You don’t own a TV? What’s all your furniture pointed at? Forvirringen var genuin da Joey Tribbiani i «Friends» møtte en kvinne som altså ikke hadde en TV. Selv har jeg en TV som later som den ikke er en TV, ved å imitere et innrammet kunstverk. Den er ment å uttrykke kulturelt raffinement, men avslører en viss forfengelighet – noe gode Joey alltid var misunnelsesverdig fri for. Men når alt annet vi har på og langs veggene, sier noe om «hvem vi er», vil jeg ikke ha en diger, svart flate som sier «vi ser på TV». Nei, bokhylla får ta seg av identitetsbygginga. Den er rotete, men stor, rimelig representativ og fylt av kjærlighet og minner. Det er noe e-bøker aldri kan tilby; den fysiske bokas taktile, romlige minner og hilsener, inskripsjoner og understrekinger som i seg selv forteller en historie.
Har det noe å si om du identifiserer deg som leser?