«Enhver enkeltperson, familie, skole og arbeidsplass bør slå hardt ned på antisemittiske ytringer og handlinger. Det gjelder også dem som ikke støtter Israel i krigen», skrev Aftenposten på lederplass 20. april.
Bakteppet er alvorlig. Den jødiske gravlunden i Trondheim har blitt ramponert. Davidsstjerner er blitt revet av gravene og knust. Motivet er foreløpig uklart. Gjerningsmannen er varetektsfengslet og utredes for utilregnelighet.
Uansett motiv er resultatet det samme: Mer frykt for en allerede utsatt minoritet. De rundt 1500 jødene i Norge har helt uforskyldt blitt satt i en situasjon hvor de opplever økende grad av hets og utrygghet som følge av krigen i Gaza.
I en slik situasjon er det lett å stille seg helhjertet bak Aftenpostens oppfordring om å slå hardt ned på antisemittene. Men hvor går grensene for hvem vi skal slå ned på? Siden 7. oktober har definisjonen av antisemittisme i norsk debatt blitt både utvidet og uklar.
Ervin Kohn, tidligere leder av Det Mosaiske Trossamfund og tidligere nestleder i Antirasistisk senter, sier til Klassekampen at å kalle Israels handlinger på Gaza «folkemord» er «åpenbar antisemittisme».
Da Magdi Abdelmaguid fra Karpe oppfordret folk til å ikke «blande kortene» og være bevisst skillet mellom sionister, israelere og jøder, ble reaksjonen sterk. Han og Antirasistisk senter, som ga støtte til kronikken, ble anklaget for å være «medløpere for antisemittene» av redaktør Nils August Andresen i Minerva.
«Vi må slå ring om vår jødiske minoritet»
Da det kort tid etter fredsmobiliseringen «Hele Norge for fred i Gaza» ble tagget «Hitler started it – we finished it» på Furuset T-banestasjon, ga Det Mosaiske Trossamfund ansvaret til LO, Den norske kirke og de andre organisasjonene som arrangerte markeringen. «Det er den hatefulle demonstrasjonen som ledet til denne graffitien om utryddelse av jøder», skrev de i et mye delt innlegg på Facebook. Innlegget ble lett moderert etter noen dager og mange reaksjoner.
Dette er noen få eksempler fra viktige aktører i debatten. Jeg kunne funnet mange flere. Fra den israelske ambassaden, eller fra stemmer som forfatter Ole Asbjørn Ness, som mener at demonstranter som roper «La barna leve» spiller på antisemittiske troper om at jøder ønsker å drepe barn. Mitt mål er ikke å henge ut noen, men å vise at anklagen om antisemittisme brukes for liberalt og er i ferd med å miste all injurierende kraft.
Jeg kaller det som skjer i Gaza et folkemord. Etter det og flere av de nye kriteriene er jeg å regne som antisemitt, eller medløper for antisemittismen. Det er antakelig du også, sammen med en betydelig andel av Norges befolkning.
Det er alvorlig. Anklager om antisemittisme er blitt det viktigste våpenet i den mest alvorlige innstramningen i ytringsfrihet Vesten har sett i nyere tid. Med mål om å forhindre jødehat har minst 12 EU-land stanset eller forbudt protester til støtte for Palestina, ifølge organisasjonen European Civic Organization. I USA settes hær og politi inn mot studenter som demonstrerer for Palestina.
Norge har vært forskånet slike hendelser, men ingenting i vår ytringskultur gjør oss immune. Hvis skoler og arbeidsgivere skal følge oppfordringen fra Aftenposten, vil arbeidstakere og elever risikere straff for å ytre legitim kritikk av Israel.
Enda viktigere: Når antisemittisme tømmes for mening, hindrer det oss å ta tak i den ekte antisemittismen. Og la det ikke være noen tvil – den er økende, den er farlig, og den er forjævlig. Ingen deler av det politiske spekteret er immune.
Aftenposten har helt rett. Vi må slå ring om vår jødiske minoritet. Vi som samfunn må slå hardt ned på antisemittiske ytringer og handlinger, der vi jobber, der vi bor, og der vi går på skole. Det er ikke mulig hvis legitim kritikk av Israel stemples som jødehat.