Magnus Marsdal setter i gang en meget presis og interessant debatt med problemstillingen «Hvordan fikk en liten gruppe milliardærer sette premissene for journalistikken på Marienlyst?». Jeg tror Marsdal har rett i sin observasjon: At folk med milliarder unndrar seg beskatning og i tillegg får lov til å framstå som offer uten andre journalistiske perspektiver og motstemmer, burde være pinlig for NRK, men det har blitt normen.
Etter å ha studert arv og diskusjonene rundt arveavgift de siste ti årene, har jeg sett det jeg tror er en systematisk endring av forståelsen av medfødt ulikhet i offentligheten, og særlig i NRK. Jeg kan tilføye tre mulige faktorer til analysen av hvorfor det har blitt slik.
Det første er en berøringsangst jeg tror kan knyttes til Carl Ivar Hagens geniale «ARK». Å anklage media for å være partisk, er en retorisk klassiker, som gjør at man framstår som offer. Trump har tatt denne posisjonen ut i det absurde, men Carl Ivar gjorde det i mindre skala i et mindre land. Det hadde slik jeg ser det voldsom effekt. Redselen for å framstå som Ap-vennlige, som de kanskje var, gjorde kanalen Ap-fiendtlig. Omfanget er et empirisk spørsmål.
NRK har som formål å være en allmenn kringkaster. Et allment perspektiv i et sosialdemokrati med et likhetsideal bør være medfødt ulikhet. Når man har eiendomsrett og arverett, blir samfunnet medfødt urettferdig. Det er et sosiologisk banalt faktum. Fram til tidlig på 80-tallet var det naturlige og legitime perspektiver å beskatte arv, formue og eiendom. Slike perspektiver har nå suksessivt blitt underkommunisert i NRK. Sannsynligvis fordi medfødt ulikhet er venstresidens viktigste politiske budskap. Ulikhet utdefineres gjennom at man tolker innsyn i skattelister som grafsing, arveskatt som statlig grådighet og kritikk av uredelig økonomisk vinning forklares som sjalusi.
Det andre poenget, som henger sammen med det første, er individualisering. Når man ikke kan dekke strukturell medfødt økonomisk og sosial ulikhet, blir ulikheten tolket individuelt: Det er din egen feil at du ikke er rik, og man lar «drivkraft» være årsaken til suksess. Det predikes at man kan spare seg til rikdom, og underkommuniserer at det er de rike som låner mest.
DNBs Silje Sandmæl blir invitert til «Ekko» for å gi råd om sparing. På den måten blir NRK oppdragende institusjon som en beleilig forløper til TV3s «Luksusfellen». I stedet for å ta på seg den journalistiske oppgaven om hvem som lager fellen, og hvordan de lager den, slik Kim Pilgaard så presist har påpekt. At solvente naturligvis tar rammelån, ikke forbrukslån, er heller ikke med i perspektivet.
Problemstillingerknyttet til arv, blir i NRK generelt og i serien «Arveoppgjøret», portrettert som om det handler om følelser og familiære konflikter, ikke privilegier og økonomisk urettferdighet.
Når NRK lager reportasjer om ferie og reiser i dyrtiden, brukes et stort «vi», «det er ingenting som tyder på at vi dropper ferieturen», som om dyrtiden slo jevnt ut i befolkningen, uten å stille spørsmål om at noen blir rikere og har mer penger enn noen gang nettopp på grunn av andres dyrtid.
Berøringsangsten fører til at politikk blir etikk. Konsekvensen av «Etikketaten» er at de fattige er fattige fordi de ikke står opp om morran og skaffer seg en anstendig jobb, mens de med kapital kan framstå som om den var «arbeidende». Som om min fondsinvestering skulle være en innsats for fellesskapet.
Mitt tredje lille poeng er at plutokratiets maktelite ikke stiller opp til intervju, slik man forlanger av den politiske maktelite. Det fører til en himmelropende servilitet fra media. Et godt eksempel fra i fjor, er far og sønn Witzøe som får skryt for å ikke reise til Sveits likevel. Se for deg en journalist oppføre seg mot plutokratiet slik de gjør i NRK Nyhetsmorgens «Politisk kvarter». Den ekstreme uhøfligheten mot politikere og den ekstreme serviliteten mot rikfolk er mer enn påfallende.
Vi kan også se serviliteten i omtalen av for eksempel Røkke, Johansson, Fredriksen, Stordalen eller Tollefsen. De får framstå som «investor», «hotellkonge» «shippingmagnat», «oppdretter», «eiendomsinvestor», og journalistene følger ikke pengene, slik de burde vært oppdratt til, men med nesegrus beundring for deres rikdom, uavhengig av hvordan de har fått den: å ta ågerpriser ved andres bolignød, frakte olje til Sør-Afrika under apartheid, utnytte markedsmakt til å suge merverdi fra forbrukerne, drive systematisk tortur av laks, underbetale hotellansatte, eller fiske havet tomt. NRKs perspektiv blir, slik Marsdal påpeker, at de stakkarene må «flykte fra skattepresset». Etter hva jeg kan se er det Dagens Næringsliv som er de minst servile i møte med kapitaleiere.
Fra mitt ståsted ville det vært tilgivelig hvis perspektivet om rikdom ble knyttet til veldedighet og testamentariske gaver, slik det er i USA, men heller ikke slike spørsmål stilles av statskanalen. At en arveskatt ikke er elementært i et sosialdemokrati med likhetsideal, og som ikke engang kan diskuteres, er en gåte.
HRK har glemt sitt allmennkringkastingsmandat. I redselen for å være på Arbeiderpartiets side, ser det ut til at de annammer Høyres individualistiske etikkretorikk, og i servil feighet har de glemt den medfødte ulikheten. Det er en journalistisk elementært å følge pengene og være kritisk til all maktutøvelse.