde av disse voldsomme kakkene på døra midt på natta, men Helene virket først og fremst lettet over at hun ikke hadde beveget seg ut av hytta. Bare noen uker før studieturen hadde hun overnattet hos foreldrene sine. Mora hadde våknet av lyder i oppkjørselen, og der satt Helene i foreldrenes bil, med motoren i gang og henda på rattet. Nå, fortalte hun, hadde hun fått plass på en søvnklinikk hvor de ved hjelp av elektroder festet til hodet hennes og overvåkningskamera skulle prøve å finne svar på hennes nattlige aktiviteter. Det neste jeg tenkte på var hvorfor jeg tenkte på denne søvngjengeren fra min fortid. Vi ble aldri venner utafor studiene (hvorfor ble vi ikke det?). Jeg lurte på om hun noen gang tenker på meg, og på hva det har blitt av henne. Går hun fortsatt i søvne? Slik gikk timene. Nok en gang sto jeg opp. Jeg spiste en vaffel fra gårsdagen, la meg i senga og leste, lukket øynene, kjente meg mer våken enn noen gang. Rundt klokka fire begynte fuglene å synge. Jeg tok en ullgenser på og satte meg på balkongen, bestemte meg for å døgne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Nyttår­forsett

Så var vi her igjen – tida på året der vi skal se framover. Planlegge en bedre kropp og helse, og alt annet man kan flagellere seg selv med for ikke å ha oppnådd gjennom året. Begynne å trene, slutte å snuse. For det er for de fleste totalt urealistisk å sette seg ett mål (eller ti) å simpelthen bare få det til. Fire av sju ukedager kommer vi til å skeie ut, og halvveis inn i februar tenker man faen heller, og overkompenserer med tre snus under leppa mens man betaler regningen for treningsabonnementet med ett års bindingstid. Dette er ikke breaking news på baksida av Klassekampen, men her kommer et nytt og banebrytende forslag: Det er på tide å endre hvordan vi ser på nyttårsforsett! Det er på tide med dyp selvinnsikt og et nytt tankesett. I år skal nyttårsforsettet være å feile.

Millennial_2026

Sør-Korea

Jeg har aldri mistet et fly. Eller, det er ikke sant. Jeg mistet et fly i London en gang, men det var fordi toget sto fast i to timer, så det var ikke min feil, og vi ikke gadd å dra til flyplassen engang. Så jeg har i alle fall aldri løpt gjennom flyplasser og ikke rukket flyet, men det trodde jeg at jeg skulle gjøre denne dagen i Seoul. T-baneturen med et par bytter til flyplassen tok lengre tid enn planlagt, så da vi kom fram, hadde jeg nesten gitt opp. Men vi fikk sjekket inn, og folka i skranken trakk oss til og med ut til tilfeldig bagasjekontroll uten å være stressa på våre vegne.

Reisende back

Barnløs

I 20-åra er vennegjengen noenlunde på samme sted, i det at vi møtes fast for å drikke øl og snakke om de tingene som hører 20-åra til. Nå har vennegjengen bikket 30 og samtalen har tatt en (i mitt syn) overraskende brå u-sving. De sier: Ja, for man er visst ekstra fruktbar rett etter man slutter på prevensjon. Og jeg svarer: Å ja. Ja, for nå er fosteret på størrelse med en oliven, sier de. Jaha, sier jeg. Ja, for nå var det jammen lurt at de planla å kjøpe leilighet med et ekstra soverom, for tanken på å flytte nå! utbryter de.

Millennial_kvisser