Lars Elling
Ved porten til stillhetens skog
Essay
Forlaget Oktober 2024, 200 sider
For noen år siden var musikeren Stian Carstensen alvorlig syk. En psykose førte den kjente multiinstrumentalisten inn i et langvarig mørke, uten evne til å lage ny musikk eller improvisere med bandet Farmers Market, noe han behersker på høyeste europeiske nivå. «Ved porten til stillhetens skog» er billedkunsteren og forfatteren Lars Ellings historie om vennskapet med Carstensen. Boka, som er fortalt fra malerens synspunkt, med refleksjoner over musikerens psykiske sykdom, undersøker forholdet mellom ulike kunstarter – og hvordan sykdom kan utløse kreativitet.
Teksten kan beskrives som en sjangerhybrid mellom essay, fortelling og biografi. Den åpner med en detaljert skildring av Carstensens selvmordsforsøk, med antydninger om musikerens lange uvirksomme perioder, lammet av psykisk sykdom. Storverket «Musical Sanatorium» (2021), som musikeren ga ut i etterkant av sykdommen, ble en slags vei ut av skogen. Da jeg lyttet til verket ved lanseringen for tre år siden, rommet det mer enn jeg klarte å ta inn på én gang. Ellings litterære metode ligner. I likhet med musikerens uttrykk er den mer preget av viltvoksende improvisasjonsrekker enn perfeksjonisme. En mer dempet stil ville vært lettere å ta inn. Likevel åpner Carstensens musikk seg – i vekselvirkning med boka – mens jeg leser.
For å få fullt utbytte av Ellings bok anbefaler jeg derfor å lytte parallelt til «Musical Sanatorium». Flere kapitler kan beskrives som lyd-ekfraser, skildringer av låter fra albumet. Elling skisserer bakgrunnen for disse låtene i Carstensens biografi, hans hjerne og nervesystem. På sitt beste viser boka hvordan det kroppslige og kunstneriske smelter sammen i det musikalske verkets særegne bruk av balkanske rytmer og klassiske danser. I tillegg anbefaler jeg å se musikkvideoen til albumets første singel ‘Hippocampus Serenade’, mens man mot slutten av boka leser om hvordan videoen ble laget. Carstensen spiller på sine mange instrumenter midt i den flomstore Andelva ved Eidsvoll. Dermed er du «Ved porten av stillhetens skog», med skjerpet forståelse av musikerens gehør og kunstnerens «gesyn». Det siste er maleren Ole Sjølis begrep for en synssans som ligner evnen til å oppfatte og gjenkjenne musikkens toner og skalaer. Ordet er et av Ellings mange lån i en bok som flommer over av referanser – i en gjenkjennelig stil fra malerens debut som forfatter, romanen «Fyrstene fra Finntjern» (2022).
«På sitt beste viser boka hvordan det kroppslige og kunstneriske smelter sammen.»
Å tilegne seg verker som Carstensens «Musical Sanatorium» og Ellings «Ved porten av stillhetens skog» kan også være et spørsmål om tid og tålmodighet. Som kritiker har jeg imidlertid liten tålmodighet med slurvefeil. Å plassere «den nonfigurative samtidsmusikkens yppersteprest» Arne Nordheim blant publikum under en konsert på Gamle Ormelet på Tjøme sommeren 2011 er merkelig. Nordheim døde 5. juni 2010. En mulig fatal trykkfeil (kan konserten ha vært i 2001?) slår inn som mistanke mot teksten: Hva slags slurv befinner seg i resten av boka? Å treffe «feil» tone under improvisasjon kan tilføre musikken nye retninger, nye dimensjoner. En grov dateringsfeil undergraver tekstens troverdighet. Vanskelig er det også å forsvare bokas avstikkere til Sør-Afrika, der Elling har atelier, et tilfluktsted under norske vintre. Jeg forstår oppholdene som en del av bokas ekstravagante realisme, men skildringene av den sørafrikanske vingården oppleves ikke som estetisk nødvendige, tross en ironisk (?) plassert datering mot slutten: Carstensens etterord er datert «Elgin, Western Cape, 28. april 2024», to dager etter at boka kom ut.
Mer overbevisende er framstillingen av hvordan musikerens sykdom fører til at motkrefter mobiliseres. Boka skildrer vennenes omsorg trøsterikt; de leter etter ham i perioder hvor han ikke tar telefonen og tekstmeldingene forstummer. Ikke bare utløser sykdommen varme og omtanke, den frigjør på en paradoksal måte kreativitet, gjerne i mange retninger på én gang, slik man kan høre i «Musical Sanatorium». En av bokas gode formuleringer er «assosiasjonstourettes», som beskrivelse av Carstensens stil. Som en som delvis har vokst opp i nabobygda Nord-Odal, har jeg sans for bokas skildring av områdene omkring Eidsvoll, inkludert en nesten psykedelisk tur til Gullverket, en avsides grend mellom de to kommunene, skildret med en type infam, kynisk innlevelse som virker typisk for Lars Ellings tekster når de er på sitt beste.
Gode er også bokas beskrivelser av hvordan kunstens grunnvannskilder ikke er noe kunstneren kan velge selv – de velger ham. Grunnvannsspeilet består av alt kunstneren ikke har prøvd å tilegne seg. Det siver inn uten at han merker det: barndommens vuggesanger, James Last, nyttårskonsertene, Melodi Grand Prix, Lalla Carlsens revyviser eller bandet Steely Dan, som alle får sin plass i Ellings tolkning av Carstensens musikalske gryte.
