Stormy [Daniels] er en amerikansk klassiker; en fattig underdog som står opp mot mektige kapitalkrefter, og som først blir undervurdert og overkjørt fordi hun mangler både utdannelse og dannelse, men som slår tilbake og vinner til slutt. Du skal ikke skue en underdog på hårene. Eller puppene.
— Marie Simonsen i Dagbladet
Wokeideologiens kultur ... er en som fordrer absolutt renhet, og som vesensmessig ikke har rom for tilgivelse. Individer som trår utenfor dens forordnede rammer, eller som erkjenner begjær og impulser i seg selv som strider med dens rettferdighetsbegrep, møtes kun med en gjennomgripende og ofte dehumaniserende fordømmelse.
— Adam Njå i Minerva
I dagens debattklima virker det som det er flere menn som ønsker å være der for kvinner, en kvinner som ønsker å ha menn der for seg.
— Familieterapeut Edgar Amundsen i Nettavisen
Det er magisk å ha barn. Det er jo noe med å ha en gjeng da. [...] Å stå på en sånn barneidrettskamp og være helt idiot, liksom. Det skal man jo kanskje ikke være da, men man blir jo det.
— Tuva Moflag (Ap) til VG
Dette spiser en norsketerianer på 17. mai-frokost
TVILSOMT YTRINGSDIREKTIV: Masha Gessens ble forsøkt delegitimert i tysk offentlighet på grunn av sin kompromissløse Israel-kritikk. Nå følger det norske tidsskriftet Agora i samme spor, skriver Rune Slagstad. FOTO: Gyldendal Norsk Forlag
Uttrykket ‘friluftsfengsel’ ser ut til å ha blitt formulert i 2010 av David Cameron, den britiske utenriksministeren som da var statsminister. Mange menneskerettsorganisasjoner som har dokumentert forholdene i Gaza, har tatt uttrykket i bruk. Men som i de jødiske ghettoene i det okkuperte Europa finnes det ingen fengselsvoktere -– Gaza blir ikke voktet av okkupantene, men av en lokal styrke. Antakelig ville det bedre egnede begrepet ‘ghetto’ ha blitt heftig kritisert fordi det sammenligner skjebnen til de beleirede palestinerne med skjebnen til de ghetto-innesperrede jødene. Det ville dessuten ha gitt oss et språk til å beskrive det som skjer i Gaza akkurat nå. – Nazistene påstod at ghettoene var nødvendige for å beskytte ikke-jøder mot sykdommene som jødene spredte. Israel har påstått at isolasjonen av Gaza, på samme måte som avsperringen av Vestbredden, er nødvendig for å beskytte Israel mot palestinske terrorangrep. Nazistenes påstander hadde ikke noe grunnlag i virkeligheten, til forskjell fra Israels påstander som har opphav i faktiske og gjentatte voldshandlinger. Dette utgjør en grunnleggende forskjell. Men begge påstandene innebærer at en okkupant kan velge å isolere, utarme – og nå sette en hel befolkningsgruppe i livsfare – for å beskytte sin egen befolkning.
Slik ordla den russisk-amerikanske, jødiske journalisten Masha Gessen seg i «In the Shadow of the Holocaust», som hun publiserte i The New Yorker, 9. desember 2023 (i Klassekampen, 28. desember, her i min egen oversettelse). Gessens poeng er at minnekulturen i Europa, fremfor alt i Tyskland, bidrar til å fordunkle det vi ser i Israel og på Gaza i dag. Holocaust blir ansett som «singulær», så enestående at det ikke er tillatt, illegitimt, ikke bare å trekke direkte sammenligninger til nazistenes politikk, men til i det hele tatt å reflektere over likheter med andre katastrofale handlinger i fortid og nåtid.
«Agoras sammenligningsdirektiv ville ramme også Gessens sammenligning»
Få dager etter at Gessen publiserte artikkelen, skulle hun motta «Hannah Arendt-prisen for politisk tenkning» av Heinrich Böll-stiftelsen i Bremen. Men i et åpent brev rykket «Den tysk-israelske foreningen» ut mot Gessens illegitime synspunkter: Å gi prisen til henne ville være et bidrag til «den ekspanderende antisemittismen». Stiftelsen trakk deretter sin støtte til prisen. Bremen by lot imidlertid Gessen likevel få prisen ved en nedskalert markering for en engere krets. Med Heinrich Böll-stiftelsens opptreden ville ikke, som det ble sagt, Hannah Arendt selv, i sin tid en kompromissløs kritiker av Israels politikk, kunnet få Hannah Arendt-prisen.
