Akkurat nå

I søvne

I natt fikk jeg ikke sove. Etter å ha prøvd diverse triks – lese, stå opp og gjøre noe kjedelig (jeg brettet klær), telle til hundre, «the military method» (en avspenningsøvelse hvor du kroppsdel for kroppsdel lar deg synke ned i madrassen; amerikanske soldater sverger visstnok til denne) – ble jeg liggende og stirre i taket og tenke på diverse tilfeldige greier som dukket opp. Av alle personer jeg har møtt, tenkte jeg på Helene, ei jeg delte rom med på en studietur i skogen for rundt femten år siden. Midt på natta den gangen våknet jeg av at hun klatret ned fra overkøya, stilte seg framfor meg og nynnet. Neste natt, da uten å vekke meg, hadde hun subbet rundt i korridoren og banket hardt på dørene til de andre rommene. Ved frokost neste morgen ble Helene konfrontert med sitt søvngjengeri. Hun hadde tross alt vekket flere av oss, og noen var blitt redde av disse voldsomme kakkene på døra midt på natta, men Helene virket først og fremst lettet over at hun ikke hadde beveget seg ut av hytta. Bare noen uker før studieturen hadde hun overnattet hos foreldrene sine. Mora hadde våknet av lyder i oppkjørselen, og der satt Helene i foreldrenes bil, med motoren i gang og henda på rattet. Nå, fortalte hun, hadde hun fått plass på en søvnklinikk hvor de ved hjelp av elektroder festet til hodet hennes og overvåkningskamera skulle prøve å finne svar på hennes nattlige aktiviteter. Det neste jeg tenkte på var hvorfor jeg tenkte på denne søvngjengeren fra min fortid. Vi ble aldri venner utafor studiene (hvorfor ble vi ikke det?). Jeg lurte på om hun noen gang tenker på meg, og på hva det har blitt av henne. Går hun fortsatt i søvne? Slik gikk timene. Nok en gang sto jeg opp. Jeg spiste en vaffel fra gårsdagen, la meg i senga og leste, lukket øynene, kjente meg mer våken enn noen gang. Rundt klokka fire begynte fuglene å synge. Jeg tok en ullgenser på og satte meg på balkongen, bestemte meg for å døgne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Vestlands­lefse

Det viser seg at pappa har diabetes. Eller, vi visste jo på en måte det, ettersom han er i utredning og har fått medisiner mot det (som han velger å ikke ta). Men mannen må få et hjerteinfarkt utløst av diabetisk ketoacidose for å forstå alvoret. Det fikk han denne helga. Før du bekymrer deg: Han har det bra. Men det er to ting han sier i forbindelse med dette, som har festet seg et sted mellom hjerne og hjerte: Det første kommer etter at stemora mi ringer legevakta fordi hun er bekymret over at han har så store smerter i brystet. Pappa er ikke typen til å ringe selv. Legevakta sender en ambulanse.

To dager på nettet

Gamingsfæren, særlig via mikrofon, er noe helt for seg selv. Her er et sammendrag fra to dager i et skytespill hvor hundretusener av spillere fordeles på tilfeldige lag. Dag 1: Lagkamerat: «Hola señor», hvor kommer du fra? Jeg: Norge. Lagkamerat: Oooh! Kan du lære meg noen banneord? Jeg: Hva? Lagkamerat: Hva er «fuck» på norsk? Jeg: Faen. Lagkamerat: Taen? Jeg: Nei, «faen».

Barne­idrett

Barneidrett. Smak gjerne litt på det ordet. Hva er det første som slår deg? Lek og moro? Lattermilde barn som koser seg med fysisk aktivitet? Et sosialt rom tuftet på harmoni og inkludering? Slagordet «det handler ikke om å vinne, men om å delta» er vel fremdeles et styrende prinsipp? Etter noen år som forelder i hovedstadens barnefotball kan jeg opplyse om at der er det ingen som vil gi sin tilslutning til en slik etos. Det å stå på sidelinja når avkommet har spilt fotballkamper, har vært som å stirre ned i en avgrunn av alvor. Enkelte av trenerne oppfører seg som om laget skulle spille kvalifisering i Champions League – godt sekundert av opprømte foreldre på tilskuerplass. De beste barna får mest spilletid, de dårligste barna får minst spilletid. De beste barna har dessuten fått blankofullmakt til å kjefte hemningsløst på de dårligste barna.