Anmeldelse

Anmeldelse

Eirik Blegeberg

Dehd

Poetry

Album

Fat Possum

Kritikerrost, men en sånn type gitarplate som hadde fortjent enda mye mer skryt enn den allerede har fått. Samtidig er det lite ved Chicago-bandets femte som er typisk anmeldermat. Til det er «Poetry» for bevegelig, for lett og for drevet av billig moro, med sine dustefengende refrenger og på-tærne-innstilling til rock & roll – eksemplifisert av «Mood Ring», «Dog Days», «Light On» og «Don’t Look Down». Men denne indie-trioen kan også kunsten å variere, med fuzza lydvegger til «Be My Baby»-aktige trommer og med drømmende atmosfære til sanger om yesterday og umuligheten av å glemme det man egentlig vil glemme. Hørt det før? Jo, kanskje, men ikke helt som her.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.