Anne Dørum har delt denne artikkelen med deg.

Anne Dørum har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNato-baser

USA-baser truer norsk sikkerhet

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

Hvorfor må Norge avgi suverenitet og overføre myndighet av norsk territorium til amerikanske militærbaser? Myndighetene sier at det er for å forsvare Norge, men slik er det ikke. Det er for å ivareta USAs internasjonale stormaktsinteresser. De norske basene inngår i et stort internasjonalt nettverk av USA-baser rundt om i verden, vel 800 i over 80 land.

I Norden er USA i ferd med å etablere 47 slike baser. Denne avtalen har ikke noe med Nato å gjøre. Hvis det var for å forsvare Norge, er jo USA tungt inne i Nato og dermed solid på plass her allerede.

Stortinget godkjente med stort flertall den bilaterale avtalen med USA om å overlate fire såkalte «omforente områder» (SDCA – Supplementary Defence Cooperation Agreement) i 2022. Nå har regjeringen inngått en ny SDCA-avtale om å øke antallet til 12. Fordi Norge avgir suverenitet til USA, må Stortinget godkjenne avtalen.

Det er urovekkende at regjeringen ­bagatelliserer den betydelige myndig­hetsoverføringen til amerikansk militær bruk. Vi ber Stortinget avvise avtalen når de skal behandle saken 30. mai og kreve grundigere vurderinger og en opplysende debatt.

«Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen»

Avtalen gir USA fri og eksklusiv militær tilgang til områdene som Norge fraskriver seg retten til å kontrollere hva USA lagrer av utstyr og våpen. De fleste basene ligger på de viktigste norske militærbasene. Avtalen avklarer ikke hvor stor del av områdene USA skal ha eksklusiv tilgang til, og om USA kan fortrenge norske eller for den saks skyld NATOs bruk av de norske basene.

For å stå imot trusler fra både Russland og Kina, går USAs strategi ut på å kunne opptre uforutsigbart og fleksibelt. De ønsker raskt og effektivt å kunne ta i bruk sine baser, som ligger hensiktsmessig til, med tilgang til det utstyret de trenger. I denne strategien har USA integrert både konvensjonelle og atomvåpen. Det er dermed en forutsetning at begge våpentypene er lett tilgjengelig på basene. Denne type avskrekking øker farene for rask eskalering som kommer ut av ­kontroll, og for misforståelser og tekniske feil.

Det står i avtalen at den er i samsvar med norsk basepolitikk. Norsk basepolitikk fra 1949 slår fast at det ikke skal være lagret atomvåpen på norsk jord i fredstid. Men i baseavtalen med USA kan norsk basepolitikk og annet tilsidesettes av USA dersom de mener begrensningene ikke samsvarer med deres «tjenstlige behov». Grunnlovens §1 om norsk suverenitet er dermed svekket fordi den militære myndigheten over områdene er overdratt til USA. Vi er urolige for at en økning av det amerikanske nærværet under USAs kommando i Norge og Norden vil øke spenningen i nordområdene og øke faren for at våre områder kan bli bombemål også med atomvåpen i stormaktskonflikter.

Vi mener regjeringens framstilling er mangelfull og tilslørende når USAs globale stormaktsstrategi verken er analysert i avtalen eller i stortingsproposisjonen. For stor tiltro til stormakten USA svekker befolkningens sikkerhet, vårt demokrati og vår selvstendighet. Vi frykter for økt fare for bruk av atomvåpen fra Russland og USAs bruk fra Norge mot Russland.

Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen og rette fokus på hvordan sikre fred og sameksistens i vår del av verden i en tid med krig, uroligheter og miljøødeleggelser.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Opera

Komponist Knausgård?

I Klassekampen 4. februar las eg om ein ny, finsk operaoppsetting av Karl Ove Knausgård sin roman «Morgenstjernen». Berre Knausgård er nemnt som opphavsperson for denne vellukka oppsettinga. Det er fantastisk, vår store forfattar nå også som komponist og librettist! Men så tok det meg cirka 20 sekund på nett for å finne ut at komponist er Sebastian Fagerlund og librettoen er av Gunilla Hemming. Det er fint om Klassekampen er meir presis og informativ når det gjeld opphavspersonar.

Melkøya

SVs svik mot samisk kultur

I dag feirer vi samenes nasjonaldag. Det er en mager trøst for Finnmarks samer og hele den samiske kulturen i Norge. I går vedtok Stortinget at det fortsatt skal gjøres store inngrep i reindriftsområder i Finnmark for å elektrifisere Melkøya. I går hadde SV en historisk mulighet til å sette en stopper for enorme naturinngrep i Finnmark, inngrep som vil gå hardt ut over en allerede presset reindrift. Den muligheten lot de gå fra seg. Debatten om Melkøya de siste ukene har handlet om lovlighet, regjeringens kraftløft, Europas energisikkerhet, om datasentre og klimapolitikk. Det som har blitt helt borte, er det samiske perspektivet. Fakta er at kraftlinjene som allerede er bygget for å få elektrifisert Melkøya, som den mellom Skaidi og Hammerfest, og de linjene som skal bygges videre, alle påvirker naturen og reindrifta i området.

Epstein-papirene

Rød-Larsens rolle som politisk mellommann

Hvorfor dyrket Jeffrey Epstein kontakten med ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen? Hvorfor overførte han ferieopphold, lån, donasjoner og testamentariske disposisjoner? Det var åpenbart ikke bare for å sole seg i glansen av to av tilretteleggerne for Oslo-avtalene. Forholdet mellom de tre var mer enn et privat anliggende. Særlig den omfattende kontakten mellom Epstein og Rød-Larsen har betydelig offentlig interesse. Rød-Larsens forklaring i ettertid, at det var en «alvorlig feilvurdering» å ha et «personlig og økonomisk forhold til Epstein», fremstår lite troverdig i lys av kontaktens omfang og varighet. Kontakten må ses i en større sammenheng. Oslo-prosessen ble lansert som et gjennombrudd i 1993, men avtalene i 1994 og 1995 integrerte ikke folkeretten: Israels okkupasjon av Palestina ble ikke opphevet, retten til selvbestemmelse ikke sikret, bosettingspolitikken fortsatte, palestinsk territorium ble ytterligere fragmentert, rettighetsforpliktelser ikke håndhevet og statusspørsmål utsatt. Resultatet var et asymmetrisk forhandlingsregime som forvaltet okkupasjonen snarere enn å avslutte den – satt på spissen: fred uten rett og rettigheter. Kritikken av prosessen var derfor bred – fra palestinske forhandlere og israelske tidligere embetsmenn til menneskerettighetsorganisasjoner, FN-eksperter og forskere. Etter rollen som diplomat og tilrettelegger for Oslo-avtalene ble Rød-Larsen FNs spesialkoordinator for Midtøsten-fredsprosessen (UNSCO) i perioden 1994–1996. I 1999–2004 var han Kofi Annans spesialutsending for Midtøsten-fredsprosessen, også det en politisk rolle. I min kapasitet i Amnesty International møtte jeg Rød-Larsen på UNSCOs kontor i Ramallah i 1996 og fremførte Amnestys kritikk av Oslo-prosessen, UNSCOs manglende vektlegging av palestinernes rettigheter og Israels bosettingspolitikk.