Noter

Noter

Rapbattles er gaven som gir og gir – sladder og spekulasjon til den gemene hop, mulighet for å fansen til å velge side og fronte sin artist, og ikke minst mye godt låtmateriale til de kranglende rapperne. Akkurat nå tetner det seg til i USAs rapelite: Drake versus Kendrick versus Future versus Rick Ross pluss Kanye og The Weeknd (lol?) – alle vil ha et ord med i laget. I den anledning har The Guardian sett sitt snitt til å kåre raphistoriens 20 beste disselåter. Nummer tre og to er Nas sin «Ether» (2001) og så klart Ice Cubes «No Vaseline» (1991). På toppen, i skjebnens ironi, troner låten som intensiverte vestkyst-østkyst-rapkrigen der låtskaperen selv måtte bøte med livet: 2Pac med «Hit ‘Em Up» (1996).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.