Det kjennes som om jeg er fiksjon. At jeg ikke er ekte. Jeg er bare et svar på et spørsmål. En historie som tilfredsstiller den som spør. Hva blir igjen når man alltid må forsvare og forklare seg selv i møte med verden?
Slik lyder det i prologen til Luca Dalen Espseths første bok, «Født i rett kropp. En transmanns fortelling», som utgis til uka.
Da Espseth ble født, ble han regnet som kvinne. Nå lever 37-åringen som mann. Han har i en årrekke vært en kjent aktivist for transpersoners rettigheter og arbeider til daglig i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens.
I seinere år har den såkalte transdebatten blitt svært betent i deler av offentligheten. Debatten er gjennomsyret av feilinformasjon, mener Espseth, som i boka går i rette med det han mener er uvitenhet – og en skadelig holdning hos Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens ved Rikshospitalet.
– Jeg har aldri møtt en transperson som opplevde utredningen på Rikshospitalet som nyttig eller positiv, sier han.
– Kropp er viktig for folk
Da Klassekampen møter Espseth på kafé i Oslo sentrum, understreker han særlig én ting: Tilgang på kjønnsbekreftende behandling og muligheten til å få en kropp som samsvarer med ens identitet, handler om liv og død.
– Da jeg sykla i går, tenkte jeg på at det å være mann er helt selvsagt for meg, på en måte jeg skulle ønske andre forsto. Mann er en så viktig del av min menneskelige identitet at om du tar det fra meg, er det ikke mye menneske igjen, sier Espseth.
Det motsatte av transfolk er cisfolk, som av Store norske leksikon er definert som personer som identifiserer seg med kjønnet de er registrert som ved fødsel.
– Tror du cisfolk opplever sin kjønnsidentitet som så selvsagt at de ikke forstår hvor viktig den egentlig er?
– Definitivt. Selv har jeg blitt lest som mann de siste 15 årene, det er veldig lenge siden noen antok at jeg var kvinne. Med så mye levd mannserfaring kan jeg på et vis se for meg hvordan det er å være cis. Du opplever aldri at identiteten din blir utfordret.
For transfolk er det ikke kjønnsidentitet i seg selv som oppleves som problemet, men marginaliseringen man blir utsatt for, inkludert et svært trangt nåløye for kjønnsbekreftende behandling, mener Espseth.
– Man hører iblant noen si: Vi lever i et moderne samfunn, kan man ikke bare leve som et hvilket som helst kjønn i den kroppen man er født med. Tror du det handler om det samme, at man ikke forstår hvor viktig det fysiske er?
– Det man ser i debatter om trans, er at for mange av dem som hevder at kjønn ikke er så viktig, er det egentlig kjempeviktig. De er opptatt av ting som er reint kroppslig for dem: graviditet, fødsel, penis og så videre. Kropp og identitet er viktig for folk. Mitt poeng er at vi må bort fra den biologiske determinismen hvor kroppen tvinger deg til en spesifikk rolle i samfunnet, sier han.
Kamp om cisbegrepet
Mens kvinnekamp har dreid seg om å frigjøre seg fra kroppen, for eksempel ved abort, har ikke alle tatt innover seg at frihet også omfatter ulik kjønnsidentitet, mener Espseth.
– Hvorfor har akkurat det blitt så betent, tror du?
– Vi har avlært oss veldig mye hva kjønnsnormer i samfunnet angår. Så mangler det litt for noen fremdeles, nemlig at kroppen din ikke determinerer deg til noe. Hvis det å ha livmor ikke gjør det naturlig at du skal gå i kjole heller enn bukse, gjør det heller ikke at du må kalle deg kvinne, sier han.
Det er feil å anse den såkalte transdebatten som en likeverdig debatt, mener Espseth. Han kaller den snarere «transfobi satt i system», med et grunnleggende premiss om at det å være trans, er noe negativt. Han forteller om hetskampanjer mot transfolk på internett.
De siste årene har det også oppstått språklig diskusjon: Mens enkelte har protestert mot å bli kalt «ciskvinner», mener andre at begrepet er nøytralt og praktisk nødvendig.
