Han var en komplisert mann med mye mørke i seg, Cornelis Vreeswijk. Og en mann med en enorm omsorg for samfunnets utstøtte.
Du vet att … dom har inget ansikte. Jag tänker ge knarkarna ett ansikte, sier Cornelis Vreeswijk.
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent
Det er en søndag ettermiddag i Bergen. Himmelen er så blå og solen så lysende at det ser ut som hele byen er KI-generert. Jeg går gjennom Sandviken og tar bilder av utsikten og gamle trehus sammen med turistene, snubler over naturvin- og sardinoasen Falske Reker, tar en kaffe der, før jeg ender opp nede på Bergen Kjøtt. Den gamle produksjonsfabrikken for kjøttprodukter er nå et av de mest markante kulturlokalene i Norge, som huser 28 innspillingsstudioer og 2 arenaer. Og er vertskap denne helgen for en ny liten festivalperle, Winter of Soul. Det er en feiring av den rike, mangfoldige arven til svart kultur. Kvelden før sto Les Amazones d’Afrique på scenen.
Åpningen av Kraftwerks fjerde album «Autobahn» fra 1974 varer så lenge at man risikerer liggesår på hjernen, men formater skulle sprenges som en rakett treffer himmelen. Det var vitsen. Wir fahr’n, fahr’n, fahr’n, auf der Autobahn, sang de, og det hørtes ut som om melodien var terget av tamburinslag mot håndflater, nesten som Beach Boys ti år før: And she’ll have fun, fun, fun till her daddy takes the T-bird away. Men det var mer monotont, og noe pertentlig systematisk med intervallene mellom lyder. 22 minutter suser av gårde, litt som på motorveien. Få band settes så udiskutabelt på pioner-pidestallen som Kraftwerk i moderne musikkhistorie, fra Beastie Boys til Björk. Kraftwerk laget hiphop, de laget elektropop, de laget techno, ropes det i gangene.
Harpreet Bansal går mange veier: mellom India og Iran, og mellom vestkanten og østkanten.