Jeg har ikke møtt mange finanstyper i livet. Men våren 2010 traff jeg en i Aten, der jeg var for å skrive om den økonomiske krisa i EU. Partene forhandlet da om et lån til Hellas, mot at grekerne godtok lønnskutt i offentlig sektor, strengere pensjonsvilkår og salg av statlige selskaper.
Kilden min, la oss kalle ham Jean-Luc, var en fransk mellomleder i en internasjonal storbank som Hellas skyldte penger. Landet hadde bare godt av slankekuren, bemerket Jean-Luc, mens han forsynte seg av runde to med vårruller. Med frityrolje på haka la han til at den greske staten jo var «littegrann fet». Ø little-ø-bit fat, som han sa.
Han spådde helt korrekt at prisen grekerne ville betale, kom til å bli «veldig høy». Før Jean-Luc forsvant inn i Aten-natta, forsikret han seg om at jeg tok regninga.
«Go Big or Go Home»
Bare noen måneder etter dette møtet, i en annen del av Europa, deltok briten Gary Stevenson på en fuktig samling i regi av arbeidsgiveren sin, Citibank. Han var tidlig i 20-åra og en såkalt trader, som spekulerte i den kortsiktige renteutviklingen i sentralbankene.
På det herskapelige landstedet utenfor London fikk de ansatte klar beskjed fra sjefen, skriver Stevenson i sin ferske bok «The Trading Game: A Confession». Oppturen kommer. Ta større risiko! Hvorfor bare satse én million, når du kan satse ti? Alle fikk utdelt capser med kamuflasjemønster og påskriften «Go Big or Go Home».
Men Stevenson hadde dårlig magefølelse. Dagen etter var han på et foredrag med en av de få Citibank-analytikerne han respekterte, om gjeldsveksten i land som Italia, Spania, Portugal, Irland og, nettopp, Hellas. Med mindre utviklingen snudde, kom rentene på disse landenes lån til å gå opp. De hadde fortsatt større utgifter enn inntekter og kom til å slite med å få tilgang på nye lån. Og så ville de måtte begynne å selge unna eiendeler og andre verdier.
Søkkrik på kollaps
Stevenson tenkte at Hellas og de andre kriserammede landene var i en lignende, selvforsterkende knipe som mødrene til kompisene hans, Asad og Aidan, i Ilford på Londons østkant, der han vokste opp.
Selv var han nå omgitt av snitter og menn i rosa, hvite, lyseblå og stripete skjorter. Stevenson innså at troen på bedre tider, hele den «gå høyt eller gå hjem»-innstillingen, skyldtes at pilene pekte i riktig retning for menneskene i det rommet, menn med initialene sine sydd inn på kragen, og ikke samfunnet for øvrig.
«Vi var gutta som kom til å bli rikere enn fedrene våre, i en verden der barn kom til å være fattige», skriver Stevenson i «The Trading Game». «Vi var de som tok imot renta på boliglånet til Aidans mamma.»
Der ute kom ting til å bare bli verre, skjønte Stevenson. Derfor gjorde han det motsatte av hva sjefen hadde oppfordret til, og veddet på at land som Hellas kom til å fortsette å falle som en stein. Det var bare et av mange riktige profesjonelle valg Stevenson tok i 2011. Innen året var omme hadde Gary Stevenson, tidligere avisbud og sønn av en postansatt, blitt Citibanks mest innbringende trader.
Gary og pengefabrikken
Her bør jeg understreke at alt dette tilhører Gary Stevensons tidligere liv. I dag er han, i tillegg til å være forfatter, en Youtube-økonom, kommentator og aktivist som kjemper mot økonomiske forskjeller. Men i seks år, fra 2008 til 2014, brukte han talentene på å håve inn svimlende summer til en av verdens største banker og mer penger til seg selv enn han klarte å forvalte.
Fortellingen Stevenson bretter ut i «The Trading Game», er på mange måter finansverdenens «Charlie og sjokoladefabrikken». Lille Gary selger godteri på gata i arbeiderklasseområdet Ilford, før han sykler rundt med aviser for 160 kroner i uka. På videregående selger Gary narkotika, blir tatt og utvist. Fra dette nabolaget, med den fulle bestefaren til Anish, Brathap som blir overkjørt og Saravan som truer med å knivstikke Gary, kan ungene skimte den øverste delen av skyskraperne i finanssenteret Canary Wharf, inkludert Citibank-bygget.
Gary Stevenson bestemmer seg tidlig for at det er dit han skal: toppen.
