Leder av Rød Ungdom, Amrit Kaur, har trukket uttalelsen om at Stoltenberg, Støre og Tangen er terrorister. Ordvalget var uheldig – krigsforbryter eller krigsprofitør ville nok vært mer presist. Men uansett mener vi det er usmakelig når tillitsvalgte i Rødt bidrar til å kople retorikken til Kaur til Utøya-massakren og til Listhaugs uttalelser om Arbeiderpartiet i 2018.
Vi har den dypeste respekt for sorgen til alle berørte og pårørende etter den grufulle terroren i 2011, og anerkjenner fullt og helt det ufattelige traumet som rammet så mange, og AUF i ekstrem grad. La det være helt klart at vi står sammen med Arbeiderpartiet og alle andre gode krefter i kampen mot høyrenasjonalisme og rasisme. De av oss som var på jobb i regjeringskvartalet da bomben smalt, glemmer heller aldri. Vi følte oss snytt av alle de fagre ordene om enda mer åpenhet, enda mer demokrati – mens rasismen i Frp fikk gå fri.
Marie Sneve Martinussen har gått ut i media med at hun forventer at RU beklager, mens stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson har idioterklært Kaur i ordelag som burde vært reservert for politiske motstandere. Men det er kanskje nettopp slik han oppfatter Kaur?
«Utspillet til Kaur var innafor, selv om det var sleivete»
Alle som kjenner Rød Ungdom, vet at medlemmene kan være utålmodige og ikke alltid like strategiske i sin framferd. Kristjánsson var også med på høyst provoserende aksjoner i sin tid. Men i den grad de voksne i RV kritiserte slike aksjoner, holdt de det internt og i en forståelsesfull og kameratslig tone, uten offentlig skittentøyvask. RV tok RU på alvor fordi de forsto at vi var på samme lag. Det er vanskelig å se den samme erkjennelsen hos Kristjánsson i dag, nå som han er en av de voksne.
Regjeringas nølende Palestina-politikk, Natos stilltiende støtte til Israel, og profitten som Statens pensjonsfond aktivt henter ut av folkemordet på Gaza, gjør at utspillet til Kaur var innafor, selv om det var sleivete. Passiv og aktiv støtte til folkemord er krigsforbrytelse. Og også krig er terror – som venstrepolitikeren Gunnar Garbo beskrev i sin bok med samme tittel. At de øverste representanter for den norske regjering, Nato og oljefondet blir gitt denne merkelappen, vil verken skade dem, demokratiet eller det offentlige ordskiftet. At en sentral Rødt-tillitsvalgt og flere av våre stortingsrepresentanter utviser så dyp moralsk forargelse og intoleranse overfor sine egne, er derimot mer skremmende, og minner om kulturen i partier vi ikke ønsker å bli sammenlikna med.
De heftige utspillene fra flere Rødt-tillitsvalgte tjener til å blodbeise Rød Ungdom og bidrar til munnkurv på radikale stemmer i partiet. Vi mener det er en uklok linje. Marie Sneve Martinussen har uttalt at hennes prosjekt er å gi plass til folk som ikke har vokst opp i politikken, og at det skal være rom for ulike meninger og spørsmål.
Vi håper hun vil følge opp i praksis slik at ikke løfter om mer åpenhet bare blir tomme ord. Vi ønsker oss ikke et parti der tillitsvalgte på høyt nivå forteller oss på grasrota hva vi kan si og ikke si.
Skrevet av: Audun Bjerk, Faisal Mohammed Osman, José Aurelio Gálvez Suárez, Kirsten Berrum, Maaz Ahmad, Maren Rismyhr, Mari Rise Knutsen, Mathias Bismo, Michael Brenna, Rannveig Egge, Rina Wesenberg, Shahla Sultani, Stein Kareliussen, Synnøve Kleiven og Ulrich Thallemer.
