Anmeldelse

Anmeldelse

Beathoven

Sorgenfri

Album

Warner

Hvorfor slipper de maskerte guttaaaa! i Beathoven debutplaten rett etter russetiden? For å markere at «vi er mer enn bare russefestmusikk»? Mon det. Og samma det: Av og til er dette gøy, men stort sett er det ulidelig platt, i en miks av trap, syngerap, slapp autotune og (heldigvis) litt UK garage. Nivået på rim ligger altfor ofte her: Mai har akkurat begiiiint / Jæi har bestilt oss en god viiiin. Nest siste låt, «Jacayl», ligger mange nivå over resten. Tenk, her kunne de sluttet albumet! Men akk, de avrunder med «Rockstar Lie», med et refreng som – utilsiktet? – gir Admiral P-vibber i frasering og uttale. Finnes det noe shærlighet for en som maaai? Ikke hvis dette er nivået du legger deg på.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.