Jeg unner alle å oppleve den tradisjonelle færøyske balladedansen. Det foregår i en slags ring, men ikke som juletregang (ukjente hender slapt i dine, armlengdes avstand). Nei, på Færøyene holder man hverandre ordentlig i hånda med albuen innunder den andres. Hele underarmer møtes og man går tett sammen i en slags orm som bukter seg i rommet. Taktfast og suggererende trår man sammen med rytmen i sangen. To skritt mot høyre og ett mot venstre. Høyre. Høyre. Venstre. Slik forskyver ringen seg gradvis slik at man på et par meters avstand får blikkontakt med alle som er med. Det er én som leder sangen, en skípare, men mange kan versene, og omkvedene er enkle å henge seg på. I løpet av et par vers og noen skritt er enhver fremmed en del av fellesskapet.
En tung, grå julikveld i Tórshavn gikk jeg med i dansen og stotret meg gjennom de færøyske omkvedene. Plutselig var det en melodi jeg hadde et vagt minne om å ha hørt før, og ordene var forståelige. Danske ord med færøysk uttale – kalt gøtudansk – klinger for en norskspråklig som riksmål lest høyt av en slags ekstrem vestlending. Folk rundt meg så på meg med blunk og glis. «Hjelpe deg Gud, du visselig må, i gresset for nordmannen bite», sang de. Visa de sang, var ‘Sinklarvisa’ av Edvard Storm. Nordmannen, det var meg.
Sinclairs endelikt
‘Sinklarvisa’ handler om Skottetoget og Slaget ved Kringen, en hendelse i Norges-historien som i dag er mest kjent for lokalpatriotiske nord-gudbrandsdøler, men som var sentral i nasjonsbyggingsfortellingen på 1800-tallet.
Tidlig på 1600-tallet raste Kalmarkrigen mellom Danmark-Norge og Sverige. Striden dreide seg særlig om hvem som skulle få kolonisere Finnmark, men også om Christian den fjerdes drøm om å gjenopprette Kalmarunionen. Begge sider brukte leiesoldater, og i 1612 hyrte den unge svenskekongen Gustav Adolf inn styrker fra Skottland og Nederland. Soldatene kom sjøveien til Norge og skulle ta seg til Sverige for å slutte seg til svenskehæren. Nederlenderne gikk i land i Stjørdal, og tok seg over grensen derfra. Skottene, ledet av oberst George Sinclair og løytnant Alexander Ramsay, kom til Isfjorden i Romsdal og planla å ta veien ned Gudbrandsdalen. Imidlertid ble det sendt bud fra Romsdal om hvem som var i anmarsj, slik at lensmennene på Dovre og i Ringebu rakk å samle en improvisert hær bestående av bønder fra ulike steder i dalen. 26. august 1612 møttes skottene og bondehæren ved Kringen sør for Otta. Den gangen, før store flommer i 1789 og 1865 endret landskapet, var det svært smalt mellom Gudbrandsdalslågen på den ene siden og bratte høydedrag på den andre, og ved hjelp av sperringer kunne bøndene stanse skottene og slakte dem ned for fote. De skottene som ikke ble drept den dagen, ble plassert i en låve i Kvam og henrettet dagen etter. Bare 18 gjenlevende ble ført til Akershus som krigsfanger.
Slaget ved Kringen ble opphav til en rik flora av sagn og fortellinger, viser, feleslåtter, steds- og plantenavn, og dette var Edvard Storm (1748-91), prestesønn fra Vågå, omgitt av i oppveksten. Som mange menn av sin stand fikk han sin utdannelse i København, og han vendte aldri hjem igjen til Norge. Derimot brukte han barndommens eventyrlandskap og kultur som inspirasjon for diktning på Vågå-mål med vakre huldre og unge gjetergutter i hovedrollen. Han lot seg også inspirere av sangtradisjonen han hadde vokst opp med i Norge. ‘Zinklars vise’ er skrevet i en verseform og en språkdrakt hentet fra folkevisene. I sagnene om slaget ved Kringen var det oberst Sinclair som spilte hovedrollen, og han er den eponyme hovedpersonen i Storms vise. Vi som synger, følger ham på reisen fra Skottland til hans endelikt ved Kringen.
Herr Zinklar drog over salten Hav;
Til Norrig hans Kours monne stande,
Blant Guldbrands Klipper han fandt sin Grav;
Der vanked’ saa blodig en Pande.
Herr Zinklar drog over Bølgen blaa
For svenske Penge at stride.
Hjælpe dig Gud! Du visselig maa
I Græsset for Nordmanden bide!
Kamprop og forsvar
Storm brukte virkemidler kjent fra den muntlige sangtradisjonen i hele Skandinavia, den som har røtter i middelalderballadene og enda lenger tilbake. Dette gjør han med scener som er enkle å se for seg, med gjentagelser, kontraster og velbrukte vendinger. Fienden er feig og nordmennene er heroiske. Sinclair og soldatene hans «skjændte og brændte hvor de drog frem, / al Folkeret monne de krænke. / Oldingens Afmagt rørte ei dem, / De spottet den grædende Enke».
Samtidig, forteller visa, går budstikken «fra Grande til nærmeste Grande», og bøndene i Gudbrandsdalen samler seg. Med det retoriske grepet litoten, underdrivelsen, hentet fra sagaene, skriver Storm at «med Skotten saa vilde de snakke». Møtet med skottene skildres i dramatiske ordelag:
Med døde Kroppe blev Kringen strøet,
De Ravne fik nok at æde.
Det Ungdoms Blod, som her udflød,
De skotske Piger begræde.
