Jeg unner alle å oppleve den tradisjonelle færøyske balladedansen. Det foregår i en slags ring, men ikke som juletregang (ukjente hender slapt i dine, armlengdes avstand). Nei, på Færøyene holder man hverandre ordentlig i hånda med albuen innunder den andres. Hele underarmer møtes og man går tett sammen i en slags orm som bukter seg i rommet. Taktfast og suggererende trår man sammen med rytmen i sangen. To skritt mot høyre og ett mot venstre. Høyre. Høyre. Venstre. Slik forskyver ringen seg gradvis slik at man på et par meters avstand får blikkontakt med alle som er med. Det er én som leder sangen, en skípare, men mange kan versene, og omkvedene er enkle å henge seg på. I løpet av et par vers og noen skritt er enhver fremmed en del av fellesskapet.