Hun hadde ikke egne barn å lese for, hun var ikke et bestemorfang. Men da dikteren Ingeborg Refling Hagen lå tre år i tysk fangenskap under krigen, der hun med stor overbevisningskraft spilte sinnssyk for å unngå henrettelse, var spørsmålet som kvernet rundt i hodet hennes bare dette: Hvordan forhindre at dette skjer igjen? Fins det noe som kan vaksinere framtidas samfunn mot okkupasjon, totalitær ideologi, propaganda og nazistisk tankegods? Svaret hun kom fram til, brukte hun resten av livet på å omsette til handling: Det ligger hos barna. De må kjenne litteraturen, de må lære seg å lese.
Hvorfor bør barna bli lest for?