Civitas utrettelige historiker Bård Larsen har nå – i lys av Ukraina-krigen – kastet sine øyne på krigsminnesmerket utenfor Østbanehallen i Oslo. «Det framstår som en hån mot mennesker som i dag dør på slagmarka i Ukraina», slår han fast i en Minerva-artikkel.
Monumentet ved Oslo S er reist til minne om falne i den kommunistiske motstandsgruppa Osvald og medhjelperne i NSB. Gruppa var ledet av Asbjørn Sunde, som var kjent under dekknavnet Osvald. Det var den mest aktive sabotasjeorganisasjonen i Norge de første krigsårene med over 200 medlemmer. Fra sommeren 1941 til oktober 1944 gjennomførte den over 100 aksjoner, flere på oppdrag fra Milorg og den norske regjeringen i London.
Etter krigen fikk ikke kommunistene den samme anerkjennelsen som resten av motstandsbevegelsen på grunn av den kalde krigen og det nye motsetningsforholdet til Sovjetunionen. Det gjaldt ikke minst de kommunistiske partisanene i Finnmark. I løpet av de siste 50 årene er dette sakte, men sikkert reparert.
«Kongen og fedrelandet forente alle – uavhengig av hva de ellers mente»
Kong Olav la ned blomster på partisanmonumentet i Kiberg i 1981 og ti år seinere, i 1992, talte kong Harald ved partisanbautaen og beklaget på nasjonens vegne for myndighetenes behandling av partisanene. Osvald-gruppas innsats ble på sin side anerkjent av den norske staten ved daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) i 2013. Monumentet på Oslo S ble avduket to år seinere.
Larsen vil nå skru klokka tilbake. Hans særlige anliggende er at Osvald-gruppas leder, «stalinisten» Asbjørn Sunde, blir framstilt på «usant vis», som «en frihetselskende demokrat og patriot», mens ukrainere dør i en krig mot et styresett han var tilhenger av. Nå er det ikke kommunisme i Russland, men det var heller ikke kommunisme Sunde kjempet for under krigen. Det var en kamp for landets frihet og selvstendighet mot en brutal okkupasjonsmakt. Hele poenget med nasjonal motstandskamp er at den samler alle – på tvers av politiske og ideologiske skillelinjer.
Larsen viser til forordet i Sundes bok «Menn i mørket» av Lars Borgersrud fra 2009. Der skriver han at «det til slutt var det nasjonale symbolet, kongen, som seiret, ikke det internasjonale. Det var ikke slik han (Sunde) hadde tenkt, men det var slik det ble.» Dette er for Larsen et uttrykk for skamløst hykleri, ettersom Sunde «egentlig» ønsket en sovjetrepublikk. Det får Larsen mene hva han vil om, men Sunde ble altså en av Norges viktigste motstandskjempere, i likhet med kommunistiske motstandsfolk i mange andre land, som Tyskland, Jugoslavia og Hellas. Ja, Sunde var kommunist, men også frihetskjemper. Det gikk an å være begge deler.
Flagget, kongen og fedrelandet forente alle – uavhengig av hva de ellers mente. Først måtte okkupantene beseires. Å kritisere hva Sunde gjorde i 1949 under Furubotn-oppgjøret i NKP, kan være relevant og rimelig, men det vedgår ikke saken, altså krigsinnsatsen, like lite som det gjør for vår vurdering av motstandsmannen Johan B. Hjorth, som var med å stifte NS i 1933, eller krigshelten Erik Gjems-Onstad, som støttet apartheidregimet i Rhodesia. På samme måte forener den ukrainske motstandskampen folk fra alle politiske leirer, endog noen Larsen vil finne ganske tvilsomme når det kommer til demokratisk sinnelag. Ukraina kjemper en patriotisk krig for nasjonal overlevelse, der alle patrioter er velkomne. Å granske motstandskjemperes hjerter og nyrer for hva de «egentlig» mener – uavhengig av hva de faktisk gjør og bidrar med – er en livsfarlig splittelsespolitikk når et lands selvstendighet er truet. Det er en oppskrift på hvordan man lider nederlag. I motsetning til det Civita-historikeren synes å tro, aktualiserer den ukrainske motstandskampen derfor minnesmerket over de tapre kommunistiske motstandsmennene og -kvinnene utenfor Østbanehallen.
