Jeg har nylig sett Debatten på NRK om norsk bistand, der Sløseriombudsmann Are Søberg og programleder Fredrik Solvang slår an tonen med gutta-stemning og lettbeint vorspielhumor fra bistandsarkivet. I løpet av programmets første fem minutter raljeres det over en rekke kulturbistandsprosjekter, prosjekter verken Søberg eller Solvang i realiteten har et språk for å snakke om, eller har gjort research for å forstå. Sjelden har jeg sett en mer tøysete inngang til et program som ellers er seriøst og står høyt i kurs hos meg.
I beste sendetid flires det av radioteater i Mosambik betalt av Norge, for å spre viruskunnskap under pandemien.
Solvang: – Vet du hva dette handlet om? Jeg tror det handlet om korona.
Søberg: – Nei, aner ikke. Jeg forstår ikke portugisisk uansett.
Solvang: – Nei, ikke jeg heller. Jeg har bare blitt fortalt det.
Madajazzcar, en betydningsfull festival der norske jazzmusikere i en årrekke har samhandlet med afrikanske kolleger, marginaliseres til et morsomt ordspill. Munnviken til Solvang og Søberg strekker seg helt til øreflippen når de nevner at Norge har sponset en rockeskole i det krigsherjede Bosnia-Hercegovina med 1,2, millioner årlig. Dette er et prosjekt som har næret håp for ungdom, bygget gode relasjoner i lokalsamfunnet og spredte kunnskap i en ellers mørk tid. Hva er egentlig morsomt med det?
«Dyp kunnskap var mangelvare i Debatten»
Duoen fleiper videre med «Festival au Désert» i Mali. De nevner ingen kontekst, men faktum her er at islamistiske grupper har overtatt sentrale ørkenområder i Sahara og jaget den (blant annet) norskstøttede festivalen i eksil. Denne typen bistand dreier seg ikke om eksport av europeiske modeller eller forbilder, men snarere om å løfte fram humanistisk tankegods fra kunst og filosofi i geografiske soner som i dag har autoritært styre.
I middelalderen var ørkenbyen Timbuktu sete for Afrikas første universitet, der kunnskapsrike folk fra nord og sør på kontinentet møttes for å lytte til hverandre. En slik lytting og dyp kunnskap var mangelvare i Debatten. Samtalen var ensidig, fordi det innledningsvis kun var kulturbistandsprosjekter som ble hengt ut. Den var uvitende, fordi det ikke ble gitt noen kontekst for prosjektene eller mulighet for tilsvar blant aktørene som (sannsynligvis) har brukt norske midler med aktsomhet og gode intensjoner.
Nyere forskning viser at bistand på kulturfeltet kan være viktig for å styrke informasjonsflyt, menneskerettigheter og demokrati i deler av verden hvor ytringsfrihet har magre kår. Dette gjelder særlig tiltak som ivaretar ytringsfrihet for kunstnere og kunstneriske organisasjoner, men også sikring av vederlag for kunstnerisk arbeid. Blant norske aktører som har jobbet internasjonalt for slike rettigheter i en årrekke, er Kirkelig Kulturverksted (KKV), Mimeta, SafeMUSE og NORCODE.
Flere rapporter fra Unesco og anerkjente forskningsmiljøer viser dessuten hvordan kulturbistandsprosjekter bidrar til å realisere FNs bærekraftsmål. I samarbeid med partnere i lav- og mellominntektsland har norske myndigheter bidratt til å bygge vesentlig kulturell infrastruktur der lokale regjeringer ikke har råd til å prioritere dette selv.
Kompetansebygging og partnerskap på kulturfeltet er ikke bare viktig for å nå målene som berører fattigdomsreduksjon, men også målene om å bevare og restaurere verdens kulturarv, stimulere til økonomisk vekst og sysselsetting, fremme bærekraftig turisme og øke bevisstheten rundt bærekraftige leve- og produksjonsmåter. Gjennom kunstinstallasjoner, musikk, teaterstykker og film kan man utforske temaer knyttet til klima og miljøvern, og dermed øke bevissthet og handlekraft i befolkningen. Kulturaktiviteter er sist, men ikke minst, en plattform for å fremme likestilling, inkludere marginaliserte grupper og styrke stemmene til kvinner, urfolk og minoriteter.
Ingen av disse argumentene fikk slippe til i Debatten. Vi ble i stedet vitne til Solvang og Søbergs uutholdelige letthet i møte med tematikken, en holdning som ikke bare er lite informert og direkte usjarmerende – men også farlig fordi det i ytterste konsekvens kan lede til dårlig debattklima og at midler til virksomme bistandsprosjekter faller bort.
