Anne Dørum har delt denne artikkelen med deg.

Anne Dørum har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNato-baser

USA-baser truer norsk sikkerhet

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

Hvorfor må Norge avgi suverenitet og overføre myndighet av norsk territorium til amerikanske militærbaser? Myndighetene sier at det er for å forsvare Norge, men slik er det ikke. Det er for å ivareta USAs internasjonale stormaktsinteresser. De norske basene inngår i et stort internasjonalt nettverk av USA-baser rundt om i verden, vel 800 i over 80 land.

I Norden er USA i ferd med å etablere 47 slike baser. Denne avtalen har ikke noe med Nato å gjøre. Hvis det var for å forsvare Norge, er jo USA tungt inne i Nato og dermed solid på plass her allerede.

Stortinget godkjente med stort flertall den bilaterale avtalen med USA om å overlate fire såkalte «omforente områder» (SDCA – Supplementary Defence Cooperation Agreement) i 2022. Nå har regjeringen inngått en ny SDCA-avtale om å øke antallet til 12. Fordi Norge avgir suverenitet til USA, må Stortinget godkjenne avtalen.

Det er urovekkende at regjeringen ­bagatelliserer den betydelige myndig­hetsoverføringen til amerikansk militær bruk. Vi ber Stortinget avvise avtalen når de skal behandle saken 30. mai og kreve grundigere vurderinger og en opplysende debatt.

«Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen»

Avtalen gir USA fri og eksklusiv militær tilgang til områdene som Norge fraskriver seg retten til å kontrollere hva USA lagrer av utstyr og våpen. De fleste basene ligger på de viktigste norske militærbasene. Avtalen avklarer ikke hvor stor del av områdene USA skal ha eksklusiv tilgang til, og om USA kan fortrenge norske eller for den saks skyld NATOs bruk av de norske basene.

For å stå imot trusler fra både Russland og Kina, går USAs strategi ut på å kunne opptre uforutsigbart og fleksibelt. De ønsker raskt og effektivt å kunne ta i bruk sine baser, som ligger hensiktsmessig til, med tilgang til det utstyret de trenger. I denne strategien har USA integrert både konvensjonelle og atomvåpen. Det er dermed en forutsetning at begge våpentypene er lett tilgjengelig på basene. Denne type avskrekking øker farene for rask eskalering som kommer ut av ­kontroll, og for misforståelser og tekniske feil.

Det står i avtalen at den er i samsvar med norsk basepolitikk. Norsk basepolitikk fra 1949 slår fast at det ikke skal være lagret atomvåpen på norsk jord i fredstid. Men i baseavtalen med USA kan norsk basepolitikk og annet tilsidesettes av USA dersom de mener begrensningene ikke samsvarer med deres «tjenstlige behov». Grunnlovens §1 om norsk suverenitet er dermed svekket fordi den militære myndigheten over områdene er overdratt til USA. Vi er urolige for at en økning av det amerikanske nærværet under USAs kommando i Norge og Norden vil øke spenningen i nordområdene og øke faren for at våre områder kan bli bombemål også med atomvåpen i stormaktskonflikter.

Vi mener regjeringens framstilling er mangelfull og tilslørende når USAs globale stormaktsstrategi verken er analysert i avtalen eller i stortingsproposisjonen. For stor tiltro til stormakten USA svekker befolkningens sikkerhet, vårt demokrati og vår selvstendighet. Vi frykter for økt fare for bruk av atomvåpen fra Russland og USAs bruk fra Norge mot Russland.

Vi ber Stortinget innstendig om å avvise avtalen og rette fokus på hvordan sikre fred og sameksistens i vår del av verden i en tid med krig, uroligheter og miljøødeleggelser.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Medier

Vil jeg vite dette?

Kjære Klassekampen! Vil jeg, eller må jeg vite hva Cecilie Hellestveit har på veggen i stua si? Nei, jeg tror ikke det (selv om jeg kjenner godt etter og dobbeltsjekker med mitt indre sjelsliv). Hvorfor tror Klassekampen likevel at det er nødvendig å informere meg om dette? Har det vært et rop fra andre lesere om at dette er «nyheter» som må prioriteres? Tror ikke avisa at jeg kan kjøpe meg et eller annet sladreblad dersom jeg manglet kunnskap om kjendisene sin levemåte og øvrige gjøren og laden. Så jeg bare spør: Har Klassekampen tenkt å fortsette å informere meg på sin (ofte påståtte) begrensede spalteplass om denne typen «nyheter».

Sudan

Sivil­sam­funnet kan ikke gjøre jobben alene

I 2019 fulgte verden med da sudanere styrtet et 30 år gammelt diktatur i det som ble kjent som desember-revolusjonen, med masseprotester og streiker. Dagens krig har reversert mye av det som ble vunnet, men årene med motstand og organisering har gjort at sivilsamfunnet fortsatt er viktigste bærer av håpet om fred. Samtidig tiltar kritikken mot det internasjonale samfunns manglende evne og vilje til å presse partene til forhandlingsbordet. Meklingsarbeidet har vært topptungt, dårlig forankret og preget av konkurrerende initiativ. Det beste vi kan håpe på nå, er derfor en midlertidig våpenhvile. Krigen i Sudan har mange lag: Det er en lokal, nasjonal og regional konflikt. Derfor trengs det også mange lag av fredsbygging. Mangfoldet i sivil og politisk organisering har skapt et bredt spekter av aktører som på ulikt vis bidrar til å holde samfunnet sammen og bygge fred.

Resirkulering

Jeg vil bli pantemann

I en skuff har jeg flere gamle halv-ødelagte PC-er, mobiler med knust skjerm, ladere og ørepropper fra en svunnen tid. Jeg er ikke den eneste. Elektronisk avfall er en av de raskest voksende avfallstypene i Europa. Det inneholder ikke-fornybare materialer, som rett og slett går tapt om det ikke resirkuleres. Det er ikke fordi man ikke bryr seg. Det er fordi man må bruke tid, krefter og reise i en travel hverdag, og det eneste man får igjen er en litt lettere samvittighet. I tillegg til forbrukerelektronikk, inneholder også kjøleskap og frysere ekstremt potente miljøgifter, og resirkuleringen av disse skjer saktere i Norge enn i mange andre land. Om vi kunne ha løst problemer kun med dårlig samvittighet, hadde vi løst klimakrisen for lenge siden. Men det er ikke nok. Samfunnet må være laget slik at det faktisk lønner seg å ta grønne valg. Nordmenn er verdensmestere på panting av flasker.