DebattBibelen

Gud og Trump

Tom Egil Hverven (Litteraturanmelder i Klassekampen)

På en ufrivillig komisk måte demonstrerte en kommentar jeg skrev i Bokmagasinet 23. mars hvor viktig presentasjonen av tekster er for hvordan de blir forstått. Forlagssjef Arne Christian Konradsen i Bibelselskapet baserer et innlegg i Klassekampen 27. mars på at min tekst var en anmeldelse av en ny bok, «Folkebibelen». Men kommentaren var, tross misvisende presentasjon, ikke en kritikk av én utgave. Teksten handlet om forklaringer til oversettelsen i et bredere spekter av nye bibelutgaver, på bokmål og nynorsk, med forskjellig utstyr og innbinding, til sammen kalt «Bibel 2024». De forklarende tilleggene handler om hvordan man bedre kan forstå de ulike delene av Bibelen, nedskrevet og samlet over en periode på hundrevis av år omkring begynnelsen av vår tidsregning. Jeg kritiserte Bibelselskapets prioriteringer, blant annet at de ikke opplyser at bibelforskere flest er enige om at Paulus neppe skrev mer enn sju av de 13 brevene som bærer hans navn. Et av de andre er rettet til Titus. «Bibel 2024» påstår at Titus-brevet er skrevet av Paulus. Slik informasjon er villedende.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Bydelsreform i oslo

Mobasheri villeder

I Klassekampen 13. mai tegner Siavash Mobasheri et bilde av bydelsreformen som ikke stemmer. Reformen innebærer en reell flytting av makt, og med det følger også finansiering. Mobasheri spør: Hvilken makt er det egentlig bydelene skal få? Svaret er ganske enkelt at bydelene skal få langt større mulighet til å påvirke saker som betyr noe for innbyggerne deres. Politikerne i bydelsutvalgene kjenner i dag ofte på at de ikke har reell innflytelse. I altfor mange saker kan ikke bydelene gjøre annet enn å sende et høringsinnspill til sentrale etater. Med reformen får bydelene flere oppgaver, større budsjetter og mer myndighet. Det er dette som avgjør hvor mye makt de folkevalgte faktisk har.

Saliba Andreas Korkunc
Barnehage

Kostbar avsporing

Gratis barnehage for alle høres bra ut. Men i praksis løser det svært lite av de reelle utfordringene i sektoren – og kan i verste fall forsterke dem. Som barnehageleder og deltaker i den hurtigarbeidende arbeidsgruppen som har sett på innføring av gratis barnehage, sitter jeg igjen med en tydelig bekymring: Vi må ikke prioritere feil. Barnehageforliket fra 2003 er en av de mest vellykkede velferdsreformene vi har. Målet var full dekning, likebehandling av offentlige og private barnehager og en makspris som gir familier over hele landet tilgang til barnehage, uavhengig av inntekt. Resultatet er en sektor med svært høy deltakelse og gjennomgående høy tilfredshet. I dag deltar over 94 prosent av alle barn mellom ett og fem år i barnehage. For de over tre år er andelen nærmere 98 prosent. Foreldrebetalingen er lav og ytterligere redusert de siste årene.

Jennie Furulund
Pornografi

Porno­kul­tur krever mer enn bekymring

Barne- og familieminister Lene Vågslid sitt innlegg om pornokultur og kvelningssex i Klassekampen 11. mai er et viktig signal. Vi er glade for at regjeringen endelig anerkjenner det vi lenge har belyst gjennom vår kampanje «Stopp Pornokulturen». Vi ser også Bufdirs nye kampanje «Porno er ikke pensum» som et viktig og nødvendig bidrag i arbeidet med å synliggjøre pornografiens rolle i barn og unges oppvekst. Kampanjen representerer et første steg i en nødvendig politisk erkjennelse: at porno ikke er nøytral underholdning. Pornoindustrien fører til en brutalisering av seksualitet. Unge ender med å bruke dette til å lære, i mangel av annen informasjon, og det former holdningene til kropp, grenser og seksualitet. Når unge bruker porno som seksualundervisning, får det konsekvenser – både for holdninger, relasjoner og omfanget av seksualisert vold og overgrep.

Sofie Klemetzen