Anne Dørum har delt denne artikkelen med deg.

Anne Dørum har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNato-baser

USA-baser truer norsk sikkerhet

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

Hvorfor må Norge avgi suverenitet og overføre myndighet av norsk territorium til amerikanske militærbaser? Myndighetene sier at det er for å forsvare Norge, men slik er det ikke. Det er for å ivareta USAs internasjonale stormaktsinteresser. De norske basene inngår i et stort internasjonalt nettverk av USA-baser rundt om i verden, vel 800 i over 80 land.

I Norden er USA i ferd med å etablere 47 slike baser. Denne avtalen har ikke noe med Nato å gjøre. Hvis det var for å forsvare Norge, er jo USA tungt inne i Nato og dermed solid på plass her allerede.

Stortinget godkjente med stort flertall den bilaterale avtalen med USA om å overlate fire såkalte «omforente områder» (SDCA – Supplementary Defence Cooperation Agreement) i 2022. Nå har regjeringen inngått en ny SDCA-avtale om å øke antallet til 12. Fordi Norge avgir suverenitet til USA, må Stortinget godkjenne avtalen.

Det er urovekkende at regjeringen ­bagatelliserer den betydelige myndig­hetsoverføringen til amerikansk militær bruk. Vi ber Stortinget avvise avtalen når de skal behandle saken 30. mai og kreve grundigere vurderinger og en opplysende debatt.

«Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen»

Avtalen gir USA fri og eksklusiv militær tilgang til områdene som Norge fraskriver seg retten til å kontrollere hva USA lagrer av utstyr og våpen. De fleste basene ligger på de viktigste norske militærbasene. Avtalen avklarer ikke hvor stor del av områdene USA skal ha eksklusiv tilgang til, og om USA kan fortrenge norske eller for den saks skyld NATOs bruk av de norske basene.

For å stå imot trusler fra både Russland og Kina, går USAs strategi ut på å kunne opptre uforutsigbart og fleksibelt. De ønsker raskt og effektivt å kunne ta i bruk sine baser, som ligger hensiktsmessig til, med tilgang til det utstyret de trenger. I denne strategien har USA integrert både konvensjonelle og atomvåpen. Det er dermed en forutsetning at begge våpentypene er lett tilgjengelig på basene. Denne type avskrekking øker farene for rask eskalering som kommer ut av ­kontroll, og for misforståelser og tekniske feil.

Det står i avtalen at den er i samsvar med norsk basepolitikk. Norsk basepolitikk fra 1949 slår fast at det ikke skal være lagret atomvåpen på norsk jord i fredstid. Men i baseavtalen med USA kan norsk basepolitikk og annet tilsidesettes av USA dersom de mener begrensningene ikke samsvarer med deres «tjenstlige behov». Grunnlovens §1 om norsk suverenitet er dermed svekket fordi den militære myndigheten over områdene er overdratt til USA. Vi er urolige for at en økning av det amerikanske nærværet under USAs kommando i Norge og Norden vil øke spenningen i nordområdene og øke faren for at våre områder kan bli bombemål også med atomvåpen i stormaktskonflikter.

Vi mener regjeringens framstilling er mangelfull og tilslørende når USAs globale stormaktsstrategi verken er analysert i avtalen eller i stortingsproposisjonen. For stor tiltro til stormakten USA svekker befolkningens sikkerhet, vårt demokrati og vår selvstendighet. Vi frykter for økt fare for bruk av atomvåpen fra Russland og USAs bruk fra Norge mot Russland.

Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen og rette fokus på hvordan sikre fred og sameksistens i vår del av verden i en tid med krig, uroligheter og miljøødeleggelser.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kunst

Munchs svakheter

Kåre Bulie skriver i Klassekampen 18. mars om Munchs portretter, uten å fortelle at de ikke er portretter. Munch har aldri klart å male øynene til de personer han fremstiller. De er som oftest malt som sorte streker (menn) og kuler (kvinner). Også i barneportrettene hans er øynene malt som streker. Munchs ansikter, nærmest uansett alder og kjønn, er magre og langstrakte, uten liv. Øynene er sjelens speil, og et portrett uten malte og ekte øyne er dødt.

Ideologi

Ikke tilslø­rende og ikke «et steg til høyre»

Ola Haugstad hevder i et lengre innlegg den 20. mars at mitt forord til den nye utgaven av Clara Zetkins «Om fascisme – og hvordan bekjempe den» er «tilslørende og forflatende». Hvor uforsonlig Zetkin i sin tid var eller ikke var overfor den reformistiske delen av arbeiderbevegelsen er trolig av begrenset interesse for flesteparten av Klassekampens lesere. Jeg kommenterer imidlertid gjerne kort Haugstads påstand om at jeg «går glipp av – eller er ikke interessert i – det vesentlige ved Zetkins strategi: å stake ut en retning for en revolusjonær bevegelse som skal bekjempe reaksjonære krefter, samtidig som den befinner seg i en mindretallsposisjon innad i arbeiderbevegelsen, og uten å gi slipp på målet om sosialistisk revolusjon.» Forordet mitt forsøker å gjøre nettopp noe slikt for vår egen tid, men jeg mener også at begreper som «revolusjon» ikke automatisk sier noe om konkret, politisk strategi hundre år etter Zetkin. Derfor løfter jeg fram velferdsstaten, som en sosialistisk del-seier det vil være nokså meningsløst for dagens sosialister ikke å vise interesse for. Både fordi den så åpenbart har gjort livene til folk i arbeiderklassen bedre enn de var i 1923, men også fordi en forståelse av det blandingsøkonomiske systemet vi i dag lever i som noe mer enn at «privat sektor skaper verdier og offentlig sektor bruker dem opp», åpner opp synet på samfunnsmessig verdiskaping. Dette kan gjøre oss bedre i stand til å forstå krisene i dagens system og hvordan de er knyttet til den framvoksende fascismen. Ikke minst kan en bedre forståelse av velferdsstaten peke ut retninger for et mer demokratisk, økonomisk system i framtida.

Nysnø

SV bommer om statlig eierskap

Ingrid Fiskaa og Reber Iversen i SV blander kortene i sin kritikk av Rødts forslag om å avvikle klimafondet Nysnø. De likestiller enhver form for statlig eierskap, og sammenligner Nysnø med Statoil. Intet mindre! Det er riktig at Statoil ikke var lønnsomt fra start. Men der stopper også likhetene. Etableringen av Statoil handlet om at den norske staten skulle ha begge hender på rattet i utvinningen av vår mest verdifulle naturressurs – oljen og gassen på sokkelen. Selskapet hadde ikke bare kommersielle, men også nærings- og industripolitiske mål. I Statoil hadde dessuten staten et aktivt eierskap.