Jeg sitter i salen i det intime performanceteateret Trafó Kortárs Művészetek Háza i sentrum av Budapest og stirrer fascinert på en KI-animert projeksjon av ansiktet til ‘Bertolt Brecht’ som glatt og formelt ønsker velkommen til kveldens forestilling:
«Velkommen, alle sammen! Mitt navn er Bertolt Brecht. Jeg har gjenoppstått for dere her i kveld ved hjelp av en teknologi kalt Metahuman. Stemmen min er gjenskapt ved hjelp av en KI-software kalt Elevenlabs som er matet med ekte, arkiverte stemmeopptak.»
Det er premiere på den anerkjente ungarske regissøren og dramaturgen Kristóf Kelemens nye dokumentarteaterstykke «Some viewers may find this distracting».
Fire «vanlige» mennesker og én skuespiller skal stå på scenen denne kvelden. Til felles har de et sosialt engasjement som har blitt gradvis vanskeligere å leve ut under Viktor Orbáns stadig mer autoritære regime.
Vi møter journalisten Szilvi Német, som tidligere blant annet har avslørt propagandanettverk og skrevet om Ungarns største «fake news-fabrikk» med hovedkvarter i byen Salgótarján. 24 år gamle Samu Seres har bygget opp en Tiktok-kanal hvor han setter sosiale problemstillinger under kritisk søkelys, mens kunsthistorikeren Kata Benedek via sin Instagram-kanal Trash of Köztér tar ordløse oppgjør med monumenter over ungarske maktpersoner og idealiserte historiske skikkelser.
Og ikke minst møter vi den tidligere redaktøren for Amnesty International i Ungarn, Orsolya Jeney, som forteller fra scenen hvordan hun i 2020 ble lurt inn i en av det ungarske maktapparatets møysommelig konstruerte feller.
Trafó er ett av få teatre som fortsatt viser fri scenekunst i Ungarn. Det statlige finansieringssystemet for kunst er for lengst underlagt interessene til landets ytre høyre-styre. Bystyret i Budapest er riktignok mer liberalt og bevilger fremdeles penger til enkelte institusjoner hvor det produseres kunst med mer eksperimentelle uttrykk, men i mars i år kom forvarslet om at også dette snart kan være over.
Et politisk dokument ble lekket til den uavhengige ungarske nettavisa Qubit. Der kunne man lese at det ungarske kulturdepartementet, ledet av Csák János, forbereder opprettelsen av et slags pyramidesystem for kultursektoren. Makta på topp vil mer eller mindre tilfalle én mann: Fidesz-politikeren Demeter Szilárd, som per i dag både er styreleder for Stiftelsen for Ungarsk Kultur, administrerende direktør for Petőfi Kulturbyrå og direktør for det ungarske nasjonalmuseet. Han vil ifølge Qubit få like mye makt over kulturfeltet som kommunistpolitikeren Aczél György hadde under det kommunistiske regimet på 1960-tallet.
Oppsummert vil den nye kulturloven føre til at statlig kontrollerte «superinstitusjoner» overvåker landets kulturliv ned i minste detalj. «Denne sentraliseringen har ingen organisatorisk eller institusjonell begrunnelse. Den er drevet av politiske og ideologiske interesser. Det blir en stygg, ensidig verden», uttalte en anonymisert kulturarbeider til Qubit.
Kristóf Kelemen henter inspirasjon fra Bertolt Brecht i de fleste av sine sceniske arbeider. I «Some viewers may find this distracting»brukes live teknologi som metagrep og fremmedgjøringseffekt. Forestillingen er løst basert på Brechts tekst «Forholdsregler» («Die Maßnahme») fra 1930 og handler om de kommunistiske agitatorene som spredte opprørsideer blant arbeiderne i kinesiske fabrikker.
Kelemen trekker linjene fra Brechts lærestykke til samtidas politiske Ungarn. De fem aktørene på scenen demonstrerer hvordan de lager materiale til sosiale medier, intervjuer hverandre live og viser publikum bilder og videoer. I starten legges det stor vekt på det komiske og gjenkjennelige med internett: teite ansiktsyoga-videoer og kjæledyr som gjør morsomme ting – noe alle kan le av.
Men snart går forestillingen dypere ned i materien og spør hvem som tjener på vår oppmerksomhet. Hvem vår tids agitatorer er, hvilke verktøy de har for hånda i internettets era og hvilke krefter de står opp imot.
Den mest merkverdige historien som fortelles denne kvelden, er Orsolya Jeneys. Hun skildrer hvordan hun, etter å ha vært hjemme med små barn noen år, var på jakt etter en ny jobb. En dag snublet hun over en jobbannonse på Linkedin som var rettet mot personer med erfaring med menneskerettighetsarbeid. Jeney kom helt til siste intervjurunde før hun forsto at det hele var en svindel – en intrikat kartleggingsoperasjon – antakeligvis i regi av ungarske myndigheter, med mål om å spore og skremme personer som kunne utgjøre en trussel for Fidesz politiske interesser.
Fra scenen forteller Jeneys hvordan Reuters-journalisten Raphael Satters funn etter hvert hjalp Linkedin med å avdekke at det var en privat etterretningsgruppe med base i Israel, Black Cube, som sto bak operasjonen. Og Jeney var langt fra den eneste som ble lurt. Minst tolv regimekritiske journalister og aktivister led samme skjebne.
Dette var imidlertid bare begynnelsen. Svertekampanjen Jeney ble utsatt for som straff for at hun hadde involvert internasjonale medier, har lagt betydelige begrensninger på karrieremulighetene hennes. Det slår meg hvor modig hun er som likevel forteller sin historie foran den fullpakkede salen. Og hvor kraftfullt teateret fortsatt kan være som arena for kritisk tenkning og politisk bevissthet i Brechts ånd.
I den nye planen for ungarsk kulturpolitikk er ikke den frie scenekunsten nevnt med ett ord. Det er som om den ikke eksisterer. Og det er akkurat dét Fidesz-regimet ønsker – at det ikke skal finnes noen fri kunst. Myndighetskritisk scenekunst er et hår i Orbáns gulasj: Et uønsket forum for oppviglerske tanker, en scene for alternative univers og drømmer om et annet samfunn.