Dagboka

T-bane

Kvar dag på T-bana ser eg enorme mengder folk som reiser seg for å stå klar framfor døra når bana er framme på stasjonen der dei skal gå av. Dei blir gjerne ustø av å reise seg opp i fart og må kanskje gripe tak i noko for å halde balansen i det vogna stoggar. Eg vil gjerne fortelje dei at det ikkje finst ein einaste plass i t-banevogna der det er noko tid å spare på å reise seg opp før vogna har stansa heilt. Det tek nemleg ei god stund frå vogna står i ro til dørene opnar seg opp. Eg seier det likevel ikkje til folk eg ikkje kjenner, for det er jo ikkje eit stort problem.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Dagboka

Braut

Noreg var eit av dei siste landa i Europa som innførte krav om å ha etternamn, og på andre halvdel av attenhundretalet var det vanleg å skifte namn. Til dømes om du flytta. I romanen «Bondestudentar» av Arne Garborg skiftar hovudkarakteren namn fleire gonger, fordi han er flau over namnet sitt. Fyrst heiter han Daniel Sørbrød, men på katedralskulen i Stavanger kallar bygutane han for surbrød, så han skiftar til Daniel Olsen. Så hamnar han i eit akademisk miljø av radikale og målmedvitne folk i Oslo, og dei lurer på om han ikkje har eit gardsnamn han kan bruke i staden for Olsen. «Braut heiter garden, og Braut bør De heite», slår den karismatiske Jens Rud fast, og slik vart det. Braut er ein gard på Jæren som har fått namn av bakekanten som den sterke havvinden frå vest lagar i landskapet, og det er her både Daniel og Erling Braut Haaland har namnet sitt frå.

Psykose

Vis meg din i Instagram-algoritme, og jeg skal fortelle deg hvem du er, lyder et eldgammelt, amerikansk ordtak. På kort tidhar min feed gått fra en salig blanding av sosialistiske meme-kontoer, sprangridning, musikkjournalistikk og anti-aldringstips til å bli dominert av én mann. Erling Braut Haaland. Nå får jeg kontinuerlig opp reels av (for det meste amerikanske!) kontoer som viser alt fra tenårings-Haaland som rapper på jærsk og tar backflip på trampoline, til den tydelige bromancen han har med Englands suverene midtbanespiller, Jude Bellingham (de to formelig vokste opp sammen da de spilte på Borussia Dortmund, har jeg lært nå). Hva er poenget mitt med denne avsløringen? Jo, det er å vise hvilken kollektiv psykose vi som folk har gått inn i, nå som vi endelig er gode i herrefotball. Selv om jeg er oppdratt til å heie på United (Manchester United, altså), og ble påtvunget sengetøy med bilde av Solskjær på som barn, har jeg alltid fnyst av sporten. Følt meg litt kul og motkulturell når jeg har sagt at «jeg kunne ikke brydd meg mindre om fotball». Den pipa har fått en annen lyd. I dag har jeg googlet «can Sander Berge score goals» og «why is Neymar so immature» i arbeidstida og sett på klippet «Roy Keane ends Alfie Haalands career» (ikke for sarte sjeler).

Folkefest

På søndag ga Norges VM-seier mot Brasil utslag på Richters skala. Før fotballkampen hadde byrådet i Trondheim greid å arrangere en halvtimes roing på torget, før alle måtte gå hver til sin tv-skjerm, hjemme eller på byens utested. Den eventuelle folkefeiringen oppsto spontant, i ettertid, på eget initiativ i gata. Nå har Olav Tryggvason-statuen fått flaggkappe, og folket krever gratis visning av lørdagens kvartfinale mot England: På torget, for alle. Byrådsleder Ketil Reinskou (H) har sagt til Adresseavisen at han vil prøve å få det til. Men først må han finne noen som kan organisere, og noen som kan betale, sier han. Kanskje hinter han til egen ordfører, Kent Ranum (H), som tidligere i vår hadde bursdagsfest for 600 gjester med konsert i Nidarosdomen og forestilling på Nye Hjorten Teater, betalt av egen lomme, Det er feiende flott om rikingene tar regningen.