Dagboka

Party

Pål Hellesnes

Mange har vel vært der. Man er på fest, eller på et utested, og så kommer det på noe musikk man bare digger så veldig, og så blir man revet med, danser og hoier. Det kan jo utarte, og bli litt pinlig, sett sånn i ettertid. Samtidig er det jo noe med at det kan vise noe om hvem du er, og i alle fall hva du liker, hva du blir sånn … intenst engasjert av, på fest. I de fleste tilfeller er det best å bare eie det, innrømme at ja, jeg digger faktisk «500 miles» av The Proclaimers … eller hva det nå skulle være. Tross alt er det ikke noe galt i å ha guilty pleasures. Og skulle noen filme det hele og legge det ut på nett, hva så?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Barbie

Da forskere fra NTNU skulle observere hvordan nye vennskap ble til i en førsteklasse, fikk de en litt ubehagelig overraskelse, skriver NRK. For da skolen kjøpte inn barbiedokker med mørkere hud og andre kroppsfasonger enn den opprinnelige, som i virkelighetens verden ville hatt en BMI innafor kriteriet for anoreksi, som et tiltak for å fremme mangfold, ble resultatet annerledes enn ventet. Mens barna til vanlig lekte på tvers av hudfarge, oppsto det i frileken med barbiedokkene et tydelig mønster der de lyse, slanke barbiene med blondt hår ble de mest populære å leke med. Dokkene med mørk hud ble kalt stygge og fikk skurkeroller i leken, mens de større barbiedokkene ville stort sett ingen leke med. At barn påvirkes av idealer og holdninger fra voksenverden og kulturen som omgir oss, er kanskje ikke så overraskende. Det er likevel interessant hvordan studien beskriver at det var introduksjonen av disse barbiedokkene som førte til at disse holdningene kom til uttrykk i leken. Funnene i en britisk studie fra 2021 tyder også på at barbiedokkene i seg selv påvirker dem som leker med dem.

Ida Søraunet Wangberg

Triste Times

Når verden føles farlig og uforutsigbar, tror jeg mange av oss kan ønske oss litt vekk fra det hele. Til et sted hvor krig og uro ikke finnes, og man kan glemme alt som gjør en trist og redd. Jeg drømmer meg til Tristan da Cunha. En bitte liten øy smekk mellom det afrikanske og søramerikanske kontinent, så smått at det sjelden vises på verdenskart. Der finnes kun én vei, én skole, én bar og to kirker. Jeg fant lokalavisa, Tristan Times, i 2012. Nettsida så ikke ut som den var oppdatert siden 2003, og sjelden kom det mer enn én sak i måneden. Ofte færre.

Martine de Pierro

Skjalg

Hold dere fast, både nord og sør. Vi snakker ikke om ekstremvær og orkan i kastene, men om Skjalg Fjellheim. Han er tilbake i manesjen. Den en gang så hardtslående nyhetsredaktøren i Nordlys var kjent for frisk ordbruk, styrte aldri unna en debatt, hadde fast plass i Dagsnytt 18 og satte ofte fingrene på ømme punkt. Så forsvant den gode Skjalg. Ble kommunikasjonsdirektør i Helse Nord og omtrent usynlig. Det kunne han neppe trives med, og sa sikkert et høyt JA da finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) ville ha ham inn i Senterpartiet og i rolla som statssekretær.

Ole Magnus Rapp