– Ligger det en frykt der for at kvinnens biologiske særtrekk skal utviskes, særlig innen medisin?
– Jeg tror den frykten er transfobi, en irrasjonell frykt for at transpersoner skal forandre verden på en negativ måte. Jeg tror ikke på at folk faktisk tenker at cisbegrepet usynliggjør kvinner. Snarere synliggjør det at det finnes en forskjell og at den kan være av betydning i noen sammenhenger, sier Espseth.
– Det er for øvrig interessant at man antar at jeg ikke er opptatt av livmor- og eggstokkhelse. Jeg er ekstremt opptatt av informasjon om livmorhalskreft også for transmenn. Det er et faktum at vi er en del menn med livmorhals i verden, og vi tar sjeldnere celleprøve, fordi oppfølgingen ikke rettes mot vår gruppe.
– Nektes livsnødvendig helsehjelp
De samme spørsmålene igjen og igjen. Kravet om å bevise hvem jeg er, framfor å selv få finne ut av hvem jeg var og hvem jeg ville være, ødela noe i meg.
Slik beskriver Espseth sitt møte med Rikshospitalet i 2010. I boka retter han hard skyts mot praksisen ved Norsk behandlingssenter for kjønnsinkongruens og skriver at pasienter som søker om kjønnsbekreftende behandling må gjennom en omfattende utspørring om alt fra sexliv til familiehistorikk – og sjelden kommer gjennom nåløyet.
– Hva er det som gjør tilbudet ved Rikshospitalet for dårlig?
– Vi har én behandlingsinstitusjon i Norge, med monopol på kunnskap, utdeling av diagnoser og behandling. De får definere hvem som har rett på helsehjelp og ikke. For transfolk er dette det eneste offentlige stedet vi kan henvende oss, og svært mange blir avvist. Vi som har vært gjennom systemet, opplever det som dypt traumatiserende, sier Espseth.
Effekten av kjønnsbehandling er omdiskutert blant fagfolk. Nylig skrev Klassekampen om at norske helsemyndigheter strammer inn tilbudet for barn og unge. Behandlingen vil underlegges forskning. Espseth mener det har alvorlige konsekvenser for pasienter.
– Man tvinges til å delta i forskningsprosjekter, og mange vil på arbitrært grunnlag nektes livsnødvendig helsehjelp.
Espseth er dessuten svært kritisk til aldersgrenser på kjønnsbekreftende behandling.
– Man må likebehandle trans- og cisfolk. Man ville aldri tenkt at en 12-årig cisgutt som utviklet pupper, ikke skulle få tilgang på kirurgi før han er 18 år, eller gå i en to år lang utredning for hvordan ting kanskje vil føles i framtida.
– Mange tenker at ungdomstida er en forvirrende periode, der hvem vi er, er i hurtig utvikling. Er det ikke et poeng at man bør være 18 år ved slike avgjørelser?
– Nei. Hvorfor framfører du dette argumentet for meg nå?
– Fordi det er noe mange lurer på?
– Jeg har skrevet en 400 sider lang bok hvor jeg imøtegår mye av dette. Men hovedpoenget er at det er absurd at vi skal redegjøre for teoretiske eksempler som majoritetssamfunnet aldri ellers ville tenkt på. Jeg vil ikke svare på spørsmålet, det legger til grunn at transfolk er forvirra eller ikke finnes, sier Espseth og legger til:
– Det er grunnleggende problematisk at vi tenker at 16 år gamle cisfolk kan vite hvem de er, men ikke transfolk. Det er diskriminering.
– Spiller på samfunnets transfobi
Blant behandlerne som får sterk kritikk i Espseths bok, er Anne Wæhre, overlege ved Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens. I et nylig intervju med Klassekampen advarte hun mot det hun mener er et giftig debattklima.
– Er det ikke fare for at en del klinikere ikke har lyst til å røre ved denne tematikken lenger?
– Det har transbevegelsen ingen skyld i. Punktum. Vi har stått i ro og forsvart oss mot angrep uten ende. Anne Wæhre, derimot, har uttalt ekstremt ytterliggående ting. Om det er noen som driver debatten i grøfta, er det den gjengen, sier Espseth.