Omstendighetene omkring Hannah Arendt-prisen i desember 2023 ga en forsmak på hva som har skjedd i en autoritær tysk offentlighet som har vært nærmest unisont oppmarsjert omkring Tysklands uforbeholdne støtte til Israels krigføring på Gaza; selv den minste antydning til avvikende spørsmålsstilling er blitt slått ned som «illegitim». I denne situasjonen, syv måneder inn i krigen, etter at Israel har bebudet en fullskalainvasjon av Rafah, det antatt siste «trygge» sted på Gaza-stripen, velger tidsskriftet Agora ved sine redaktører Oscar Dybedahl, Frode Helland, Geir O. Rønning og Espen Søbye å konkludere den introduserende lederartikkelen til spesialheftet om «Holocaust» med å påpeke at «det er illegitimt å benytte minnet om Holocaust som argument for Israels okkupasjonspolitikk». Men de legger samtidig til: «På tilsvarende vis er det illegitimt å trekke sammenlikninger mellom Israels politikk og Nazi-Tysklands.»
Agoras sammenligningsdirektiv ville ramme også Gessens sammenligning av Warszawa-ghettoen og Gaza. Når illegitime sammenligninger forstås så vidt som i Gessens tilfelle, snevres rommet for kritikk av statlige overgrep drastisk inn.
Boye Ullmann,
Terje Kollbotn og Lars Borgersrud (Medlemmer i Rødt)
«Det er ingen sak å få partiet lite», uttalte NKPs sekretær Ottar Lie i ei krisetid i 1925, noe historikeren Einhart Lorenz brukte som tittel på ei bok om nok ei partikrise, i 1949. Det kan være en advarsel også for Rødt når det stormer som verst.
Prosessen med å bygge Rødt startet ut fra erfaringene fra AKP og RV på 1980- og 1990-tallet. Sjøl om vi oppnådde mye bra den gang, så må vi ikke glemme at det også var uforsonlige indre kamper som førte til stadige oppgjør innad og avskallinger og bitre fronter mellom kamerater.
Tanken bak det nye Rødt har vært annerledes. Det har vært å samle alle politiske tendenser, fløyer og grupper til venstre for SV på et felles, sosialistisk verdigrunnlag. Et parti for offentlig velferd og like helsetjenester for alle i hele landet, mot finansakrobater, profitører og spekulasjonsøkonomi. Et parti for offentlig eie av naturressurser og sterk politisk styring av strømpris til en levelig pris for vanlige mennesker og næringsliv. Et miljøparti mot EU og EØS. Et parti for økonomisk og politisk sjølråderett med et sterkt nasjonalt forsvar, et parti for internasjonal solidaritet med Palestina og Ukraina, mot russisk og amerikansk imperialisme og så videre. Kort og godt et parti for Samholds-Norge, som er innretta på å få gjennomslag i praktisk politikk. Rødt har oppnådd lokale og rikspolitiske gjennomslag for å kaste ut velferdsprofitører fra Oslo og andre kommuner. Og fått til innstramming av innleieregler og forbud mot bemanningsforetak i bygg rundt Oslofjorden, for å nevne noe. Det har tatt tid å få til resultater som dette.
Det er mye vi er enige om. Men vi er ikke enige om alt. Det må vi lære å leve med. Det var noe helt nytt med en slik tendens- og fraksjonsfrihet. Det er en stor tanke at det kan være mulig å holde et slikt parti sammen. Det var en slags kontrakt som ble inngått mellom oss. Vi er alle avhengig av at alle respekterer en viss husfred.
Hittil har prosjektet vårt stort sett vært i fred for angrep utenfra. Men etter sommeren 2023 har borgerlige medier begynt å angripe oss tett. Dette skjer fordi de ser at vår partimodell har hatt suksess, og at vi stadig blir flere.
Rødts framgang vil bare fortsette så lenge alle involverte ønsker å respektere hverandre. Det stiller store krav til hvordan vi diskuterer og respekterer maktbalansen innad. Vi fremmer våre synspunkter, og flertallet bestemmer gjennom partiets organer. Men alle bør tenke gjennom hvor grensene går for det store prosjektet, før man kaster seg ut i debatten på en måte som kan bryte kontrakten.
Dette gjelder særlig når det er ubehagelig. Særlig når ukloke utspill skaper høy støy, eller når det gjør ekstra vondt for et mindretall. Vi har stor tabbekvote i dette partiet. Men vi må være enige om å bevare kursen og ikke begå politisk selvmord.
