DebattBibelen

Gud og Trump

Tom Egil Hverven (Litteraturanmelder i Klassekampen)

På en ufrivillig komisk måte demonstrerte en kommentar jeg skrev i Bokmagasinet 23. mars hvor viktig presentasjonen av tekster er for hvordan de blir forstått. Forlagssjef Arne Christian Konradsen i Bibelselskapet baserer et innlegg i Klassekampen 27. mars på at min tekst var en anmeldelse av en ny bok, «Folkebibelen». Men kommentaren var, tross misvisende presentasjon, ikke en kritikk av én utgave. Teksten handlet om forklaringer til oversettelsen i et bredere spekter av nye bibelutgaver, på bokmål og nynorsk, med forskjellig utstyr og innbinding, til sammen kalt «Bibel 2024». De forklarende tilleggene handler om hvordan man bedre kan forstå de ulike delene av Bibelen, nedskrevet og samlet over en periode på hundrevis av år omkring begynnelsen av vår tidsregning. Jeg kritiserte Bibelselskapets prioriteringer, blant annet at de ikke opplyser at bibelforskere flest er enige om at Paulus neppe skrev mer enn sju av de 13 brevene som bærer hans navn. Et av de andre er rettet til Titus. «Bibel 2024» påstår at Titus-brevet er skrevet av Paulus. Slik informasjon er villedende.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Klimautslipp

Enda litt mer «feil­in­for­ma­sjon»

Eirik Skattum beskylder meg for «feilinformasjon» i Klassekampen 4. desember. Å måle klimautslipp er en vanskelig øvelse, av flere grunner: Det kommer an på hva slags utslipp man regner med, hvilke tidsrammer, et cetera. Om registrerte utslipp i for eksempel Kina går ned i en kort periode, kan det være fordi bygningsbransjen akkurat der har opplevd en midlertidig nedtur (med store utslag for sementproduksjonen, blant annet). Det er derfor lurt å se på dette over tid, i hvert fall år for år. Og ifølge Det internasjonale energibyrået IEA (som regnes blant av de mest etterrettelige kildene her), økte Kinas «energirelaterte CO₂-utslipp» med cirka 0,4 prosent i det siste året vi har data for, nemlig 2024. Kinas mål innebærer fremdeles en fortsatt økning i CO₂-utslipp.

Bjørn Vassnes
Statsbudsjettet

Et til­bake­slag for norsk utenriks­po­li­tikk.

Det er fem verbale punkter i budsjettavtalen mellom Ap, Sp, Rødt, SV og MDG som omhandler Palestina. De bringer lite nytt, samt et viktig skritt i feil retning. Men takk for kampen til SV, MDG og Rødt, det er nok regjeringspartiet og Senterpartiet som er problemet, og det er der ansvaret må plasseres. Punkt 1 ber regjeringen sikre at Norges Bank gjennomgår hvordan Stortingets krav om styrket aktsomhet og raskere reaksjoner følges opp. Jeg håper det er en presisering av at Norges Bank etter Stortingets vedtak ikke lenger kan skjule seg bak Etikkrådet, men må ta ansvaret for etisk forvaltning av fondet selv. Punkt 2 sier at Israel skal ha medansvar for gjenoppbyggingen av Gaza. Det er en merkelig formulering, Israel må betale krigsskade-erstatning, men vi ønsker vel ikke at Israel skal bestemme gjenoppbyggingen av Gaza? Punkt 3 ber regjeringen ta opp Israels folkerettslige ansvar for å forhindre og straffeforfølge overgrep begått av voldelige bosettere. Norge har allerede sanksjonert noen bosettere.

Kjell Stephansen
Senterpartiet

Bra for oss!

Enigheten i statsbudsjettet for 2026 er bra for Norge og for rødgrønn side i norsk politikk. Selv om SpU-leder Nils Forren feiret bruddet tidligere denne uka og har lite til overs for MDG, så mener jeg samarbeidet styrker Senterpartiet. Politikk handler om å skape resultater for folk. Det betyr ikke at vi bytter side, som enkelte ønsker – det betyr at vi tar ansvar. Sps beste gjennomslag har kommet på rødgrønn side. Under tidligere regjeringer har vi fått styrket landbruket, sikret lokalsamfunn og bygget ut velferdstjenester. Så å si alle partier kan jo samarbeide med borgerlig side i enkeltsaker. Men vår grunnleggende orientering er klar: Vi står for fellesskap, fordeling og nasjonal kontroll over naturressursene.

Vegard Tillerflaten