Anmeldelse

Flate dekk

Astrid S finner ikke helt balansen på sitt nye roadtrip-album.

TUT OG KJØR: Astrid S inntar førersetet, men resultatet blir tamt. Foto: Alvin SantosTUT OG KJØR: Astrid S inntar førersetet, men resultatet blir tamt. Foto: Alvin Santos

Astrid S

Joyride

Album

Universal Music

Bil er temaet her, selv om kanskje puste-effekten i starten på førstelåta «First to Go» gir mer assosiasjoner til tøffende damptog. Ellers er jo bil og popkultur en mye brukt kombo, også i nyere tid, og tankene flyr fort til Charli XCX’ dramatiske «Crash»-album fra 2022. Men Astrid S er ikke en som ligger blødende på noe panser. I stedet sitter hun i førersetet og synger om erfaringene hun gjorde som ung artist som forsøkte å please (kyniske) folk i bransjen og i livet: Said I had to know somebody who knew somebody / To get to where I wanted to go.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.