Anne Dørum har delt denne artikkelen med deg.

Anne Dørum har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNato-baser

USA-baser truer norsk sikkerhet

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

Hvorfor må Norge avgi suverenitet og overføre myndighet av norsk territorium til amerikanske militærbaser? Myndighetene sier at det er for å forsvare Norge, men slik er det ikke. Det er for å ivareta USAs internasjonale stormaktsinteresser. De norske basene inngår i et stort internasjonalt nettverk av USA-baser rundt om i verden, vel 800 i over 80 land.

I Norden er USA i ferd med å etablere 47 slike baser. Denne avtalen har ikke noe med Nato å gjøre. Hvis det var for å forsvare Norge, er jo USA tungt inne i Nato og dermed solid på plass her allerede.

Stortinget godkjente med stort flertall den bilaterale avtalen med USA om å overlate fire såkalte «omforente områder» (SDCA – Supplementary Defence Cooperation Agreement) i 2022. Nå har regjeringen inngått en ny SDCA-avtale om å øke antallet til 12. Fordi Norge avgir suverenitet til USA, må Stortinget godkjenne avtalen.

Det er urovekkende at regjeringen ­bagatelliserer den betydelige myndig­hetsoverføringen til amerikansk militær bruk. Vi ber Stortinget avvise avtalen når de skal behandle saken 30. mai og kreve grundigere vurderinger og en opplysende debatt.

«Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen»

Avtalen gir USA fri og eksklusiv militær tilgang til områdene som Norge fraskriver seg retten til å kontrollere hva USA lagrer av utstyr og våpen. De fleste basene ligger på de viktigste norske militærbasene. Avtalen avklarer ikke hvor stor del av områdene USA skal ha eksklusiv tilgang til, og om USA kan fortrenge norske eller for den saks skyld NATOs bruk av de norske basene.

For å stå imot trusler fra både Russland og Kina, går USAs strategi ut på å kunne opptre uforutsigbart og fleksibelt. De ønsker raskt og effektivt å kunne ta i bruk sine baser, som ligger hensiktsmessig til, med tilgang til det utstyret de trenger. I denne strategien har USA integrert både konvensjonelle og atomvåpen. Det er dermed en forutsetning at begge våpentypene er lett tilgjengelig på basene. Denne type avskrekking øker farene for rask eskalering som kommer ut av ­kontroll, og for misforståelser og tekniske feil.

Det står i avtalen at den er i samsvar med norsk basepolitikk. Norsk basepolitikk fra 1949 slår fast at det ikke skal være lagret atomvåpen på norsk jord i fredstid. Men i baseavtalen med USA kan norsk basepolitikk og annet tilsidesettes av USA dersom de mener begrensningene ikke samsvarer med deres «tjenstlige behov». Grunnlovens §1 om norsk suverenitet er dermed svekket fordi den militære myndigheten over områdene er overdratt til USA. Vi er urolige for at en økning av det amerikanske nærværet under USAs kommando i Norge og Norden vil øke spenningen i nordområdene og øke faren for at våre områder kan bli bombemål også med atomvåpen i stormaktskonflikter.

Vi mener regjeringens framstilling er mangelfull og tilslørende når USAs globale stormaktsstrategi verken er analysert i avtalen eller i stortingsproposisjonen. For stor tiltro til stormakten USA svekker befolkningens sikkerhet, vårt demokrati og vår selvstendighet. Vi frykter for økt fare for bruk av atomvåpen fra Russland og USAs bruk fra Norge mot Russland.

Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen og rette fokus på hvordan sikre fred og sameksistens i vår del av verden i en tid med krig, uroligheter og miljøødeleggelser.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Georgia

Skre flytter ansvaret

Samme uke som Euro­paparlamentet vedtok sin ­tydeligste resolusjon om Georgia på flere år - med solidaritet med det georgiske folket og sanksjonstiltak mot den oligarkiske makten som har bidratt til demokratisk tilbakegang, kom Ragnar Skres «analyse» 17. juni med premisser i skarp kontrast til resolusjonens virkelighetsbeskrivelse. Kommentaren bygger på en sirkulær argumentasjon der EU fremstilles som årsaken til utviklingen i Georgia, mens utviklingen i Georgia samtidig brukes som bevis på EUs påståtte destabiliserende rolle. Slik styres leseren mot en konklusjon innebygd i premissene. Strategiske ordvalg, som «Georgia-krigen» og ­«Ukraina-krigen», flytter også leserens oppmerksomhet bort fra Russlands rolle som okkupant. Skre advarer mot blokktenkning og geopolitiske forenklinger, men reduserer samtidig Georgias okkuperte territorier til «utbryterområder» som en følge av ­Sovjetunionens oppløsning. Selv etter tiår med dekning av Georgia, viderefører han de russiskdominerte betegnelsene som har fått feste i vestlige medier, fremfor de ­georgiske navnene av okkuperte regioner ­Aphkhazeti og Samachablo. Russland fortsetter med å flytte de administrative grensene innover georgisk territorium, splitte landsbyer, frata familier jord og eiendom og bortføre, fengsle og utsette georgiere for overgrep. Når Skre omtaler dette som en «frossen konflikt» og advarer mot å «blusse opp», bidrar han til å tilsløre den pågående russiske okkupasjonen. Advarsler om «eskalering» dukker opp idet det åpner seg muligheter for et historisk og politisk oppgjør med langvarig okkupasjon.

Helse

Feilslåtte løsninger fra Ap og Frp

Det første Frp gjorde var å rope på mer privatisering da Helsepersonellplan 2040 ble lagt fram. Uka etter gjorde helseministeren fra Ap det samme. Han ville ha enda flere avtaler med kommersielle aktører i Ventetidsløftet. Det er feil medisin. Å slippe til kommersielle er en kur med alvorlige bivirkninger. NHO jublet for mer privatisering, mens LO-økonom Nicholas Wilkinson beskriver problemet godt i Klassekampen 25. juni: «Den nye forskingen gir et tydelig signal: Økt privatisering av helsetjenester er ikke en løsning på kapasitetsproblemene. Tvert imot kan det forsterke dem og gi dårligere helse for befolkningen samlet sett». Arbeiderpartiet bør lytte mer til LO, mindre til NHO. Kommersielle aktører skaper ikke nye sykepleiere eller helsefagarbeidere. De rekrutterer fra den samme offentlige helsetjenesten som allerede er hardt presset. Det øker ikke kapasiteten, det flytter bare folk fra vår felles helsetjeneste over til kommersielle. Pengene bør heller brukes til å ruste opp sykehusene og forbedre arbeidsvilkårene, slik at helsepersonell faktisk orker å bli i jobben.

Formuesskatt

Kapital uten fedreland

Hvorfor får formuesbeskatningen så stor oppmerksomhet – senest i forbindelse med framlegging skatkommisjonens rapport? Omtrent 14 prosent av norske skattebetalere betaler formuesskatt. Det er altså ikke en byrde som rammer flertallet av norske skattebetalere. Det er kanskje ikke vanskelig å finne enkeltskjebner som skatten rammer på en urimelig måte, men for det store flertall av skattebetalere er debatten omkring formuesskatt totalt irrelevant. Debatten om formuesskatten er kun interessant for velgere som tror at de er rike eller som forventer å bli rike. De som allerede er rike har, med unntak av dem som ser sin samfunnsmessige rolle, flyttet ut eller på annen måte foretatt skattemessige disposisjoner. Så lenge det finnes muligheter for å unngå skatt, vil disse snylterne flytte dit kapitalen ikke beskattes. Marx formulerte dette med at «Kapitalen har intet fedreland». En behøver ikke å være marxist for å slutte seg til denne iakttakelsen.