Sammen alene

Plast som henger ned fra taket rammer inn scenen så vi ikke kan se den. Scenen framstår steril, noe som sender tankene til et sykehus, og siden vi bare så vidt kan skimte det som skjer på innsida, er det som om det skal skje noe privat der inne. Til gjengjeld viser to store skjermer nærbilder av kropp i vann. Først er de litt uklare, men etter hvert skimtes et øre med en gullring, deler av et ansikt og noen fingre. Vannet styrker opplevelsen av det sterile, det er som om menneskene her eksisterer utenfor tid og rom, bare som kropp.