Han er god med tall og begynner å studere matematikk og økonomi på London School of Economics (LSE). Blant barn av russiske oligarker, saudiarabiske milliardærer og kinesiske partipamper går Stevenson i treningsdress og Onitsuka Tiger-sko, med en sosiolekt ikke engang de britiske medstudentene forstår.
«Milliardene flyr raskere enn noen klarer å si kapitalskatt.»
På studiestedet oppdager Stevenson at investeringsbankene arrangerer konkurranser der man kan vinne praksisplasser. Citibank står bak en sånn tevling, «The Trading Game», som i praksis er et kortspill som handler om å gjennomskue hvilke tall de andre sitter på. Og siden «rike folk venter at fattige folk er dumme», melder han seg på – og vinner gullbilletten.
Dette er et ran
I Citibank støter Stevenson på diverse karakterer (Snoopy, Bighead, Frosken, for å nevne noen) på sin ferd oppover i gradene. Han farter mellom skjermer med valutakurser, sushirestauranter og nattklubber i London, Las Vegas og Tokyo. Store mengder alkohol konsumeres, om ikke nødvendigvis av Stevenson selv, mens milliardene flyr raskere enn noen klarer å si «kapitalskatt».
Vi møter finansmenn som ber sjåføren kjøre en omvei hjem fra byen, bare for å kunne urinere på den britiske sentralbanken, som ler av statsministerens løfte i parlamentet om å skattlegge de rike mer og som ikke bryr seg om banken de jobber i går konkurs, fordi de vet at myndighetene uansett vil redde dem. «‘Hva skal de gjøre?’, spøkte de til hverandre», forteller Stevenson i boka. «‘Sende inn karene i brune kjeledresser og la dem styre hele greia?’»
Med noen få unntak anser Stevenson kollegene som lite intelligente, usympatiske, eller begge deler. Boka gjennomsyres av en blanding av klasseforakt og kvaler over å være del av et pill råttent system.
Et sted i boka, etter at han har fått en bonus på 5,3 millioner kroner fra Citibank, tenker Stevenson på sin egen pappa. Hver dag sto faren opp, mens det fortsatt var mørkt ute, for å dra på jobb i postvesenet. Han gjorde det i 35 år, for en årslønn på 280.000 kroner. Stevenson husker også faren til en han kjente, Ibran, som ikke kunne gå og måtte sove i stua. De var også fattige, men hos dem fikk den unge Stevenson alltid mat og te selv om begge deler var altfor krydret for den engelske gutten.
Hvorfor skulle spekulantene som blåste verdensøkonomien i filler belønnes, mens fedrene og mødrene i Ilford slet? Stevensons måte å ta hevn på blir å presse mest mulig ut av Citibank før han forlater åstedet. Som han skriver, er jobben ikke lenger en karriere – den blir «et bankran».
Planen er å hoppe av finanskarusellen og ta med bonusen til en ny jobb i en idealistisk organisasjon. Men når Citibank finner ut av dette, tvangsoverføres Stevenson til Tokyo der mannen som rekrutterte ham, Caleb, serverer følgende advarsel over to boller med nudler: Selv bra folk kan bli utsatt for fæle ting. «Du kommer til å lære det. Vi kan gjøre livet veldig vanskelig for deg», sier Caleb.
Stevensons gale verden
Gary Stevenson skal gjennom både sammenbrudd og samlivsbrudd før han kommer seg ut. De personlige krisene er likevel detaljer i hans saga om økonomisk galskap satt i system. «The Trading Game» starter da også med et sitat fra den japanske filmskaperen Akira Kurosawa: «I en gal verden er kun de gale tilregnelige.»
I sitt nye liv forklarer Gary Stevenson sine mange følgere på Youtube hvorfor økonomer ofte tar feil og hvorfor de rikeste må skattlegges hardere. Hovedbudskapet er at ulikhet er problemets kjerne, kreften som spiser opp samfunnet innenfra og som det haster å gjøre noe med.
I en av de fineste og mest tragiske scenene i «The Trading Game» tar Stevenson heisen opp til toppetasjen i Citibank-bygget. Derfra prøver han å få øye på nabolaget sitt, der han skuet opp mot finanstårnene som liten. Men han kan bare se rett inn i nabobanken. «Øst-Londons ambisiøse småbarn ser opp mot skyskraperne som kaster skygger over husene deres», skriver Stevenson, «men skyskraperne ser ikke tilbake. De ser på hverandre.»