Espseth sikter mellom annet til en omdiskutert kronikk Wæhre skrev sammen med klinikksjef Kim Alexander Tønseth i Aftenposten i 2018.
– Når Wæhre stempler behandlere hun er uenig med som behandlingsivrige sexologer som springer etter nasjonens døtre for å tilby dem mørkere stemme og skjegg, skaper hun et skremmebilde som er farlig. Hun velger aktivt å spille på transfobien som finnes i samfunnet, for å gjøre et politisk poeng.
Anne Wæhre har fått tilbud om å svare på kritikken fra Espseth, men har ikke ønsket å uttale seg i saken.
– Kan man forstå at en del helsepersonell synes det er tøffe avveininger, med tanke på at behandlingen er vanskelig å reversere?
– Nå sier du bare ting som ikke er sant. Nå gjentar du retorikken fra ytre høyre, som du ber meg om å tilbakevise.
– Boka di handler jo om denne typen kritikk?
– Det er ikke vanskelig å vite hvem som er trans, og hvem som har godt av kjønnsbekreftende behandling. Klinikere som har kompetanse på dette feltet, synes ikke det er vanskelig, sier Espseth.
Han mener at påstander om en eksplosiv økning av henvisninger, som Wæhre har advart om, er «skremselsretorikk».
– Wæhre har hevdet at det har vært en dobling i antallet henvisning av barn og unge årlig siden 2012. Når det var 47 pasienter i 2012, kan man med enkelt regnestykke se at det skulle vært over 3000 det året Wæhre skrev kronikken. I stedet er vi under 300 årlig. Dette er ingen trend.
– Må gjenkjenne fascistisk retorikk
Espseth anser kjønnsbekreftende behandling som en sak mellom pasienter og klinikere. Meninger om saken strømmer imidlertid fra alle kanter, også fra lekfolk.
– Debatten går blant folk som verken har erfaring med tilbudet eller er helsepersonell. Man er bare politisk enig med Rikshospitalets prosjekt, som er at færrest mulig skal få kjønnsbekreftende behandling.
Det gjelder også folk på venstresida, sier Espseth. Selv har han gitt opp feminismen og mener det er absurd at ikke flere reagerer på de dårlige levekårene transfolk står i.
– Vi er fattige, vi deltar ikke i arbeidslivet, og vi er ekstremt utsatt for vold og overgrep. Mellom 70 og 80 prosent av transfolk har hatt selvmordstanker. De dårlige levekårene er et direkte resultat av et elendig tilbud og samfunnets transfobi, sier han.
– Selv er jeg en hvit mann fra middelklassen med mulighet til å navigere i tilbud andre steder enn i det offentlige. Andre bare dør, i ytterste konsekvens.
Samfunnet har gjort mange overgrep mot utsatte grupper i medisinens navn gjennom historiens løp, påpeker Espseth, som mener retorikken mot transfolk er en repetisjon av fortidas argumentasjon mot homofili.
– Hvilke aktører har skyld i at det er sånn?
– Man må gjenkjenne hvor retorikken kommer fra. Det finnes krefter med penger på ytre høyre som har skjønt at om man klarer å få den feministiske og skeive bevegelsen til å single ut transfolk, splitter man venstrevridde, sekulære bevegelser.
At folk ikke gjenkjenner dette som fascisme, er utrolig, mener han.
– Hvordan ville et godt behandlingstilbud sett ut?
– Det betyr å legge til grunn at man tror på folks identitet, kjønnet de er. Samt å ha nyanserte samtaler med folk med relevant info om hva inngrepene innebærer. Å være ærlig om hvor man har kunnskap fra, og om når man mangler kunnskap, sier Espseth.
Det kan alltids finnes enkelte som angrer på gjennomført behandling, sier han. Han hevder det gjelder et lite mindretall og ikke er et argument for å nekte folk behandling.
– Det hender folk angrer på aborter, gastrisk bypass, og så videre. Det betyr ikke at man ikke skal tilby behandling. Det er snarere et argument for at behandlingen skal være god, hvilket jeg mener den ikke er i dag.