Anmeldelse

Eirik & Sambandet

Eklektisk er ordet når saksofonist Hegdal samler en fargerik musikergjeng.

Chris Monsen
UT AV BOKSEN: Hegdal nest lengst til høyre. Foto: PrivatUT AV BOKSEN: Hegdal nest lengst til høyre. Foto: Privat

Eirik Hegdal/Eklektisk Samband

Turnchest

Album

Particular Recordings

Enten det har vært med egne prosjekter som Team Hegdal, med Trondheim Jazzorkester eller i de mange andre samarbeidene med eller uten noen definitiv leder, er treblåseren Eirik Hegdal nærmest en garantist for kvalitet. For eksempel med Ole Morten Vågans Mirror Image under deres fantastiske opptreden på Vossa Jazz tidligere i år, der Hegdals eiendommelige teft for hektende, litt kantete og funky blåserriff preget musikken.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.