Dagboka

Styrke

Pål Hellesnes

Hva er et godt navn på et fagforbund? Det kommer selvsagt an på hva man mener er viktig å kommunisere. Tradisjonelt har forbundene hatt navn etter hvilke yrker de organiserer. For eksempel var det liksom ikke noen tvil om hvem som var med i Norsk Papir­industriarbeiderforbund, eller Norsk Lærerlag. Men så skjer det ting, enten med arbeidslivet eller med organiseringen, eller med begge deler. Yrkestitler endrer seg, det dukker opp nye yrkesgrupper, og ulike foreninger slår seg sammen og omorganiserer seg. Og da blir navnene deretter. Papirindustriarbeiderne, for eksempel, er nå med i Fellesforbundet. Som på en måte ikke sier så mye, annet enn at man står sammen. Som jo er greit å kommunisere.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Orwell

Denne veka stod det på framsida av Aftenposten at Russland byrjar å likne meir og meir på eit dystopisk samfunn, på det samfunnet som George Orwell skildrar i romanen 1984. Aftenposten kan nemleg fortelje at det finst 102.000 overvakingskamera i St. Petersburg, og dobbelt så mange i Moskva. Javel, men det finst 950.000 i London, så kva slags samfunn er Storbritannia då? Eg las 1984 for fyrste gong i fjor og likte den veldig godt. Sidan den gong har eg fått med meg at romanen har fått kritikk for at den kvinnelege karakteren Julia ikkje er utvikla nok. Ho skal fyrst og fremst framstå som eit objekt som hovudkarakteren Winston lengtar etter, er kritikken.

Aleksander Åsnes

Helt rått

I disse dager er det 40 år siden fire brave menn dro til Japan med to rå laks, en ekspedisjon som seinere har spredt bølger verden rundt. Lakseoppdrett får i disse dager mye pepper for dårlig dyrevelferd og at det i smug eksporteres fisk med sår og skader. Men i 1985 var oppdrettsnæringen ny og lovende i Norge, det ble prøvet og feilet, og litt eksport pågikk. Markedsundersøkelser viste at Japan var et sjømatelskende land. Dessuten hadde de noe rart som het sushi, der man spiste fisken rå. Noen hadde trua, andre ikke. Uansett hadde de fire utsendingene gjort avtaler med viktige kjøkkensjefer i Tokyo.

Ole Magnus Rapp

Glød

Norsk hygge og dempet belysning er en luksus vi kan unne oss fordi vi har råd til det. Vi skal ikke arbeide til enhver tid, og kan skille arbeid og fritid. Dermed trenger vi ikke hvitt hardt arbeidslys i alle rom. I takt med velstandsøkningen har den norske folkesjela dermed holdt seg med lampetter og telys når høstmørket kryper innpå. For sju år sida skjedde imidlertid noe som rystet hyggenasjonen dypt i sjela: Glødepæren ble forbudt. Det fins ingen offisiell statistikk som viser hvor mange glødepærer som fortsatt er i bruk, men sannsynligvis er glødepæras æra nå definitivt over. Dermed noen ord om overgangen: Vi er blitt forledet! I iveren over at led-lysene er sterkere, mer varige og krever mindre strøm, så har det, uten snev av vond vilje, blitt for mye lys og for lite hygge.

Frida Holsten Gullestad