Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) publiserte ganske nylig en klimarapport der noen av følgene av den globale temperaturstigningen regnes opp. Det omfatter blant annet ekstremvær med alvorlig tørke og omfattende skogbranner i noen regioner, flom og flomskader i andre regioner, stigende havnivå, avlingssvikt, mangel på ferskvann og økende matvaresikkerhet. De legger vekt på at mens klimaskadene i stor grad rammer fattige mennesker i det globale sør, blir denne endringen først og fremst skapt av CO₂-utslippene i det rike nord.
Den franske økonomen Lucas Chancel og kollegaer har beregnet at utslipp per person i Nord-Amerika er 13 ganger og i Europa 6 ganger høyere enn utslipp per person i Afrika sør for Sahara. Totalt har de ti prosent rikeste i verden fire ganger større CO₂-utslipp enn hele den fattigste halvparten av verdens befolkning. Det gjør at de 10 prosent rikeste står for 48 prosent av totale globale utslipp, mens den fattigste halvparten står for bare 12 prosent. Dessuten økte de 10 prosent rikeste i verden sine utslipp med 53 prosent i perioden 1990–2019. (Chancel mfl., World Inequality Report 2022). Tabell 1 illustrerer totale (kumulative) utslipp for noen utvalgte land i perioden 1850–2022. Utslippene i USA har som vi ser, stått for nær en fjerdedel av verdens samlede utslipp, mens Kina nå har kommet opp i nesten 15 prosent (tabell 1).
Helt siden Svante Arrhenius i 1896 publiserte en banebrytende artikkel om sammenhengen mellom CO₂-konsentrasjon og temperatur i atmosfæren, har denne sammenhengen vært vidt kjent og akseptert. Ifølge Arrhenius’ formel ville en dobling av CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren føre til en temperaturøkning på cirka 4 °C. I sin rapport fra 2023 beregner IPCC (Det internasjonale klimapanelet) at en økning av CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren med 1000 milliarder tonn, det vil si 56 prosent over dagens nivå, vil føre til en økning av den globale temperaturen med 0,45 °C. En annen studie antar – som en grov tilnærming – at en økning av CO₂ med vel 40 prosent over dagens nivå, vil føre til en økning av den globale temperaturen på cirka 0,5 °C (Rogelj mfl., 2019).
Denne sammenhengen er grunnlaget for beregning av såkalte utslippsbudsjett, det vil si hvor mye mer CO₂ som kan slippes ut i atmosfæren for at den globale temperaturstigningen skal holde seg lavere enn for eksempel 1,5 °C som vedtatt i Parisavtalen. Det finnes flere slike beregninger (IPCC 2023). Et interessant spørsmål er hvordan dette utslippsbudsjettet bør fordeles mellom ulike land. Parisavtalen vedtok bare et mål om global temperaturstigning «godt under» 2 °C og helst bare 1,5 °C. Dessuten ble det vedtatt at signaturstatene skulle vedta «nasjonalt fastsatte bidrag» og med jevne mellomrom innrapportere til FN sine faktiske utslipp og sine videre målsettinger. Men noen fordeling av det globale utslippsbudsjettet mellom landene, eller et prinsipp for fordelingen, ble ikke nevnt i avtalen.
Dette gjør vi et forsøk på her. Vi tar utgangspunkt i to premisser. For det første må fordelingen være rettferdig både nasjonalt og internasjonalt i den betydning at de rikeste som forurenser mest, skal bære den største byrden. For det andre legger vi vekt på det faktum at atmosfæren er hele menneskehetens allmenning, og av rettferdighetsgrunner mener vi at bruk av denne allmenningen bør deles likt mellom alle verdens mennesker, også når det gjelder utslipp av CO₂. Derfor foreslår vi at det gjenværende utslippsbudsjettet med startår 2023 skal fordeles likt mellom alle klodens beboere. Dette betyr at ikke noe land blir belastet med tidligere kumulative utslipp. Storbritannia, Tyskland, USA og Kina som til sammen sto for nær halvparten av kumulative CO₂-utslipp i perioden 1850–2022 (tabell 1), blir dermed ikke «straffet» i dette forslaget til fordeling av det resterende utslippsbudsjettet.
