Akkurat nå

I søvne

I natt fikk jeg ikke sove. Etter å ha prøvd diverse triks – lese, stå opp og gjøre noe kjedelig (jeg brettet klær), telle til hundre, «the military method» (en avspenningsøvelse hvor du kroppsdel for kroppsdel lar deg synke ned i madrassen; amerikanske soldater sverger visstnok til denne) – ble jeg liggende og stirre i taket og tenke på diverse tilfeldige greier som dukket opp. Av alle personer jeg har møtt, tenkte jeg på Helene, ei jeg delte rom med på en studietur i skogen for rundt femten år siden. Midt på natta den gangen våknet jeg av at hun klatret ned fra overkøya, stilte seg framfor meg og nynnet. Neste natt, da uten å vekke meg, hadde hun subbet rundt i korridoren og banket hardt på dørene til de andre rommene. Ved frokost neste morgen ble Helene konfrontert med sitt søvngjengeri. Hun hadde tross alt vekket flere av oss, og noen var blitt redde av disse voldsomme kakkene på døra midt på natta, men Helene virket først og fremst lettet over at hun ikke hadde beveget seg ut av hytta. Bare noen uker før studieturen hadde hun overnattet hos foreldrene sine. Mora hadde våknet av lyder i oppkjørselen, og der satt Helene i foreldrenes bil, med motoren i gang og henda på rattet. Nå, fortalte hun, hadde hun fått plass på en søvnklinikk hvor de ved hjelp av elektroder festet til hodet hennes og overvåkningskamera skulle prøve å finne svar på hennes nattlige aktiviteter. Det neste jeg tenkte på var hvorfor jeg tenkte på denne søvngjengeren fra min fortid. Vi ble aldri venner utafor studiene (hvorfor ble vi ikke det?). Jeg lurte på om hun noen gang tenker på meg, og på hva det har blitt av henne. Går hun fortsatt i søvne? Slik gikk timene. Nok en gang sto jeg opp. Jeg spiste en vaffel fra gårsdagen, la meg i senga og leste, lukket øynene, kjente meg mer våken enn noen gang. Rundt klokka fire begynte fuglene å synge. Jeg tok en ullgenser på og satte meg på balkongen, bestemte meg for å døgne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Buongiorno!

I slutten av august skulle jeg bestille et glass vin og en øl til min kjære og meg på en kafé – som eierne nok vil insistere på å kalle en bistro – i nabolaget Haga i Sveriges nest største by Göteborg. Det var en travel lørdag, og vi var heldige som hadde kapret et bord på uteserveringen som vendte ut mot en brosteinsbelagt plass, hvor turister i alle slag og fasonger streifet forbi. Noen av dem i et rasende tempo på vei til neste gjøremål eller attraksjon. Andre slentrende langsomt hånd i hånd gjennom det gamle arbeidsstrøket med treetasjes treboliger i samme fargekode uten et annet mål enn finne et sted å sette seg ned. «Buongiorno!» smalt det fra servitøren idet jeg nærmet meg baren for å bestille. Hilsenen satte meg fullstendig ute av spill. Trodde hun at jeg var italiensk? Eller var det kanskje en annen gjest hun henvendte seg til? Perpleks og satt ut, men med et iboende ønske om å løse situasjonen på en elegant og verdensvant måte, stotret jeg ut et usikkert «eeh buongiorno» før jeg slo over til engelsk i det som må ha vært et instinktivt forsøk på å innta rollen som dum turist.

Min mote

Da jeg var liten og syk, fikk jeg alltid velge meg et blad som trøst. Hvis vi skulle reise på hytta, ble tålmodigheten smurt med et lite besøk til magasinhylla. I søskenflokken fikk vi velge hvert vårt blad, og det var som en relikvie og bare mitt. I tråd med økende centimeter endret preferansen seg, fra Donald Duck & Co til Topp. Fra Topp til Elle. Aldri Penny, så klart. Det står ikke lenger så godt til med magasinene.

Biblio­teket

Her forleden tok jeg en tur til mitt lokale bibliotek. Siden endt studietid er biblioteket vanligvis et sted med flyktige og korte besøk. Rett inn, rett ut. Jeg hadde en tanke om at det kunne være hyggelig å bare henge der. Det folkelig-litterære-kompleks liksom. Det å bare kunne synke nedi en stol omringet av det beste litteraturen har å by på.