Anne Dørum har delt denne artikkelen med deg.

Anne Dørum har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNato-baser

USA-baser truer norsk sikkerhet

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

Hvorfor må Norge avgi suverenitet og overføre myndighet av norsk territorium til amerikanske militærbaser? Myndighetene sier at det er for å forsvare Norge, men slik er det ikke. Det er for å ivareta USAs internasjonale stormaktsinteresser. De norske basene inngår i et stort internasjonalt nettverk av USA-baser rundt om i verden, vel 800 i over 80 land.

I Norden er USA i ferd med å etablere 47 slike baser. Denne avtalen har ikke noe med Nato å gjøre. Hvis det var for å forsvare Norge, er jo USA tungt inne i Nato og dermed solid på plass her allerede.

Stortinget godkjente med stort flertall den bilaterale avtalen med USA om å overlate fire såkalte «omforente områder» (SDCA – Supplementary Defence Cooperation Agreement) i 2022. Nå har regjeringen inngått en ny SDCA-avtale om å øke antallet til 12. Fordi Norge avgir suverenitet til USA, må Stortinget godkjenne avtalen.

Det er urovekkende at regjeringen ­bagatelliserer den betydelige myndig­hetsoverføringen til amerikansk militær bruk. Vi ber Stortinget avvise avtalen når de skal behandle saken 30. mai og kreve grundigere vurderinger og en opplysende debatt.

«Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen»

Avtalen gir USA fri og eksklusiv militær tilgang til områdene som Norge fraskriver seg retten til å kontrollere hva USA lagrer av utstyr og våpen. De fleste basene ligger på de viktigste norske militærbasene. Avtalen avklarer ikke hvor stor del av områdene USA skal ha eksklusiv tilgang til, og om USA kan fortrenge norske eller for den saks skyld NATOs bruk av de norske basene.

For å stå imot trusler fra både Russland og Kina, går USAs strategi ut på å kunne opptre uforutsigbart og fleksibelt. De ønsker raskt og effektivt å kunne ta i bruk sine baser, som ligger hensiktsmessig til, med tilgang til det utstyret de trenger. I denne strategien har USA integrert både konvensjonelle og atomvåpen. Det er dermed en forutsetning at begge våpentypene er lett tilgjengelig på basene. Denne type avskrekking øker farene for rask eskalering som kommer ut av ­kontroll, og for misforståelser og tekniske feil.

Det står i avtalen at den er i samsvar med norsk basepolitikk. Norsk basepolitikk fra 1949 slår fast at det ikke skal være lagret atomvåpen på norsk jord i fredstid. Men i baseavtalen med USA kan norsk basepolitikk og annet tilsidesettes av USA dersom de mener begrensningene ikke samsvarer med deres «tjenstlige behov». Grunnlovens §1 om norsk suverenitet er dermed svekket fordi den militære myndigheten over områdene er overdratt til USA. Vi er urolige for at en økning av det amerikanske nærværet under USAs kommando i Norge og Norden vil øke spenningen i nordområdene og øke faren for at våre områder kan bli bombemål også med atomvåpen i stormaktskonflikter.

Vi mener regjeringens framstilling er mangelfull og tilslørende når USAs globale stormaktsstrategi verken er analysert i avtalen eller i stortingsproposisjonen. For stor tiltro til stormakten USA svekker befolkningens sikkerhet, vårt demokrati og vår selvstendighet. Vi frykter for økt fare for bruk av atomvåpen fra Russland og USAs bruk fra Norge mot Russland.

Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen og rette fokus på hvordan sikre fred og sameksistens i vår del av verden i en tid med krig, uroligheter og miljøødeleggelser.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Likestilling

Kjønns­nøy­tral lov gir ikke mer like­stil­ling

Silje Hjemdal mener tida er inne for å gjøre likestillings- og diskrimineringsloven kjønnsnøytral. Jeg mener hun tar feil. En lov blir ikke mer rettferdig av å late som om ulikhetene ikke finnes. Likestilling er ikke et nullsumspill. Gutter og menn har utfordringer som fortjener større politisk oppmerksomhet. Men svaret kan ikke være å gjøre likestillingsloven kjønnsnøytral. Vi løser ikke menns utfordringer ved å gjøre loven mindre treffsikker overfor de ulikhetene kvinner fortsatt møter. Hjemdal gjør likestilling til et spørsmål om like ord i loven.

Odysseen

Den einaste sexslaven

Thea Selliaas Thorsen hadde onsdag den 29. juli ein artikkel om Odysseen og den nye filmen til Christopher Nolan der ho særleg krinsar kring det gråteanfallet som råkar Odyssevs når han høyrer ein blind skald kveda om den trojanske hesten. Han «sammenlignes med en gråtende kvinne som omfavner sin døende mann og så tas som krigsfange og sexslave», skriv ho. Hos Homer dengjer krigarane kvinna over ryggen og akslene med spydskafta og sleper henne med til trælekår, sleping, jammer, underernæring og rynkete hud. At ho òg skal bli tvinga til seksuelle tenester, står det ingenting om. Den homeriske slavefangsten går ut på å skaffa arbeidskraft til å produsera klede og mat. Den som vil ha sex med ein annan enn kona si, må rekna med problem på heimebane, som kong Agamemnon, som blei slegen i hel same dag som han kom heim med Kassandra.

Idrett

Snakk om å score mål!

Det er sjeldan i dag at skrivande treffer så mange mål på så kort spalteplass som Stephen J. Walton gjer med stykket «Skalkesjulet» (Klassekampen 31. juli) om toppidrett. Det einaste eg saknar, er fylgjande parentes om korleis totemdyrking – det meir eller mindre symbolske mordet på patriarken – i dag, som i steinalderen, lever i beste velgåande: Det som var i ferd med å utvikle seg til harmlause, tilbaketrekte religiøse klikkar, med Facebook som alterspegel, gjer nå sitt beste for å flytte nattverden attende til blodig lemlesting på gateplan under dei glorete fanene til ultranarsissismen. Folket manifesterer korleis dei kan ro utan årar, men slett ikkje kan unnvere helten sin utan å felle tårer. Ødipus vender heim med ein utstoppa vaskebjørn under armen, som dermed blir folket sitt protototem anno 2026. Vi kan vise til dei få evolusjonistisk og psykologisk klårsynte i verda så mykje vi berre maktar, utan at det endrar den kollektive blindsona som konstituerer spelereglane: «Den kompakte majoriteten» av sjølvrettferdige supporterar vil til alle tider velje seg dommarar som tiltalar og avrettar oss for sjølvmål – ikkje fordi vi sjølve har sparka i ballen, men fordi vi vågar å peike på dei kreftene som styrer bana og retninga ballen går i.