Vi tar utgangspunkt i det estimerte budsjettet for 1,5 °C temperaturstigning i forhold til 1750 med startår 2023, publisert i Earth Systems Science. Data (2022) med en utslippsmengde på 380.000 millioner tonn. Av tabell 2 ser vi at hvis den globale temperaturøkningen (med 50 prosent sannsynlighet) skal begrenses til 1,5 °C, og landene fortsetter med samme utslippsmengde som i 2022, vil mange land ha brukt opp sitt utslippsbudsjett allerede rundt 2030. I Norge skjer det i 2028, Storbritannia i 2031, Tyskland i 2027, USA i 2025 og Kina i 2027. Dette indikerer sterkt at målet om maksimalt 1,5 °C temperaturøkning i forhold til «førindustriell tid» (1750) ikke lenger kan nås (se tabell 2).
Vi har tatt med Tanzania som representativt for mange lavt industrialiserte land i det fattige ør, såkalte u-land. Av tabell 2 ser vi at Tanzania på grunn av sine svært lave utslipp i 2022, ikke vil ha brukt opp sitt utslippsbudsjett under 1,5 °C-målet før i 2206. Dette vil selvsagt friste de rike landene med store utslipp til å kjøpe utslippskvoter fra land som Tanzania. Vi mener at slike kvotekjøp bør forbys fordi de vil hindre industrialisering og økonomisk utvikling i u-landene. Tvert imot bør de rike landene gi u-landene erstatning for skader forårsaket av klimaendringen, helt uavhengig av disse landenes andeler av det totale utslippsbudsjettet.
Vi har også gjennomført en tilsvarende beregning som i tabell 2 for en global temperaturøkning på 1,7 °C. Sluttårene skyves da ut i tid, og sluttåret for Norge blir 2034. For USA blir sluttåret 2028, for Tyskland 2033, for Storbritannia 2040, for Kina 2032 og for India 2070.
Det er ikke bare forskjell i klimagassutslipp mellom ulike land som er knyttet til inntekt og forbruk. Også innen hvert enkelt land er utslippene nær knyttet til inntektsnivå. For 2019 fant Chancel mfl. at de 10 prosent rikeste i USA sto for 8 ganger større utslipp per person enn de 50 prosent av befolkningen med lavest inntekt. For Europa var dette forholdstallet 5,8. En studie av utslippsfordelingen i Norge viser at de 20 prosent rikeste husholdene står for vel fire ganger større utslipp enn de fattigste 20 prosent (Isaksen og Narbel 2017). Dessuten viser denne studien, i likhet med andre studier, at utslippene øker nokså proporsjonalt med husholdenes inntekt. Dobbelt så høy inntekt betyr nær dobbelt så høyt klimagassutslipp. En viktig observasjon i studien til Chancel mfl. er at en stadig økende del av den globale ulikheten i utslipp skyldes forskjellene innad i de enkelte land. I 1990 skyldtes 63 prosent av den globale ulikheten forskjeller mellom land. I 2019 hadde dette snudd, slik at 63 prosent av den globale ulikheten skyldes forskjeller innad i de enkelte land. Det er altså et alvorlig ulikhetsproblem forbundet med klimaproblemet både nasjonalt og internasjonalt.
Hva gjøres i Norge? Klima- og miljøpolitikken i Norge, som i andre land, har fram til nå ikke tatt høyde for at inntektsulikhet, høye inntekter og høyt forbruk er en viktig faktor bak CO₂-utslippene. Det har snarere vært de med beskjeden inntekt og økonomi som har betalt mer og fått mindre støtte for klimatiltak enn rike og velstående. Vi mener at det må bli slutt på dette, og at de rikes høye og overdrevne forbruk må reguleres og skattlegges langt hardere enn i dag. Hvorfor skal det være fritt fram for at de rike kan bruke privatfly med store klimagassutslipp? Hvorfor skal det også være slik at det er mulig med en ubegrenset reise- og transportaktivitet i løpet av året? Og hvorfor skal det kunne bygges overdrevent store hus og hytter når klimaproblemet, og også naturproblemet, roper på måtehold og mindre arealbruk? Det er helt urimelig at det skal fortsette slik når klimagassutslipp i atmosfæren er bruk av en felleseiendom, en allmenning.
I Norge har klimapolitikken inntil nå i stor grad vært rettet mot det private forbruket, konsentrert om bilbruk og tiltak for å vri bruken fra fossilbiler til elbiler. Det har betydd enorme statlige subsidier for å få folk til å kjøpe elbiler. I 2023 er disse subsidiene anslått til utrolige 50 milliarder kroner (ifølge Finansdepartementet). Det er velkjent at disse subsidiene i stor grad har gått til velstående Tesla-eiere som bor i de store byene. Klimaavgiften på bensin og diesel og veibruksavgiften har på den andre siden rammet lavinntektsgruppene hardest fordi økte avgifter veier tyngre når inntekten er lav enn når den er høy.
