Dagboka

Party

Pål Hellesnes

Mange har vel vært der. Man er på fest, eller på et utested, og så kommer det på noe musikk man bare digger så veldig, og så blir man revet med, danser og hoier. Det kan jo utarte, og bli litt pinlig, sett sånn i ettertid. Samtidig er det jo noe med at det kan vise noe om hvem du er, og i alle fall hva du liker, hva du blir sånn … intenst engasjert av, på fest. I de fleste tilfeller er det best å bare eie det, innrømme at ja, jeg digger faktisk «500 miles» av The Proclaimers … eller hva det nå skulle være. Tross alt er det ikke noe galt i å ha guilty pleasures. Og skulle noen filme det hele og legge det ut på nett, hva så?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Taletid

Stavanger Aftenblad har telt opp kor mange gongar representantane i bystyret i Stavanger har vore på talarstolen i år og har avdekka store forskjellar mellom politikarane. Kort oppsummert viser oppteljinga: I gjennomsnitt er 38 av 67 bystyremedlemmar på talarstolen i kvart møte, tre politikarar frå Raudt, MDG og Venstre har halde flest innlegg, mens elleve politikarar ikkje har halde innlegg i år. Statsvitar Svein Tuastad ved Universitetet i Stavanger tar til orde for å slanka bystyret. Bystyret i Stavanger er stort samanlikna med mange andre kommunar. Men er taletid eit godt mål for korleis bystyret bør dimensjonerast? Bystyresalen vitnar om representasjon. Om Ap i Stavanger helst sender den karismatiske gruppeleiaren på talarstolen, mens fem andre Ap-politikarar har blitt sittande i ro, så er vel ikkje det nødvendigvis eit problem? Det kan vel tenkast at dei fem «tause» politikarane har andre kvalitetar som ei bystyregruppe også bør ha? Forhåpentlegvis gir dei stille politikarane innspela sine i andre kanalar og fora. Å vera bystyrerepresentant handlar om meir enn å gi frå seg innlegg og replikkar i bystyresalen ein gang i månaden. Stavanger er nyleg slått saman med Finnøy og Rennesøy.

Anne Kari Hinna

Målrettet

Forslaget om aldersgrense på sosiale medier skal bli «mer målrettet», skrev regjeringen i en pressemelding i går. Det vil si at spill og meldingstjenester også kan rammes av 16-årsgrensa, ikke kun sosiale medier. Spørsmålet om hvordan aldersgrensa skal håndheves, forblir ubesvart. Eller, faktaboksen i pressemeldingen svarer kanskje på det: «Det skal være opp til tilbyderne å finne gode løsninger for aldersverifisering.» Med andre ord skal selskapene – som eier og tjener på plattformene regjeringen anser som såpass skadelige at det trengs lovendring – få ansvaret og tilliten til å håndheve forbudet. Aldersverifisering skal oppfylle personvernkrav, står det videre. Skal også det være opp til tilbyderne å finne gode løsninger for? I Australia, det første landet til å innføre aldersgrense, finnes det flere løsninger. Ved ID-verifisering skanner plattformene passet til brukerne for å verifisere alder.

Sol Simona Nag

KI, du?

Hva driver utviklingen av kunstig intelligens (KI), og byggingen av datasentre Norge rundt? Du. Det inntrykket skapes i en NRK-artikkel som inneholder tvilsomme påstander. Det hevdes at «alle» vil ha KI, mange bruker det «nærmest hemningsløst», og «vår egen bruk av KI [har] mye av skylda for disse datasentrene». De to første påstandene mangler kildebelegg, og den siste «bekreftes» av daglig leder i Norsk datasenterindustri. Det er som å spørre en pølsemaker om han tror folk vil ha pølser. Det er riktig at bruken øker. Ifølge SSB har 69 prosent mellom 16 og 79 år brukt KI. Det er ikke «alle», selv ikke gjengitt med hermetegn.

Bjørn S. Kristiansen