Anne Dørum har delt denne artikkelen med deg.

Anne Dørum har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNato-baser

USA-baser truer norsk sikkerhet

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

Hvorfor må Norge avgi suverenitet og overføre myndighet av norsk territorium til amerikanske militærbaser? Myndighetene sier at det er for å forsvare Norge, men slik er det ikke. Det er for å ivareta USAs internasjonale stormaktsinteresser. De norske basene inngår i et stort internasjonalt nettverk av USA-baser rundt om i verden, vel 800 i over 80 land.

I Norden er USA i ferd med å etablere 47 slike baser. Denne avtalen har ikke noe med Nato å gjøre. Hvis det var for å forsvare Norge, er jo USA tungt inne i Nato og dermed solid på plass her allerede.

Stortinget godkjente med stort flertall den bilaterale avtalen med USA om å overlate fire såkalte «omforente områder» (SDCA – Supplementary Defence Cooperation Agreement) i 2022. Nå har regjeringen inngått en ny SDCA-avtale om å øke antallet til 12. Fordi Norge avgir suverenitet til USA, må Stortinget godkjenne avtalen.

Det er urovekkende at regjeringen ­bagatelliserer den betydelige myndig­hetsoverføringen til amerikansk militær bruk. Vi ber Stortinget avvise avtalen når de skal behandle saken 30. mai og kreve grundigere vurderinger og en opplysende debatt.

«Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen»

Avtalen gir USA fri og eksklusiv militær tilgang til områdene som Norge fraskriver seg retten til å kontrollere hva USA lagrer av utstyr og våpen. De fleste basene ligger på de viktigste norske militærbasene. Avtalen avklarer ikke hvor stor del av områdene USA skal ha eksklusiv tilgang til, og om USA kan fortrenge norske eller for den saks skyld NATOs bruk av de norske basene.

For å stå imot trusler fra både Russland og Kina, går USAs strategi ut på å kunne opptre uforutsigbart og fleksibelt. De ønsker raskt og effektivt å kunne ta i bruk sine baser, som ligger hensiktsmessig til, med tilgang til det utstyret de trenger. I denne strategien har USA integrert både konvensjonelle og atomvåpen. Det er dermed en forutsetning at begge våpentypene er lett tilgjengelig på basene. Denne type avskrekking øker farene for rask eskalering som kommer ut av ­kontroll, og for misforståelser og tekniske feil.

Det står i avtalen at den er i samsvar med norsk basepolitikk. Norsk basepolitikk fra 1949 slår fast at det ikke skal være lagret atomvåpen på norsk jord i fredstid. Men i baseavtalen med USA kan norsk basepolitikk og annet tilsidesettes av USA dersom de mener begrensningene ikke samsvarer med deres «tjenstlige behov». Grunnlovens §1 om norsk suverenitet er dermed svekket fordi den militære myndigheten over områdene er overdratt til USA. Vi er urolige for at en økning av det amerikanske nærværet under USAs kommando i Norge og Norden vil øke spenningen i nordområdene og øke faren for at våre områder kan bli bombemål også med atomvåpen i stormaktskonflikter.

Vi mener regjeringens framstilling er mangelfull og tilslørende når USAs globale stormaktsstrategi verken er analysert i avtalen eller i stortingsproposisjonen. For stor tiltro til stormakten USA svekker befolkningens sikkerhet, vårt demokrati og vår selvstendighet. Vi frykter for økt fare for bruk av atomvåpen fra Russland og USAs bruk fra Norge mot Russland.

Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen og rette fokus på hvordan sikre fred og sameksistens i vår del av verden i en tid med krig, uroligheter og miljøødeleggelser.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Oslo

Bevar Gamle Munch for barna og Tøyens fremtid

Våren 2013 var det flere krisemøter på Tøyen. Nærskolen var halvfull og nedleggingstruet. Mange foreldre søkte barna sine til andre skoler og andelen minoritetsspråklige nærmet seg hundre prosent. Arfi Ali, leder for en somalisk mødregruppe, beskrev situasjonen som en mur mellom innvandrere og de med norsk som morsmål. Det var mangfold, men ikke integrering. Med Tøyenløftet (2013/14) fikk det sterke foreldreengasjement avgjørende drahjelp fra politikerne. Til tross for organisatoriske utfordringer og noen brutte løfter, viste Tøyenløftet hvor bra det kan bli når politikere samarbeider med sterke lokale krefter.

Kjønnsroller

Far er direktør, mor er sekretær

«Hvis familien er en bedrift, er mor direktør», skrev Jo Skårderud om det tredje skiftet på fredag. Alle som har vært i befatning med det private næringslivet (eller sett Oljefondet på NRK) forstår at dette språklige bildet er feil. Hvis familien er en bedrift, er mor sekretær. Det er sekretæren som sømløst får ting til å henge sammen og fungere, uten verken heder, lønn eller ære. Direktøren derimot er brautende, tar æren for sekretærens arbeid, er høyt gasjert og gjør kanskje tilnærmelser overfor sekretæren når medarbeiderne har lagt seg. Gitt at tesen om det tredje skiftet stemmer, er det altså far som er familiens direktør.

Musikkbransjen

Hva betyr KI-avtalen for norsk musikkliv?

Verdens tre største plateselskaper, Warner, Sony og Universal, har nylig inngått avtaler med flere KI-genererende musikktjenester. Det kan være begynnelsen på et bedre regulert marked, men et kollektivt lisensieringssystem er eneste løsning for å ta vare på hele bredden av rettighetshavere. Avtalene gjelder kun rettigheter de store amerikanske selskapene selv kontrollerer. Resultatet er et lappeteppe som gjør lisensiering av KI-aktører uoversiktlig. Hensynet til det brede lag av europeiske opphavere er ikke ivaretatt. Samtidig kan nå disse KI-selskapene ha nok musikk å trene på. Dermed står norske og europeiske musikkskapere svakere i et fremtidig marked. Derfor arbeider Tono og de andre europeiske kollektive forvaltningsselskapene mot EU for å få fastslått at kollektiv lisensiering skal være hovedregelen.