Ved å innføre en såkalt KAF-ordning (karbonavgift til fordeling) kunne regjeringen ha økt bensin- og dieselprisene kraftig på en måte som faktisk kunne vært fordelaktig for de med lav inntekt. En KAF-ordning innebærer at avgiftene tilbakeføres til de som har betalt avgiftene, og på en slik måte at alle får lik tilbakebetaling. Det betyr at alle som kjører mindre enn gjennomsnittet vil få mer i støtte enn hva som er innbetalt i avgift, og motsatt. Med KAF blir tilbakeføringen til den enkelte løst fra forbruket og vil motivere til mindre kjøring. En slik ordning må suppleres med en geografisk dimensjon fordi bilbruken utenfor byene ofte mangler alternativer. Men styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre er ikke interessert i KAF.
Det har dessuten vist seg at fossilavgiftene, som foreløpig har vært nokså små, og alle subsidiene og støtten til elbilbruken så langt har gitt beskjeden klimaeffekt når økt bilhold og kjøring, mer ressursbruk og veiutbygging telles med. Hvis en i tillegg tar med den såkalte produksjonseffekten, det vil si ressursbruk og klimavirkninger ved produksjonen av bilene i utlandet, blir klimaeffekten nærmest borte. Det er grunn til å anta at hvis statens subsidier på elbiler i stedet hadde vært brukt til å subsidiere kollektiv transport, ville det både vært omfordelende og hatt en gunstigere effekt på klimaet.
En måte å få til en mer rettferdig klimapolitikk vil være å regulere overdrevet forbruk. Endret eiendomsbeskatning slik at bygging av store og prangende hus og hytter får en særbeskatning, kan være et startpunkt. Dette er arealkrevende aktiviteter som krever mye materialer, mye anleggsarbeid og dermed bidrar til store klimagassutslipp, men også naturtap. En slik skatt vil motivere til bygging av mindre hus, samtidig som den vil virke omfordelende.
La oss ta et eksempel. Vi antar at en nedre grense for denne særskatten for en frittliggende enebolig kan være 150 m², slik at bygging av hus over denne størrelsen beskattes. Denne skatten bør være progressiv slik at de første kvadratmeterne over 150 m² får lav sats, de neste 10 m² en høyere sats og så videre. La oss anta at skatten settes til 10.000 kroner per m² for hus i størrelsen 150–160 m², 20.000 kroner per m² for de neste 10 m² osv. Et hus på 200 m² vil da få en særskatt på 1,5 millioner kroner.
For mange vil et slikt tiltak motivere til å bygge mindre hus, mens for andre velstående som allikevel bygger, betyr det økt skatt. En særskatt for bygging av store hytter kunne på tilsvarende måte virke regulerende og omfordelende. Denne typen beskatning vil også kunne dempe noe av den sterke ekspansjonen i bygg- og anleggssektoren, en sektor som bidrar til betydelige klimagassutslipp og naturtap, og hvor klimagassutslippene er omtrent doblet siden 1990.
Hvis klimapolitikken skal nå sine mål, må den virke omfordelende i favør av de med de laveste inntektene. Som vi har vektlagt her, må utslippene også omfordeles mellom land slik at det rike nord får mindre tilgang på menneskehetens allmenning, atmosfæren. Hvis norsk klimapolitikk skal ha noen troverdighet, må regjeringen dessuten skrinlegge sine planer om fortsatt elektrifisering av sokkelen (inklusive Melkøya) med strøm fra land. Dette er tiltak som ikke vil ha noen effekt på de globale CO₂-utslippene, men vil kreve naturødeleggende utbygging av vindkraft samtidig som prisen på strøm vil bli presset opp. Dermed vil det ramme de som har lavest inntekt.
IEA og IPCC har gjort det klart at oljeforekomstene som allerede er planlagt for utvinning, overskrider den mengden fossile brennstoff som vil gi maksimalt 1,5 °C global temperaturstigning. Likevel fortsetter regjeringen å la oljeselskapene på norsk sokkel åpne nye forekomster som vil vare i minst 30 år, i likhet med det som skjer i USA, Canada, Russland, Iran, Kina, Brasil, De forente arabiske emiratene, Storbritannia og Australia. Nyhetsmagasinet Der Spiegel karakteriserer presist denne oppførselen med en parafrase av et utsagn i Bertolt Brechts Tolvskillingsopera: «Erst kommt das Öl, dann die Moral.» («Først kommer oljen, siden moralen.») I stedet for å tildele nye felt for oljeleting bør regjeringen sette moralen først og virkelig bidra til å bremse den globale oppvarmingen.