Akkurat nå

I søvne

I natt fikk jeg ikke sove. Etter å ha prøvd diverse triks – lese, stå opp og gjøre noe kjedelig (jeg brettet klær), telle til hundre, «the military method» (en avspenningsøvelse hvor du kroppsdel for kroppsdel lar deg synke ned i madrassen; amerikanske soldater sverger visstnok til denne) – ble jeg liggende og stirre i taket og tenke på diverse tilfeldige greier som dukket opp. Av alle personer jeg har møtt, tenkte jeg på Helene, ei jeg delte rom med på en studietur i skogen for rundt femten år siden. Midt på natta den gangen våknet jeg av at hun klatret ned fra overkøya, stilte seg framfor meg og nynnet. Neste natt, da uten å vekke meg, hadde hun subbet rundt i korridoren og banket hardt på dørene til de andre rommene. Ved frokost neste morgen ble Helene konfrontert med sitt søvngjengeri. Hun hadde tross alt vekket flere av oss, og noen var blitt redde av disse voldsomme kakkene på døra midt på natta, men Helene virket først og fremst lettet over at hun ikke hadde beveget seg ut av hytta. Bare noen uker før studieturen hadde hun overnattet hos foreldrene sine. Mora hadde våknet av lyder i oppkjørselen, og der satt Helene i foreldrenes bil, med motoren i gang og henda på rattet. Nå, fortalte hun, hadde hun fått plass på en søvnklinikk hvor de ved hjelp av elektroder festet til hodet hennes og overvåkningskamera skulle prøve å finne svar på hennes nattlige aktiviteter. Det neste jeg tenkte på var hvorfor jeg tenkte på denne søvngjengeren fra min fortid. Vi ble aldri venner utafor studiene (hvorfor ble vi ikke det?). Jeg lurte på om hun noen gang tenker på meg, og på hva det har blitt av henne. Går hun fortsatt i søvne? Slik gikk timene. Nok en gang sto jeg opp. Jeg spiste en vaffel fra gårsdagen, la meg i senga og leste, lukket øynene, kjente meg mer våken enn noen gang. Rundt klokka fire begynte fuglene å synge. Jeg tok en ullgenser på og satte meg på balkongen, bestemte meg for å døgne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Nytt år

Første, andre og ørtende juleselskap er over, og det nærmer seg årets verste eller beste dag (alt etter hvem du spør): nyttårsaften. Siden denne dagen ofte ender i kaos for min del, jobber jeg nå hardt med meg selv for å unngå tidligere fadeser. Av hensyn til egen verdighet nøyer jeg meg med å dele én blemme. Jeg velger den som sitter ferskest i minnet. Det hele startet i det stille og sindige hjørnet: middag på bordet, noe godt i glasset og høflig småprat med ukjente mennesker. Planen var en rolig affære, da jeg skulle jobbe i herværende avis dagen derpå. Og til mitt forsvar gjorde jeg et ærlig forsøk på å holde det slik: vin, vann, mat i magen – i fornuftig rekkefølge. Innsatsen falmet imidlertid når middagen var over, bordene var ryddet unna og småpraten gikk over i dansegulv.

Kvargs jul

Har du nokon gong lurt på kvifor eg har blitt som eg har blitt, med alle nedturane og oppturane og alt det inneber? Det fell på mange måtar tilbake til julaftan for mange herrens år sidan. Eg var berre ein liten gut. «Kom hit, eg må seie deg noko.» Mor mi var kvit i maska. «Du veit at Mons har vore lenge borte? Det kan hende …» «MONS ER DAUD!» avbraut far min. Nissen gjekk ikkje rundt grauten, og da gjorde ikkje far min det heller. Mons var katta mi, forresten. Den var svart og kvit. Mons Eitt mjau To mjau Tre mjau Han kom ikkje ein gong til det niande Mons er daud Så korleis reagerer du som ung gut når det finaste du har, er borte? Eg hulka som det hulkast kunne og forsøkte å gulpe ut nokre ord.

Julenøtter

Elendige forbanna julenøtter. I år igjen. Midt i den aller mørkeste tida, når alt er grått og trist og man ikke ser en dritt fordi det er så mørkt, så er det faen meg nøtter overalt. Mandel gjemt i grøten ...gjemt i grøten. Hvilken satan kom på noe sånt? Ingen gjemmer en håndgranat i lapskausen og og gir marsipangris til den som finner den. Det er grotesk. Waldorfsalat. Det høres jo godt ut.