Akkurat nå

I søvne

I natt fikk jeg ikke sove. Etter å ha prøvd diverse triks – lese, stå opp og gjøre noe kjedelig (jeg brettet klær), telle til hundre, «the military method» (en avspenningsøvelse hvor du kroppsdel for kroppsdel lar deg synke ned i madrassen; amerikanske soldater sverger visstnok til denne) – ble jeg liggende og stirre i taket og tenke på diverse tilfeldige greier som dukket opp. Av alle personer jeg har møtt, tenkte jeg på Helene, ei jeg delte rom med på en studietur i skogen for rundt femten år siden. Midt på natta den gangen våknet jeg av at hun klatret ned fra overkøya, stilte seg framfor meg og nynnet. Neste natt, da uten å vekke meg, hadde hun subbet rundt i korridoren og banket hardt på dørene til de andre rommene. Ved frokost neste morgen ble Helene konfrontert med sitt søvngjengeri. Hun hadde tross alt vekket flere av oss, og noen var blitt redde av disse voldsomme kakkene på døra midt på natta, men Helene virket først og fremst lettet over at hun ikke hadde beveget seg ut av hytta. Bare noen uker før studieturen hadde hun overnattet hos foreldrene sine. Mora hadde våknet av lyder i oppkjørselen, og der satt Helene i foreldrenes bil, med motoren i gang og henda på rattet. Nå, fortalte hun, hadde hun fått plass på en søvnklinikk hvor de ved hjelp av elektroder festet til hodet hennes og overvåkningskamera skulle prøve å finne svar på hennes nattlige aktiviteter. Det neste jeg tenkte på var hvorfor jeg tenkte på denne søvngjengeren fra min fortid. Vi ble aldri venner utafor studiene (hvorfor ble vi ikke det?). Jeg lurte på om hun noen gang tenker på meg, og på hva det har blitt av henne. Går hun fortsatt i søvne? Slik gikk timene. Nok en gang sto jeg opp. Jeg spiste en vaffel fra gårsdagen, la meg i senga og leste, lukket øynene, kjente meg mer våken enn noen gang. Rundt klokka fire begynte fuglene å synge. Jeg tok en ullgenser på og satte meg på balkongen, bestemte meg for å døgne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Møteplass

Samfunnets møteplasser skifter med tida. Og med teknologien og politikken. Tidligere var det flere som pratet med naboer i fellesvaskeriet og i køen utenfor aviskiosken. Da røykeloven kom, ble det etablert nye fellesskap blant røykerne utenfor utestedene. (De finnes for så vidt fortsatt, men de er omtrent like små som fellesvaskeri-fellesskapene). Heldigvis erstattes de gamle møteplassene av nye, og jeg har særlig begynt å frekventere en av dem, nemlig den lokale ladestasjonen for elbiler. Her er potensialet for tidsfordriv høyt.

Rabatt

I morgen er det black friday. Vi er altså inne i black week, og dermed også black month. Dette stadig voksende konseptet er godt kjent og godt debattert. Derfor er det ikke akkurat nybrottsarbeid å påpeke dårlige tilbud i denne forsøksvise shoppingfesten, men jeg klarer ikke å holde igjen likevel. Bortsett fra julegaver har jeg ingen store handleplaner for disse svarte dagene. Jeg holder likevel øynene åpne for om det er mulig å gjøre et kupp på neste års ferie. Og – spoiler alert – det er det nok ikke. Det er ingen menneskerett å dra til syden i skoleferier.

Beredt

Jeg holdt på med å slette Spotify-kontoen min da det dukket opp en nyhetssak fra Nederland om en brosjyre alle har fått i posten. Den handlet om beredskap i tilfelle Noe skjer. Borgerne anmodes til å lage en «beredskapspakke», snakke med naboen sin og forberede seg på … Noe. Myndighetenes uhellsvangre ordbruk har utløst noen kritiske reaksjoner. «Det er ikke krig i Nederland, men det er heller ikke fred», står det visstnok i brosjyren, og jeg lurer på hva Orwell ville ha sagt om dette. Artikkelen nevner at myndighetene har sett til andre land, som Sverige og Finland, hvor dette visstnok funker utrolig bra. Ekspertene i saken er likevel skeptiske om hvorvidt alarmismen vil slå an hos nederlendere, et folk som ikke nettopp er kjent for å være lydige mot staten og øvrigheta.