Anne Dørum har delt denne artikkelen med deg.

Anne Dørum har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNato-baser

USA-baser truer norsk sikkerhet

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

Hvorfor må Norge avgi suverenitet og overføre myndighet av norsk territorium til amerikanske militærbaser? Myndighetene sier at det er for å forsvare Norge, men slik er det ikke. Det er for å ivareta USAs internasjonale stormaktsinteresser. De norske basene inngår i et stort internasjonalt nettverk av USA-baser rundt om i verden, vel 800 i over 80 land.

I Norden er USA i ferd med å etablere 47 slike baser. Denne avtalen har ikke noe med Nato å gjøre. Hvis det var for å forsvare Norge, er jo USA tungt inne i Nato og dermed solid på plass her allerede.

Stortinget godkjente med stort flertall den bilaterale avtalen med USA om å overlate fire såkalte «omforente områder» (SDCA – Supplementary Defence Cooperation Agreement) i 2022. Nå har regjeringen inngått en ny SDCA-avtale om å øke antallet til 12. Fordi Norge avgir suverenitet til USA, må Stortinget godkjenne avtalen.

Det er urovekkende at regjeringen ­bagatelliserer den betydelige myndig­hetsoverføringen til amerikansk militær bruk. Vi ber Stortinget avvise avtalen når de skal behandle saken 30. mai og kreve grundigere vurderinger og en opplysende debatt.

«Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen»

Avtalen gir USA fri og eksklusiv militær tilgang til områdene som Norge fraskriver seg retten til å kontrollere hva USA lagrer av utstyr og våpen. De fleste basene ligger på de viktigste norske militærbasene. Avtalen avklarer ikke hvor stor del av områdene USA skal ha eksklusiv tilgang til, og om USA kan fortrenge norske eller for den saks skyld NATOs bruk av de norske basene.

For å stå imot trusler fra både Russland og Kina, går USAs strategi ut på å kunne opptre uforutsigbart og fleksibelt. De ønsker raskt og effektivt å kunne ta i bruk sine baser, som ligger hensiktsmessig til, med tilgang til det utstyret de trenger. I denne strategien har USA integrert både konvensjonelle og atomvåpen. Det er dermed en forutsetning at begge våpentypene er lett tilgjengelig på basene. Denne type avskrekking øker farene for rask eskalering som kommer ut av ­kontroll, og for misforståelser og tekniske feil.

Det står i avtalen at den er i samsvar med norsk basepolitikk. Norsk basepolitikk fra 1949 slår fast at det ikke skal være lagret atomvåpen på norsk jord i fredstid. Men i baseavtalen med USA kan norsk basepolitikk og annet tilsidesettes av USA dersom de mener begrensningene ikke samsvarer med deres «tjenstlige behov». Grunnlovens §1 om norsk suverenitet er dermed svekket fordi den militære myndigheten over områdene er overdratt til USA. Vi er urolige for at en økning av det amerikanske nærværet under USAs kommando i Norge og Norden vil øke spenningen i nordområdene og øke faren for at våre områder kan bli bombemål også med atomvåpen i stormaktskonflikter.

Vi mener regjeringens framstilling er mangelfull og tilslørende når USAs globale stormaktsstrategi verken er analysert i avtalen eller i stortingsproposisjonen. For stor tiltro til stormakten USA svekker befolkningens sikkerhet, vårt demokrati og vår selvstendighet. Vi frykter for økt fare for bruk av atomvåpen fra Russland og USAs bruk fra Norge mot Russland.

Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen og rette fokus på hvordan sikre fred og sameksistens i vår del av verden i en tid med krig, uroligheter og miljøødeleggelser.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kunst

Gaza-biennale på Nasjo­nal­mu­seet?

I debatten tilknyttet Nasjonalmuseets visning av Noa Eshkols teppe «Mourning Carpet» har det vært lite oppmerksomhet om arbeids- og visningsmulighetene for dagens palestinske kunstnere. Mange kunstnere i Gaza har jobbet gjennom hele den pågående krigen og skapt verk som minner oss om at kunst er essensielt for livet og vår overlevelse som art. Siden april 2024 har mer enn 50 kunstnere fra Gaza samlet seg under et enkelt prosjekt, som har utviklet seg til en global kunstbegivenhet, Gaza-biennalen. Biennalen er en oppfordring til verden, til kunstnere og kulturinstitusjoner, om å stå i solidaritet med palestinske kunstnere, støtte dem og arbeide sammen for å sikre at deres stemmer og historier blir hørt, og at deres verk blir et vitnesbyrd om kamp og motstandskraft, og lyser opp en vei for menneskeheten i de vanskeligste tider. Med Gaza-biennalen gis kunstnere som ikke har ytringsrom i det hele tatt i sitt hjemland en mulighet for å vise sin kunst i paviljonger satt opp i Istanbul, New York, Valencia, Edinburgh, Sarajevo, Nasaret, Hellas, Frankrike, Danmark og Irland mfl. Når dette er mulig her, må det vel også være mulig å få dette til i Norge? I Oslo? Hva med en norsk Gaza-biennale-paviljong på Nasjonalmuseet?.

Kraftbransjen

New Public Management går på bered­skapen løs

Det advares fra flere faglige hold i kraftbransjen om at beredskapen for strømsystemet i Norge ikke blir skikkelig ivaretatt. Hva betyr det at kommunikasjonsrådgivere, finansfolk, advokater og økonomer får styre mer og mer av kritisk infrastruktur? New Public Management (NPM) forbindes med nyliberalisme på 1980-tallet, ikke minst med Ronald Reagan og Margaret Thatcher. I Norge er reformen i strømmarkedet på 1990-tallet utformet av Eivind Reiten og helseforetaksmodellen som ble innført av regjeringen Stoltenberg i 2001, to eksempler på NPM. En konsekvens av NPM er at offentlige funksjoner blir drevet som private bedrifter og/eller eid av private bedrifter, banker eller fond. En slik bedrift er Macquarie Group fra Australia. Selskapet er beryktet for sitt eierskap i Thames Water i London, som er vann- og avløpsleverandør for 16 millioner kunder i London og omegn. Macquarie Group er beskyldt for for å ha påført Thames Water massiv gjeld og for underinvestering i vedlikehold og tekniske oppgraderinger, som har gitt store problemer med kloakk- og vannlekkasjer. Macquarie Group solgte Thames Water i 2017 etter 11 års eierskap.

Rusomsorg

Markeds­sty­ringas sløsing i offentlig sektor

Offentlig sløsing er på alles lepper denne budsjetthøsten, og de skyhøye lederlønningene i helseforetakene har fått stor oppmerksomhet. Debatten er viktig, men skal vi sløsinga til livs trengs en tydeligere systemkritikk. Å drive velferdstjenester etter markedsprinsipper koster oss dyrt, og helseforetakene står her i front. Det er millionutgiftene til anbudsprosessen for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) et begredelig eksempel på. Da det opprinnelige anbudsresultatet ble presenter i oktober 2024, ble det møtt med protester og fakkeltog fra et rusfelt som ropte varsko om nedbygging. Derfra har det bare gått nedover. Etter klager om brudd på anskaffelsesregelverket kunngjorde Helse Sør-Øst at tildelingen måtte omgjøres og konkurransen gjenåpnes. Det ble startskuddet for en omfattende prosess med søksmål, tre rettssaker og store ekstrautgifter.