När inga ungar lengre finnes är allting slut/ Vad är det då för mening om man står ut?/ Visst har det blivit kaos i tidens lopp/ Men så länge det finnes ungar så finnes det hopp.
Cornelis Vreeswijk har selvfølgelig helt rett. Uten unger er det ikke noe framtidshåp. I prinsippet går vi under som slekt hvis vi slutter å få barn. Det er derfor bare å heie på barne- og familieminister og seksbarnsmor Kjersti Toppe (Sp), som setter ned et utvalg som skal undersøke hvorfor folk får færre barn, og hva det offentlige kan gjøre for å tilrettelegge for at foreldre kan få de ungene de ønsker seg.
Norge var tidligere et eksempel på en vellykket barnepolitikk med utbygging av barnehager og gode foreldrepermisjonsordninger, helt i tråd med Gunnar og Alva Myrdals bok «Krise i befolkningsfrågan» fra 1934, som var sentral i utformingen av likestillings- og familiepolitikken i de nordiske landene i etterkrigstida. Målet var at kvinnene skulle kunne gå ut i arbeidslivet, samtidig som fødselstallene ble opprettholdt. Lenge så det ut til å lykkes. I Norge hadde vi lenge et fødselstall per kvinne på 1,9, men de siste årene har det drattet ned til 1,4. En viktig årsak til nedgangen er at stadig flere kvinner venter lenger med å få sitt første barn. I løpet av de siste 15 årene har gjennomsnittlig alder ved første fødsel for mødre økt med mer enn to år. Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende kvinner var i fjor på 30,3 år.
Lave fødselstall over tid har flere negative konsekvenser: en aldrende befolkning, fallende skatteinntekter og en økende andel av sysselsatte som må pleie eldre. Noe av vitaliteten i et samfunn blir borte med stadig færre barn og ungdom. Balansen mellom generasjonene blir forrykket i den langsiktige stafetten der slekt følger slekters gang.
«Det er noe som ikke er helt bra i et samfunn der folk ikke ønsker å sette barn til verden»
Lavere fødselstall er en tendens i alle vestlige land. Det er derfor et åpent spørsmål hvor mye som kan gjøres politisk for å få opp fødselsraten. Samtidig viser undersøkelser at folk ønsker seg flere barn enn de faktisk får. De får dem også seinere enn de synes er best. I en undersøkelse, gjengitt i Dagens Næringsliv, oppgir folk at den ideelle alderen for å få barn er mellom 26 og 28 år.
Det grunnleggende i problemet er, som Kjersti Toppe påpeker i et intervju med Dagens Næringsliv, at systemet i Norge er veldig lagt opp for de etablerte foreldrene med fast jobb og god og stabil inntekt. «Studenter og andre med kort arbeidserfaring får bare et engangsbeløp på knappe 90.000 kroner, mens de med lengre arbeidserfaring får opptil 700.000 kroner. Det er dypt urettferdig», sier KrF-leder Olaug Bollestad til NTB. «Det er helt urimelig at systemet vårt premierer det å få barn så seint som mulig», slår hun fast.
«Vi har finansieringsordninger som er urettferdig for barna og diskriminerer kvinner som ikke har høy lønn. Foreldrepenger utbetales etter lønnsinntekt. Det medfører at kvinner får barn når de har lønnsinntekt», sier lege og professor Anne Eskild til Dagens Næringsliv. «Systemet diskriminerer kvinner når de er mest fruktbare og oppmuntrer folk til å utsette forsøket på å bli gravid.»
Den gamle politikken som skulle sørge for at folk får de barna de ønsker seg – samtidig som kvinner kom ut i arbeidslivet på like vilkår – fungerte lenge tilfredsstillende. Men nå kreves det nye tiltak for å møte «eldrebølgen» blant mødre som følge av støttesystemets innretning. Tida er moden for å endre systemet for finansiering av foreldrepenger og fødselspermisjon, slik at støtta kommer alle til gode, uavhengig av inntekt. Det bør også vurderes å øke engangsstønaden ved fødsel for å trygge familienes økonomi. Samfunnet må legge til rette så godt det kan, så får folk få de ungene de måtte ønske seg. Det er noe som ikke er helt bra og ikke fungerer i et samfunn der mennesker ikke ønsker å sette barn til verden.
Flere sitater i den opprinnelige artikkelen var tillagt Morgenbladet. Det riktige er Dagens Næringsliv. Det er nå rettet.