Anmeldelse

Anmeldelse

Dehd

Poetry

Album

Fat Possum

Kritikerrost, men en sånn type gitarplate som hadde fortjent enda mye mer skryt enn den allerede har fått. Samtidig er det lite ved Chicago-bandets femte som er typisk anmeldermat. Til det er «Poetry» for bevegelig, for lett og for drevet av billig moro, med sine dustefengende refrenger og på-tærne-innstilling til rock & roll – eksemplifisert av «Mood Ring», «Dog Days», «Light On» og «Don’t Look Down». Men denne indie-trioen kan også kunsten å variere, med fuzza lydvegger til «Be My Baby»-aktige trommer og med drømmende atmosfære til sanger om yesterday og umuligheten av å glemme det man egentlig vil glemme. Hørt det før? Jo, kanskje, men ikke helt som her.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.