Anmeldelse

Verdi i det uhøvlede

Jazzbassist Luke Stewart viser fram en energisk, punkartet holdning på to nye album.

SILT I TØNNE: Luke Stewart til høyre, med resten av sin Silt Trio. (Beklager dårlig ordspill). Foto: No Land/Cuneiform RecordsSILT I TØNNE: Luke Stewart til høyre, med resten av sin Silt Trio. (Beklager dårlig ordspill). Foto: No Land/Cuneiform Records

Luke Stewart Silt Trio

Unknown Rivers

Album

Pi Recordings

I sin ungdom spilte bassisten Luke Stewart hardcorepunk, før han ble oppslukt av jazz og det befriende uttrykkspotensialet som lå der (også). Men i løpet av en reise som fysisk har tatt ham fra en liten by i Mississippi til en delt storbytilværelse mellom Washington D.C. og New York – og musikalsk enda lenger – er det stadig et punkartet tilsnitt ved mye av det Stewart gjør. Både i form av en «gjør det selv»-holdning, men også uttrykksmessig, der energi, fynd, og det ubehandlede får spille inn.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Sånt no hakke vi i ...

For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk. Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer. På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull.

Konsert

En fri fange

Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.

Konsert

Det høyeste nivå

Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.