En rekke vinduer eller en serie fargefelt? Finnen Carolus Enckells lille, liggende silketrykk i gult, blått, brunt og hvitt har fått en stor passepartout rundt seg – og en ekstra ramme i en av bildets farger på veggen bak. I Kunstsilos 600 verk sterke åpningsutstilling henger et digert, stående maleri signert Enckell med tilsvarende formspråk, men mykere preg. Den avdøde kunstnerens trykk befinner seg imidlertid i ganske andre omgivelser enn den storslåtte siloen ved Kristiansands byfjord. Det henger i et gallerirom bak en anonym fasade på et industriområde en halv times spasertur utenfor Kristiansands sentrum.
Her har kunstneren Anders Sletvold Moe og flere kolleger atelier, og her stiller Moe også ut andres verk – i Gjesterommet, som med sin tilbakeholdne eleganse står i skarp kontrast til eksteriøret. Samme helg som Kunstsilo slo opp dørene i sentrum, åpnet kunstneren «76 x 60», med undertittelen «Verk fra The Sletvold Moe Collection».
At en kunstner og samler av Moes type jobber og samler i den byen Nicolai Tangen har gitt samlingen sin til, er et slående sammentreff: Moe har nemlig gjennom mange år interessert seg for og i eget arbeid blitt inspirert av den nordiske modernismen som finansmannen kjøper. På veggene i Gjesterommet henger nonfigurative verk av nordmannen Odd Tandberg og finnen Lars-Gunnar Nordström, som også de er del av Tangen-samlingen, men inkludert i Moes gruppeutstilling er i tillegg signaturer som ikke er representert i Kunstsilo. Med sin forkjærlighet for grafikk (tegning, gouache og kollasj er dessuten med) demonstrerer han at en spisset, avansert kunstsamling er mulig å bygge opp også uten de millionene de profilerte samlerne har.
I tråd med tall-tittelen har Moe montert sine ti avdøde kollegers verk på stramt vis: Tallene refererer til høyde og bredde på alle bidragene etter at han selv har «utvidet» dem med hver sin fargetilpassede ramme rundt. Når bildene hektes av veggen, avsløres en serie fargefelt: «Rammene» er i realiteten veggmalerier. Slik skyver Moe kuratorrollen i retning av et nytt kunstnerisk bidrag.
En lignende kombinasjon preger en annen samlingsutstilling som åpnet parallelt med Kunstsilo. «Kjangs i havet», med undertittelen «Verk fra Lord Jim Publishings kunstsamling», består i hovedsak av bilder Kristiansand-kunstneren Jan Freuchen har samlet av Odderøya, området som både det kombinerte atelieret og gallerirommet hans og Kunstsilo ligger på. Lord Jim er forlaget han driver sammen med forfatteren Sigurd Tenningen.
Få minutter unna siloen henger derfor gamle prospektkort og trykk med øya og byens berømte kvadratur som motiv. Den opprinnelige funksjonalistiske siloen fra 1935 er synlig i mange av dem. Det er den også i malerier Freuchen har anskaffet. Olaf Hasaas og Karsten Jakobsen portretterte begge sin hjemby, Odderøya og fjorden som omgir den, i årene etter annen verdenskrig. Som dem, om enn på ganske annet vis, har Freuchen tematisert Kristiansand i kunsten han lager.
«De minner om hvor viktig det er for Kunstsilo å ha profesjonelt miljø rundt seg»
At også kuratoren bak «Kjangs i havet» nærmer seg kunstnerens rolle, kommer ikke bare av at Freuchen har inkludert egne arbeider, men dessuten av at samlingen av Odderøya-bilder minner om et konseptuelt verk. Inntrykket styrkes av en serie egenskapte postkort som kombinerer kulturhistoriske motiver med lokal eiendomsutvikling. Med humoristisk blikk på de nære omgivelsenes utvikling skildrer utstillingsteksten Odderøya som «denne uregjerlige flåtten av en halvøy som har bitt seg fast på Kvadraturen og utgjør slagmarken i kampene mellom kulturidealister og opplevelsesøkonomer, fugleelskere og sjokkentreprenører, rockebassister og pre-pensjonister».
Lenge dominerte militæret øya, men ved årtusenskiftet tok kunstnerne over. På den andre siden av bygningen Freuchen holder til i, har Lasse Årikstad, en tredje lokal kunstner, skapt sitt bud på samlingsutstillingen. I Palass, som drives som et permanent galleri, viser han sin personlige samling under tittelen «All over the place».
Årikstads fargesprakende, figurasjonsdominerte presentasjon er da også mindre konsentrert enn kollegenes: I hans hvite kube finnes tekstilverk og malerier, skulpturer og grafikk, bidrag preget av familieminner og arbeider av kunstneriske helter. Unge Kristiansand-signaturer som Pia Eikaas og Amir Asgharnejad er representert, og et av utstillingens 23 innslag er en karakteristisk svart-hvit komposisjon signert det lokale kunstfenomenet The Moen: en mystisk skapning med rutete hatt foran ruvende buer.
De har selskap av kolleger fra den nasjonale scenen som veteranen Sissel Blystad og yngre folk som Jennie Bringaker og Øyvind Sørfjordmo. Utstillingens mest prominente deltaker, den avdøde amerikaneren Robert Rauschenberg, har samleren et særlig nært forhold til. Midt mellom bidragene deres kan gjester sette seg på en benk Årikstad selv har laget – og hvile med nakne, dansende menneskefigurer i ryggen.
Hver på sitt vis utgjør utstillingene, som alle forblir åpne etter avtale en tid fremover, en kommentar til Kunstsilos mønstring av Tangens samling. Spennet fra Moes presise, museale uttrykk til Årikstads frodigere, mer løsslupne stil forteller om de utallige mulighetene som finnes for samlinger og presentasjonen av dem. Freuchens prosjekt vitner om det kritiske potensialet som kan ligge i en samling – og om at grensen mellom kunst og ikke-kunst er flytende.
Alle tre minner de også om hvor viktig det er for en institusjon som Kunstsilo å ha profesjonelt miljø rundt seg. For store museer er ikke interesserte amatører og internasjonale kunstturister tilstrekkelig: De behøver et oppdatert fagfellesskap med aktører fra ulike nivåer i kunstsystemet – som kan bidra til så vel som skjerpe dem.
I Freuchens utstilling opptrer et tekstverk skapt av den anonyme Fraksjon for løsrivelse av Odderøya. Det siterer forfatteren Aldous Huxley: «Så lenge det ikke er i kontakt med resten av verden, kan et ideelt samfunn være et levedyktig samfunn.» Hva den berømte briten ville ha sagt om øyas Kunstsilo-tilskudd, forblir uvisst.
Rettelse: I en tidligere versjon av denne saken sto Anders Sletvold Moe oppført som fotograf, men det er Tor S. Ulstein som har tatt bildene.
