Anne Dørum har delt denne artikkelen med deg.

Anne Dørum har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNato-baser

USA-baser truer norsk sikkerhet

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

Hvorfor må Norge avgi suverenitet og overføre myndighet av norsk territorium til amerikanske militærbaser? Myndighetene sier at det er for å forsvare Norge, men slik er det ikke. Det er for å ivareta USAs internasjonale stormaktsinteresser. De norske basene inngår i et stort internasjonalt nettverk av USA-baser rundt om i verden, vel 800 i over 80 land.

I Norden er USA i ferd med å etablere 47 slike baser. Denne avtalen har ikke noe med Nato å gjøre. Hvis det var for å forsvare Norge, er jo USA tungt inne i Nato og dermed solid på plass her allerede.

Stortinget godkjente med stort flertall den bilaterale avtalen med USA om å overlate fire såkalte «omforente områder» (SDCA – Supplementary Defence Cooperation Agreement) i 2022. Nå har regjeringen inngått en ny SDCA-avtale om å øke antallet til 12. Fordi Norge avgir suverenitet til USA, må Stortinget godkjenne avtalen.

Det er urovekkende at regjeringen ­bagatelliserer den betydelige myndig­hetsoverføringen til amerikansk militær bruk. Vi ber Stortinget avvise avtalen når de skal behandle saken 30. mai og kreve grundigere vurderinger og en opplysende debatt.

«Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen»

Avtalen gir USA fri og eksklusiv militær tilgang til områdene som Norge fraskriver seg retten til å kontrollere hva USA lagrer av utstyr og våpen. De fleste basene ligger på de viktigste norske militærbasene. Avtalen avklarer ikke hvor stor del av områdene USA skal ha eksklusiv tilgang til, og om USA kan fortrenge norske eller for den saks skyld NATOs bruk av de norske basene.

For å stå imot trusler fra både Russland og Kina, går USAs strategi ut på å kunne opptre uforutsigbart og fleksibelt. De ønsker raskt og effektivt å kunne ta i bruk sine baser, som ligger hensiktsmessig til, med tilgang til det utstyret de trenger. I denne strategien har USA integrert både konvensjonelle og atomvåpen. Det er dermed en forutsetning at begge våpentypene er lett tilgjengelig på basene. Denne type avskrekking øker farene for rask eskalering som kommer ut av ­kontroll, og for misforståelser og tekniske feil.

Det står i avtalen at den er i samsvar med norsk basepolitikk. Norsk basepolitikk fra 1949 slår fast at det ikke skal være lagret atomvåpen på norsk jord i fredstid. Men i baseavtalen med USA kan norsk basepolitikk og annet tilsidesettes av USA dersom de mener begrensningene ikke samsvarer med deres «tjenstlige behov». Grunnlovens §1 om norsk suverenitet er dermed svekket fordi den militære myndigheten over områdene er overdratt til USA. Vi er urolige for at en økning av det amerikanske nærværet under USAs kommando i Norge og Norden vil øke spenningen i nordområdene og øke faren for at våre områder kan bli bombemål også med atomvåpen i stormaktskonflikter.

Vi mener regjeringens framstilling er mangelfull og tilslørende når USAs globale stormaktsstrategi verken er analysert i avtalen eller i stortingsproposisjonen. For stor tiltro til stormakten USA svekker befolkningens sikkerhet, vårt demokrati og vår selvstendighet. Vi frykter for økt fare for bruk av atomvåpen fra Russland og USAs bruk fra Norge mot Russland.

Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen og rette fokus på hvordan sikre fred og sameksistens i vår del av verden i en tid med krig, uroligheter og miljøødeleggelser.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Frp

Norsk nok?

Det er snart 17. mai, nasjonaldagen der vi feirer demokrati, frihet og Norge, og det har fått meg til å reflektere rundt hva det betyr å være norsk og den evig pågående innvandringsdebatten. Det er noe som egentlig alltid har vært til stede i mitt bakhode, noe jeg har følt på kroppen som en med innvandrerbakgrunn. Jeg har lenge prøvd å vise fram at jeg var «integrert», men har innsett hvor idiotisk det egentlig er. Hvorfor skal jeg viske vekk deler av meg selv, av min personlighet og identitet, bare for å passe inn hos idealene til noen få – som aldri kommer til å skjønne skaden de forårsaker når de spytter ut slike utsagn om innvandring? Jeg er ikke imot debatt om innvandring. Men når vi stadig ser den samme skadelige og lite konstruktive retorikken, som får folk til å føle seg som om de ikke er en del av samfunnet, så er det ikke rart at mange med innvandringsbakgrunn ikke orker å ta ordet. Når Frp reduserer mennesker til statistikk og økonomisk verdi, snakker om at pakistanere ikke bør få barn og når stortingsrepresentant Erlend Wiborg slår alarm om at «etniske nordmenn» blir en minoritet i sitt eget land (noe som henviser til «great replacement»-teorien), så skjønner jeg ikke hvorfor det ikke er flere som tar til motmæle! Dette er den samme retorikken og det rasistiske tankegodset som har blitt brukt om og om igjen gjennom historien. Det er et dilemma at Frp kaller seg «partiet for folk flest» når de også anser en stor andel av landets befolkning som innvandrer og derfor ikke-norske. Det som skremmer meg mest nå er om Frp vil innføre remigrasjon i norsk politikk.

Fremskrittspartiet

Trumpisme, sier du?

I mandagens leder sammenligner Klassekampen Sylvi Listhaug med Donald Trump. Karakteristikken sier mer om avisens politiske ståsted enn om norsk politisk virkelighet. La meg i stedet snakke om noe konkret. I valgkampen 2025 publiserte Arbeiderpartiet en video med nestleder Jan Christian Vestre der Frp ble tillagt politiske standpunkter partiet ikke har. Videoen var villedende, og Ap måtte beklage offentlig. Nylig hevdet statsminister Jonas Gahr Støre at Frp vil svekke sykelønnen. Det er ikke sant, og det vet Støre. Dette er ikke politisk uenighet.

Fremskrittspartiet

Når rasisme blir «minus­va­ri­anter»

Da det ble kjent at en rådgiver i Fremskrittspartiet hadde omtalt norskpakistanere som «minusvarianter», var de rituelle fordømmelsene raskt på plass. Men bak indignasjonen skjuler det seg et langt mer urovekkende mønster: Den metodiske nedbrytingen av det språklige anstendighetsvernet. Det er i nølingen etterpå at alvoret ligger. Da Sylvi Listhaug omsider tok avstand, var det med en påfallende mangel på presisjon. Ordet rasisme satt langt inne; det måtte tvinges frem av det offentlige trykket. Det er nettopp her, i dette vakuumet mellom den utilslørte fordommen og den motvillige beklagelsen, at grenseforskyvningen finner sted. Dette er ikke utslag av språklig uforsiktighet eller isolerte glipper. Det ligner snarere en politisk praksis: Man siktet seg inn mot ytterkanten av det akseptable, sender ut en sonde av forakt, for så å trekke seg tilbake når motvinden blir for stri.