Anmeldelse

Anmeldelse

Frida Fliflet

Beathoven

Sorgenfri

Album

Warner

Hvorfor slipper de maskerte guttaaaa! i Beathoven debutplaten rett etter russetiden? For å markere at «vi er mer enn bare russefestmusikk»? Mon det. Og samma det: Av og til er dette gøy, men stort sett er det ulidelig platt, i en miks av trap, syngerap, slapp autotune og (heldigvis) litt UK garage. Nivået på rim ligger altfor ofte her: Mai har akkurat begiiiint / Jæi har bestilt oss en god viiiin. Nest siste låt, «Jacayl», ligger mange nivå over resten. Tenk, her kunne de sluttet albumet! Men akk, de avrunder med «Rockstar Lie», med et refreng som – utilsiktet? – gir Admiral P-vibber i frasering og uttale. Finnes det noe shærlighet for en som maaai? Ikke hvis dette er nivået du legger deg på.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Kommentar

Røtter og føtter

I forrige uke spurte NRK om jeg kunne stille opp i en sak om det norske musikkåret 2026, for å si noe om hvilke sjangere og artister jeg trodde kom til å gå bra i dette ferske året. Å spå framtida er alltid umulig, og å spå framtida for en så fragmentert, forvirret og virvelvindkjapp bransje som musikkbransjen er ekstra umulig. Men jeg sa ja, bablet litt om 2025s to store gjennombrudd, Ari Bajgora og Tobias Sten, om kommers-potensialet i den nye folkemusikkbølgen, og om Sassy 009 – som tilhører det sjiktet av norske artister som er såpass edgy at de blir større i utlandet enn her (tenk Smerz og Okay Kaya). Men mens jeg sto der, hyperbevisst på kameralinsen, glemte jeg å nevne det viktigste. Og det var at lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: nemlig det lokale. Eller tradisjonen, om du vil. Dette er ikke nytt, men tendensen synes bare å styrke seg. Verdens mest strømmede artist i fjor var, nok en gang, puertorikaneren Bad Bunny.

Intervju

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

Album

Mellom linjene

Enten det handler om eksistensiell kulde eller sorgløs spenst, er det noe eget å tolke Sjostakovitsj.