Anne Dørum har delt denne artikkelen med deg.

Anne Dørum har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNato-baser

USA-baser truer norsk sikkerhet

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

Hvorfor må Norge avgi suverenitet og overføre myndighet av norsk territorium til amerikanske militærbaser? Myndighetene sier at det er for å forsvare Norge, men slik er det ikke. Det er for å ivareta USAs internasjonale stormaktsinteresser. De norske basene inngår i et stort internasjonalt nettverk av USA-baser rundt om i verden, vel 800 i over 80 land.

I Norden er USA i ferd med å etablere 47 slike baser. Denne avtalen har ikke noe med Nato å gjøre. Hvis det var for å forsvare Norge, er jo USA tungt inne i Nato og dermed solid på plass her allerede.

Stortinget godkjente med stort flertall den bilaterale avtalen med USA om å overlate fire såkalte «omforente områder» (SDCA – Supplementary Defence Cooperation Agreement) i 2022. Nå har regjeringen inngått en ny SDCA-avtale om å øke antallet til 12. Fordi Norge avgir suverenitet til USA, må Stortinget godkjenne avtalen.

Det er urovekkende at regjeringen ­bagatelliserer den betydelige myndig­hetsoverføringen til amerikansk militær bruk. Vi ber Stortinget avvise avtalen når de skal behandle saken 30. mai og kreve grundigere vurderinger og en opplysende debatt.

«Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen»

Avtalen gir USA fri og eksklusiv militær tilgang til områdene som Norge fraskriver seg retten til å kontrollere hva USA lagrer av utstyr og våpen. De fleste basene ligger på de viktigste norske militærbasene. Avtalen avklarer ikke hvor stor del av områdene USA skal ha eksklusiv tilgang til, og om USA kan fortrenge norske eller for den saks skyld NATOs bruk av de norske basene.

For å stå imot trusler fra både Russland og Kina, går USAs strategi ut på å kunne opptre uforutsigbart og fleksibelt. De ønsker raskt og effektivt å kunne ta i bruk sine baser, som ligger hensiktsmessig til, med tilgang til det utstyret de trenger. I denne strategien har USA integrert både konvensjonelle og atomvåpen. Det er dermed en forutsetning at begge våpentypene er lett tilgjengelig på basene. Denne type avskrekking øker farene for rask eskalering som kommer ut av ­kontroll, og for misforståelser og tekniske feil.

Det står i avtalen at den er i samsvar med norsk basepolitikk. Norsk basepolitikk fra 1949 slår fast at det ikke skal være lagret atomvåpen på norsk jord i fredstid. Men i baseavtalen med USA kan norsk basepolitikk og annet tilsidesettes av USA dersom de mener begrensningene ikke samsvarer med deres «tjenstlige behov». Grunnlovens §1 om norsk suverenitet er dermed svekket fordi den militære myndigheten over områdene er overdratt til USA. Vi er urolige for at en økning av det amerikanske nærværet under USAs kommando i Norge og Norden vil øke spenningen i nordområdene og øke faren for at våre områder kan bli bombemål også med atomvåpen i stormaktskonflikter.

Vi mener regjeringens framstilling er mangelfull og tilslørende når USAs globale stormaktsstrategi verken er analysert i avtalen eller i stortingsproposisjonen. For stor tiltro til stormakten USA svekker befolkningens sikkerhet, vårt demokrati og vår selvstendighet. Vi frykter for økt fare for bruk av atomvåpen fra Russland og USAs bruk fra Norge mot Russland.

Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen og rette fokus på hvordan sikre fred og sameksistens i vår del av verden i en tid med krig, uroligheter og miljøødeleggelser.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Krig

Et humanitært spørsmål

Storkrigen i Midtøsten har dominert nyhetsbildet i over to uker. Med nesten konstante rapporter om bomber og missiler, strandede nordmenn og båter i brann i Hormuzstredet har vi fulgt krigens utvikling minutt for minutt. Men de humanitære konsekvensene av krigen har vi ikke hørt nok om. For til syvende og sist rammer krig mennesker. Krig rammer vanlige familier, barn, kvinner og menn, som får livet snudd på hodet. I Libanon har krigen drevet over 800.000 mennesker på flukt fra hjemmet sitt. Det har skjedd så brått og i så stor skala at mange av dem nå sover under åpen himmel i Beiruts gater, til tross for at lokale myndigheter og hjelpeorganisasjoner gjør sitt beste for å hjelpe.

Bensin

Ja til 50 kroner literen!

I Klassekampen 12. mars maler Kjetil Storesletten en 35-kroners fanden på veggen. Som all annen prisstigning, er økt bensinpris sosialt urettferdig. Klima blir på sin side ikke nevnt i saken. Transportetater som Vegvesenet og Avinor har anslått at en drivstoffpris på 50 kroner literen må til for å nå 2030-målet for transport. Ville ikke det være enda mer sosialt urettferdig? Selvfølgelig, men samtidig: Det er bare en stadig stigende bensinpris som kan redusere klimagassutslippene fra transport så det monner. Dette er klimapolitikkens grunnleggende dilemma: Det som reduserer utslipp mest effektivt – en stadig stigende bensinpris – er sosialt urettferdig og er derfor politisk umulig. Finnes det en løsning på dette dilemmaet? Ja, omfordeling! For hvis man delte ut statens inntekter fra økt CO₂-avgift med en lik andel til alle, ville de rike betale inn mer enn de får igjen.

Ukraina

Brev fra en konvoi uten problemer

Erik Røed beskriver i Klassekampen 11. mars en konvoi av nærmest ubrukelige biler på vei til Ukraina. Hvis hans beskrivelse er korrekt, er det selvsagt alvorlig. Ukrainske soldater og sivile fortjener ikke å få kjøretøy som bryter sammen før Vestby. Derfor er det viktig å spørre: Hvem sto bak transporten? For et år siden deltok jeg selv i en transport av biler til Ukraina. Bak initiativet sto organisasjonen Fritt Ukraina, ledet av Natalia Antonia Golis.