Anne Dørum har delt denne artikkelen med deg.

Anne Dørum har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNato-baser

USA-baser truer norsk sikkerhet

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

Hvorfor må Norge avgi suverenitet og overføre myndighet av norsk territorium til amerikanske militærbaser? Myndighetene sier at det er for å forsvare Norge, men slik er det ikke. Det er for å ivareta USAs internasjonale stormaktsinteresser. De norske basene inngår i et stort internasjonalt nettverk av USA-baser rundt om i verden, vel 800 i over 80 land.

I Norden er USA i ferd med å etablere 47 slike baser. Denne avtalen har ikke noe med Nato å gjøre. Hvis det var for å forsvare Norge, er jo USA tungt inne i Nato og dermed solid på plass her allerede.

Stortinget godkjente med stort flertall den bilaterale avtalen med USA om å overlate fire såkalte «omforente områder» (SDCA – Supplementary Defence Cooperation Agreement) i 2022. Nå har regjeringen inngått en ny SDCA-avtale om å øke antallet til 12. Fordi Norge avgir suverenitet til USA, må Stortinget godkjenne avtalen.

Det er urovekkende at regjeringen ­bagatelliserer den betydelige myndig­hetsoverføringen til amerikansk militær bruk. Vi ber Stortinget avvise avtalen når de skal behandle saken 30. mai og kreve grundigere vurderinger og en opplysende debatt.

«Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen»

Avtalen gir USA fri og eksklusiv militær tilgang til områdene som Norge fraskriver seg retten til å kontrollere hva USA lagrer av utstyr og våpen. De fleste basene ligger på de viktigste norske militærbasene. Avtalen avklarer ikke hvor stor del av områdene USA skal ha eksklusiv tilgang til, og om USA kan fortrenge norske eller for den saks skyld NATOs bruk av de norske basene.

For å stå imot trusler fra både Russland og Kina, går USAs strategi ut på å kunne opptre uforutsigbart og fleksibelt. De ønsker raskt og effektivt å kunne ta i bruk sine baser, som ligger hensiktsmessig til, med tilgang til det utstyret de trenger. I denne strategien har USA integrert både konvensjonelle og atomvåpen. Det er dermed en forutsetning at begge våpentypene er lett tilgjengelig på basene. Denne type avskrekking øker farene for rask eskalering som kommer ut av ­kontroll, og for misforståelser og tekniske feil.

Det står i avtalen at den er i samsvar med norsk basepolitikk. Norsk basepolitikk fra 1949 slår fast at det ikke skal være lagret atomvåpen på norsk jord i fredstid. Men i baseavtalen med USA kan norsk basepolitikk og annet tilsidesettes av USA dersom de mener begrensningene ikke samsvarer med deres «tjenstlige behov». Grunnlovens §1 om norsk suverenitet er dermed svekket fordi den militære myndigheten over områdene er overdratt til USA. Vi er urolige for at en økning av det amerikanske nærværet under USAs kommando i Norge og Norden vil øke spenningen i nordområdene og øke faren for at våre områder kan bli bombemål også med atomvåpen i stormaktskonflikter.

Vi mener regjeringens framstilling er mangelfull og tilslørende når USAs globale stormaktsstrategi verken er analysert i avtalen eller i stortingsproposisjonen. For stor tiltro til stormakten USA svekker befolkningens sikkerhet, vårt demokrati og vår selvstendighet. Vi frykter for økt fare for bruk av atomvåpen fra Russland og USAs bruk fra Norge mot Russland.

Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen og rette fokus på hvordan sikre fred og sameksistens i vår del av verden i en tid med krig, uroligheter og miljøødeleggelser.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Litteratur

Svar til Marstein

Kommentaren min i Bokmagasinet forrige lørdag, der jeg argumenterer for at Helene Uris roman «I mitt lune hi» også er en klasseroman – og en nokså problematisk en – har fått motbør her på debattsidene fra Gyldendals sjefredaktør Kari Marstein. Hun beskylder lesningen min for å være både forutinntatt og fordomsfull, og må selvsagt få mene det. Jeg vil likevel gjerne stille et spørsmål tilbake: Mener altså Marstein at «I mitt lune hi» ikke er en roman som tematiserer klasse? Mener hun at romanens alenemor, en yngre kvinne med utrygg økonomi i en sokkelleilighet, og romanens huseier, en godt voksen mann med arvet enebolig, som først og fremst skaffer seg leieboer for selskapets skyld, ikke for pengene, tilhører samme klassesjikt? Marstein oppgir en rekke eksempler for å underbygge at jeg tar feil, blant annet romanpersonens «vanlige livsstil», at hun gir datteren tran og liker å lese bøker. Det er vel ingenting av dette som løfter henne ut av den økonomiske underklassen man henvises til som leietaker, eneforsørger og deltidsbutikkmedarbeider. Klassespørsmålet jeg diskuterer i kommentaren går langs to akser. Den ene er den innenfor romanen, der vi får være enige om å være uenige. Den andre aksen er i romanens kobling til virkeligheten, forholdet mellom forfatteren Helene Uri og virkelighetens alenemor og leietaker.

Journalistikk

Hvem betaler for journa­lis­tikken?

På tirsdag viet Klassekampen lederspalten sin til å sette søkelys på eierstrukturene bak Demo, hvor undertegnede er medstiftere. I disse dager har Demo en folkefinansieringskampanje for å se om det er nok interesse og støtte blant det norske folk til å starte et nytt reklamefritt nyhetsmedium. Klassekampen mener det er behov for åpenhet om hvordan journalistikk finansieres. Vi kunne ikke vært mer enige. Vi mistenker at vi er enige med Klassekampen om det meste. Klassekampen spør hvorfor Demo er midt i en «folkefinansieringskampanje» når store deler av Demo eies av det danske mediehuset Zetland, som igjen eies av de danske grunnleggerne og mediekonsernet Bonnier News: «Bør et konsern med milliardomsetning benytte seg av folkefinansiering?» Her vil vi oppklare: Det er ikke Bonnier News som står bak denne satsingen. De kom inn på eiersiden av Zetland først i høst, lenge etter at Demo begynte arbeidet. Men det spiller egentlig ingen rolle.

Iran

Syste­ma­tiske massedrap

Etter hvert som internettblokaden i Iran har begynt å slå sprekker, har omfanget av myndighetenes respons på demonstrasjonene i Iran blitt tydeligere. Videoopptak viser bruk av automatvåpen mot folkemengder, overfylte sykehus og likhus, samt døde kropper i gatene. Andre opptak viser maskerte medlemmer av Revolusjonsgarden i sivile kjøretøy som skyter på åpen gate mens islamistiske krigsrop sprer frykt. Bildene vekker assosiasjoner til IS på høyden av sin makt. Når dødelig vold brukes for å skape frykt i en befolkning, er det juridisk sett terror. Den islamske republikkens angrep på sivilbefolkningen som ble gjort for å spre frykt og ødelegge folkeviljen, viser hva regimet i praksis er blitt: et terrorregime. Ifølge en rekke rapporter har iranske sikkerhetsstyrker brukt militære våpen mot sivile demonstranter, gitt nådeskudd til sårede, overført hardt skadde direkte fra sykehus til fengsling og gjennomført hemmelige massebegravelser uten å informere familiene. Mange pårørende har i uker lett etter sine kjære, tusenvis fortsatt er savnet. Flere kilder opererer med svært høye dødstall.