Ei nogen levende Sjel kom hjem,
Som kunde sin Landsmand fortælle,
Hvor farligt det er at besøge dem,
Der boe blandt Norriges Fjelde.
End kneiser en Støtte paa samme Sted,
Som Norges Uvenner mon true,
Vee hver en Nordmand, som ei bliver hed,
Saa tidt hans Øine den skue!
Støtten som omtales, ble reist i forbindelse med Christian den sjettes norgesferd i 1733. Visas avsluttende oppfordring «Vee hver den nordmann som ei bliver hed» ble brukt som kamprop for samling om norsk selvstendighet, enten det var mot Carl Johan og svensk union i 1814, i debattinnlegg om norsk selvråderett og bevaring av vikingskip, eller til forsvar for norske frivillige ved Østfronten under krigen.
Samlet nasjonen
Straks Storms vise ble utgitt i 1781 fant den klangbunn i tidens kulturelle trender i Danmark-Norge. Den ble trykket i tidsskrift, diktsamlinger og sangbøker, og nådde fram til et borgerlig publikum med patriotiske hjerter og moteriktig interesse for folkeviser. Men Storm var pedagog og opplysningsmann, og sammen med andre likesinnede hadde han stiftet Selskabet for Efterslægten, som drev bibliotek og skole med formål å utdanne allmuen. Et av deres prosjekter var å komme den banale og umoralske lavkulturen til livs, blant annet ved å gi ut oppbyggelige og opplysende skillingsviser.
Skillingstrykk, billige og masseproduserte hefter på fire til åtte sider, på størrelse med en smarttelefon, var den foretrukne måten å spre nye sanger og tekster på og skillingsvisene kunne inneholde alt fra nyheter og politisk debatt til sladder og episke kjærlighetshistorier. Det første året ‘Zinklars vise’ ble trykket som skillingsvise, solgte den 2000 eksemplarer bare i København. Skip med handelsvarer brakte skillingstrykkene ut til periferiene av tvillingriket. Til Færøyene, hvor den fikk melodi og omkved fra balladen ‘Greve Gunselin’, og ble tatt inn i balladedansen, og til den sangglade norske allmuen. Slik ble ‘Sinklarvisa’Norges første nasjonalsang.
Mange har lært på skolen at den første norske nasjonalsangen var Johann Nordahl Bruuns ‘Norges Skaal’, ei drikkevise fra Det Norske Selskabs fester i København i 1776, eller ‘Sønner av Norge’ av Henrik Bjerregaard, som vant en nasjonalsangkonkurranse i 1820. Men disse sangene var ikke i nærheten av å samle nasjonen på den måten ‘Sinklarvisa’gjorde.
I sin bok om nasjonalisme, «Imagined Communities» (1983), beskriver Benedict Anderson hvordan nasjonen er et «forestilt fellesskap» på tvers av geografisk sted, sosial klasse og historisk tid. Det gjør at mennesker som aldri kommer til å møtes, føler en så sterk tilhørighet til hverandre at de i ytterste konsekvens er villige til å dø for fellesskapets skyld. Det er blant annet masseproduserte trykksaker som gjør et slikt fellesskap mulig. Felles opplevd litteratur og kultur på et felles språk skaper denne tilhørigheten og den sterkeste fellesskapsbyggeren er sang. Dette er funksjonen til en nasjonalsang: Med sanger knyttet til nasjonale ritualer og festivaler bindes sangerne sammen med alle andre som har sunget og skal synge i samme kontekst. Da skapes unisonance, «enstemmighet» eller «samklang»; sangen knytter mange stemmer sammen til uttrykk for én følelse eller stemning. Den doble spredningen av ‘Sinklarvisa’ til allmuen og borgerskapet samtidig – i bøker og som skillingsvise – gjorde den til et uttrykk for enstemmig nasjonalfølelse gjennom hele 1800-tallet.
I manuskriptene til folkemusikkinnsamlere som Ludvig Andreas Lindemann kan vi finne melodivarianter fra bygd og by som viser at den var i flittig bruk. Ingen andre verdslige sanger i samme tidsrom har et sammenlignbart nedslagsfelt. Den ble brukt til å oppfordre til tapperhet da Napoleonskrigen nesten kom til Norge i 1807, den var en fast referanse i litteratur og journalistikk, i Alf Prøysens og Kjell Aukrusts humoristiske tekster, og den tilhørte det selvfølgelige folkeviserepertoaret i hjem og i skole til langt ut på 1900-tallet.
Samlende kraft
Det var mange patriotiske sanger i omløp på 1800-tallet. Dagens nasjonalsang tok førsteplassen for alvor ved 50-årsjubileet for grunnloven i 1864. I de versene i ‘Ja, vi elsker’ som ikke synges lenger, utøver Bjørnson unisonance i praksis, med å referere til sanger om historiske hendelser som allerede var på mange nordmenns repertoar. «Bønder sine økser brynte, / der en hær drog frem» i begynnelsen av tredje vers er et nikk til Storms fortelling om Skottetoget. I dag er det særlig på Færøyene ‘Sinklarvisa’ lever. Der synges den ved alle slags anledninger og er til og med på setlista til metalbandet Týr.
‘Sinklarvisa’ ville, med sin språkdrakt og voldsforherligelse, neppe gjort seg som norsk nasjonalsang i dag. Men den har fortsatt en samlende kraft, om enn i det små. Som nordmann gir sangen meg, akademiker og kvinne i 2024, noe å ha felles med bøndene ved Kringen i 1612, og med Edvard Storm på sitt værelse i København i 1781, slik at det var meg færøyingene henvendte seg til da visa ble sunget med nordmenn til stede. Og ve meg, om jeg ikke innrømmer at litt het ble jeg.