Anne Dørum har delt denne artikkelen med deg.

Anne Dørum har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNato-baser

USA-baser truer norsk sikkerhet

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

Hvorfor må Norge avgi suverenitet og overføre myndighet av norsk territorium til amerikanske militærbaser? Myndighetene sier at det er for å forsvare Norge, men slik er det ikke. Det er for å ivareta USAs internasjonale stormaktsinteresser. De norske basene inngår i et stort internasjonalt nettverk av USA-baser rundt om i verden, vel 800 i over 80 land.

I Norden er USA i ferd med å etablere 47 slike baser. Denne avtalen har ikke noe med Nato å gjøre. Hvis det var for å forsvare Norge, er jo USA tungt inne i Nato og dermed solid på plass her allerede.

Stortinget godkjente med stort flertall den bilaterale avtalen med USA om å overlate fire såkalte «omforente områder» (SDCA – Supplementary Defence Cooperation Agreement) i 2022. Nå har regjeringen inngått en ny SDCA-avtale om å øke antallet til 12. Fordi Norge avgir suverenitet til USA, må Stortinget godkjenne avtalen.

Det er urovekkende at regjeringen ­bagatelliserer den betydelige myndig­hetsoverføringen til amerikansk militær bruk. Vi ber Stortinget avvise avtalen når de skal behandle saken 30. mai og kreve grundigere vurderinger og en opplysende debatt.

«Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen»

Avtalen gir USA fri og eksklusiv militær tilgang til områdene som Norge fraskriver seg retten til å kontrollere hva USA lagrer av utstyr og våpen. De fleste basene ligger på de viktigste norske militærbasene. Avtalen avklarer ikke hvor stor del av områdene USA skal ha eksklusiv tilgang til, og om USA kan fortrenge norske eller for den saks skyld NATOs bruk av de norske basene.

For å stå imot trusler fra både Russland og Kina, går USAs strategi ut på å kunne opptre uforutsigbart og fleksibelt. De ønsker raskt og effektivt å kunne ta i bruk sine baser, som ligger hensiktsmessig til, med tilgang til det utstyret de trenger. I denne strategien har USA integrert både konvensjonelle og atomvåpen. Det er dermed en forutsetning at begge våpentypene er lett tilgjengelig på basene. Denne type avskrekking øker farene for rask eskalering som kommer ut av ­kontroll, og for misforståelser og tekniske feil.

Det står i avtalen at den er i samsvar med norsk basepolitikk. Norsk basepolitikk fra 1949 slår fast at det ikke skal være lagret atomvåpen på norsk jord i fredstid. Men i baseavtalen med USA kan norsk basepolitikk og annet tilsidesettes av USA dersom de mener begrensningene ikke samsvarer med deres «tjenstlige behov». Grunnlovens §1 om norsk suverenitet er dermed svekket fordi den militære myndigheten over områdene er overdratt til USA. Vi er urolige for at en økning av det amerikanske nærværet under USAs kommando i Norge og Norden vil øke spenningen i nordområdene og øke faren for at våre områder kan bli bombemål også med atomvåpen i stormaktskonflikter.

Vi mener regjeringens framstilling er mangelfull og tilslørende når USAs globale stormaktsstrategi verken er analysert i avtalen eller i stortingsproposisjonen. For stor tiltro til stormakten USA svekker befolkningens sikkerhet, vårt demokrati og vår selvstendighet. Vi frykter for økt fare for bruk av atomvåpen fra Russland og USAs bruk fra Norge mot Russland.

Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen og rette fokus på hvordan sikre fred og sameksistens i vår del av verden i en tid med krig, uroligheter og miljøødeleggelser.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kristen tradisjon

Hvorfor skal det kristne nedtones?

Vi nærmer oss julehøytiden, da evangeliet om Jesu fødsel nok en gang skal forkynnes fra kirker over hele verden. Ja, hele vår kalender er inndelt etter kristne merkedager. Lovverk, skole, kultur og kunstliv, ja vår vestlige sivilisasjon er på mange måter preget av en to tusen år gammel historie som startet med Jesu fødsel. Selvsagt lever vi i dag i et multikulturelt og flerreligiøst samfunn, men vår norske historie og kultur er uløselig knyttet til kristendommen. Og julen er i vår tradisjon en kristen høytid. Noen av disse historiske fakta gjenspeiles i både vår Grunnlov og i opplæringsloven. I Grunnlovens paragraf 2 heter det: «Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår» og i opplæringslovens paragrafer 1–3 står det: «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon.» Jeg går ut ifra at Stortinget med disse formuleringene signaliserer en tydelig verdiforankring? Eller er det bare innholdsløse honnørord for høytidelige anledninger? Hvis samfunnet mener alvor med forankringen i kristne og humanistiske verdier – ja, så burde det jo være en selvfølge at disse verdiene også av og til synliggjøres – i både skole, samfunn og politikk? Diskusjonene knyttet til skolegudstjenester nå før jul aktualiserer nettopp dette. En skolegudstjeneste vil utvilsomt kunne bidra til en viss forståelse av vår tusenårige kristne tradisjon og arv.

Litteratur

Kriti­kernes litte­ra­tursyn

Slakt av en skjønnlitterær bok er som regel et uttrykk for kritikerens eget litteratursyn, og med det i mente vil jeg gjerne stille kritikere spørsmålet: Er de klar over hvilket litteratursyn de forfekter, og trenger denne litteraturen dem som forsvarere? Carline Tromp ønsker seg en annen bok da hun leser min nyeste bok «Noe vidunderlig vil skje». Hun vil ha en form hun kjenner, og ønsker seg først en satirisk realistisk roman. Hun trekker frem Helga Flatland, som i tillegg skriver i mange perspektiver, og ikke er så klaustrofobisk. Hun spør seg ikke hvorfor boken min er slik, for det er et godt spørsmål: Hvorfor har en forfatter i 2025 valgt å skape et klaustrofobisk univers? Og hva gjør det med leseren? For dette er et faktisk valg jeg har tatt. Jeg har ikke gjort det fordi det er lettere, det er det ikke. Det går an å tenke seg at noen erfaringer er klaustrofobiske. I mitt eget liv, så har jeg opplevd mange klaustrofobiske tilstander, og kriser er en av dem.

Miljø

Rens Oslo­fjor­den – men ikke la regningen drukne i byråkrati

Oslofjorden har i generasjoner vært en livsnerve for natur, næring og rekreasjon. Men nå er fjorden syk. Overfiske, kloakkutslipp, forurensning og nedbygging av strandsonen har ført til dramatisk nedgang i artsmangfold og vannkvalitet. Det er bred politisk enighet om at noe må gjøres – men spørsmålet er: Hvem skal betale? Rensing av Oslofjorden er ikke bare et miljøtiltak, det er en investering i fremtidens livskvalitet, folkehelse og bærekraftig utvikling. Tiltakene som trengs – oppgradering av renseanlegg, bedre overvannshåndtering, restaurering av natur og strengere regulering av utslipp – koster milliarder. Dette kan ikke skyves over på kommunene alene. Staten må ta hovedansvaret. Oslofjorden er et nasjonalt ansvar, og rensingen må finansieres gjennom statlige midler, på linje med andre store miljøsatsinger.