DebattBibelen

Gud og Trump

Tom Egil Hverven (Litteraturanmelder i Klassekampen)

På en ufrivillig komisk måte demonstrerte en kommentar jeg skrev i Bokmagasinet 23. mars hvor viktig presentasjonen av tekster er for hvordan de blir forstått. Forlagssjef Arne Christian Konradsen i Bibelselskapet baserer et innlegg i Klassekampen 27. mars på at min tekst var en anmeldelse av en ny bok, «Folkebibelen». Men kommentaren var, tross misvisende presentasjon, ikke en kritikk av én utgave. Teksten handlet om forklaringer til oversettelsen i et bredere spekter av nye bibelutgaver, på bokmål og nynorsk, med forskjellig utstyr og innbinding, til sammen kalt «Bibel 2024». De forklarende tilleggene handler om hvordan man bedre kan forstå de ulike delene av Bibelen, nedskrevet og samlet over en periode på hundrevis av år omkring begynnelsen av vår tidsregning. Jeg kritiserte Bibelselskapets prioriteringer, blant annet at de ikke opplyser at bibelforskere flest er enige om at Paulus neppe skrev mer enn sju av de 13 brevene som bærer hans navn. Et av de andre er rettet til Titus. «Bibel 2024» påstår at Titus-brevet er skrevet av Paulus. Slik informasjon er villedende.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Rød ungdom

En skuffende sak

«Kjent programleder omtaler terrorisme som familieaktivitet!». Dette var ikke på forsida av Klassekampen på onsdag. Ikke fordi det ikke er sant, men fordi det var en del av satireprogrammet «Nytt på Nytt». Det Klassekampen imidlertid valgte å ha som forsidesak, i en tid hvor verden bokstavelig talt brenner, var at et sentralstyremedlem i Rødt ikke klarer å skille mellom politiske standpunkter og politiske satire. Jeg er usikker på hvem jeg er mest skuffa over, Espe eller Klassekampen. Man skulle trodd at det var nok viktige saker å ta tak i der ute. Joachim Espe insisterer på at sakens kjerne er at Rød Ungdom «gjentatte ganger ikke klarer å ta tydelig avstand fra politisk vold». Dette hevder han til tross for at Rød Ungdoms leder, og flere sentralstyremedlemmer har vært krystallklare gjentatte ganger.

Jorunn Folkvord
Offentlighet

Folke­dom­stolen krever ikke bevis

I det klassiske Aten samlet borgerne seg på torget for å avgjøre om en av deres egne truet fellesskapets beste. De risset et navn inn på en potteskår – en «ostrakon» – og dersom mange nok risset samme navn, ble personen sendt i eksil. Slik ostrakisme krevde ingen dom i en rettssak. Den bygde på en felles vurdering av personens karakter, gjort i full offentlighet og håndhevet gjennom utstøtelse og skam. I dag ser vi digital fordømmelse med de samme trekkene. Noen sier eller gjør noe moralsk tvilsomt. En digital mobb samler seg, tusenvis knytter et navn til en anklage, og resultatet er moralsk dom og sosial utstøting. Natt til lørdag 31.

Espen Gamlund
Statens kunstnarstipend

Kunst­nar­stipend øydelegg for kunstnarar

Eg er marglei hemmelighold og trynefaktor. Hadde eg fått eit kunstnarstipend kvart tiande år, hadde eg vore happy. Men er ikkje happy. Eg er kokforbanna. For eg er ein av dei som aldri får stipend. I desse dagar får vi vita kven som får 350.000 gratis kroner frå Staten. I eit, to, eller ti år.

Ingerid Jordal