DebattBibelen

Gud og Trump

Tom Egil Hverven (Litteraturanmelder i Klassekampen)

På en ufrivillig komisk måte demonstrerte en kommentar jeg skrev i Bokmagasinet 23. mars hvor viktig presentasjonen av tekster er for hvordan de blir forstått. Forlagssjef Arne Christian Konradsen i Bibelselskapet baserer et innlegg i Klassekampen 27. mars på at min tekst var en anmeldelse av en ny bok, «Folkebibelen». Men kommentaren var, tross misvisende presentasjon, ikke en kritikk av én utgave. Teksten handlet om forklaringer til oversettelsen i et bredere spekter av nye bibelutgaver, på bokmål og nynorsk, med forskjellig utstyr og innbinding, til sammen kalt «Bibel 2024». De forklarende tilleggene handler om hvordan man bedre kan forstå de ulike delene av Bibelen, nedskrevet og samlet over en periode på hundrevis av år omkring begynnelsen av vår tidsregning. Jeg kritiserte Bibelselskapets prioriteringer, blant annet at de ikke opplyser at bibelforskere flest er enige om at Paulus neppe skrev mer enn sju av de 13 brevene som bærer hans navn. Et av de andre er rettet til Titus. «Bibel 2024» påstår at Titus-brevet er skrevet av Paulus. Slik informasjon er villedende.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Oslo

Bevar Gamle Munch for barna og Tøyens fremtid

Våren 2013 var det flere krisemøter på Tøyen. Nærskolen var halvfull og nedleggingstruet. Mange foreldre søkte barna sine til andre skoler og andelen minoritetsspråklige nærmet seg hundre prosent. Arfi Ali, leder for en somalisk mødregruppe, beskrev situasjonen som en mur mellom innvandrere og de med norsk som morsmål. Det var mangfold, men ikke integrering. Med Tøyenløftet (2013/14) fikk det sterke foreldreengasjement avgjørende drahjelp fra politikerne. Til tross for organisatoriske utfordringer og noen brutte løfter, viste Tøyenløftet hvor bra det kan bli når politikere samarbeider med sterke lokale krefter.

Jan Even Sandal, Arfi Ali og 4 andre
Kjønnsroller

Far er direktør, mor er sekretær

«Hvis familien er en bedrift, er mor direktør», skrev Jo Skårderud om det tredje skiftet på fredag. Alle som har vært i befatning med det private næringslivet (eller sett Oljefondet på NRK) forstår at dette språklige bildet er feil. Hvis familien er en bedrift, er mor sekretær. Det er sekretæren som sømløst får ting til å henge sammen og fungere, uten verken heder, lønn eller ære. Direktøren derimot er brautende, tar æren for sekretærens arbeid, er høyt gasjert og gjør kanskje tilnærmelser overfor sekretæren når medarbeiderne har lagt seg. Gitt at tesen om det tredje skiftet stemmer, er det altså far som er familiens direktør.

Kasper Aunan
Musikkbransjen

Hva betyr KI-avtalen for norsk musikkliv?

Verdens tre største plateselskaper, Warner, Sony og Universal, har nylig inngått avtaler med flere KI-genererende musikktjenester. Det kan være begynnelsen på et bedre regulert marked, men et kollektivt lisensieringssystem er eneste løsning for å ta vare på hele bredden av rettighetshavere. Avtalene gjelder kun rettigheter de store amerikanske selskapene selv kontrollerer. Resultatet er et lappeteppe som gjør lisensiering av KI-aktører uoversiktlig. Hensynet til det brede lag av europeiske opphavere er ikke ivaretatt. Samtidig kan nå disse KI-selskapene ha nok musikk å trene på. Dermed står norske og europeiske musikkskapere svakere i et fremtidig marked. Derfor arbeider Tono og de andre europeiske kollektive forvaltningsselskapene mot EU for å få fastslått at kollektiv lisensiering skal være hovedregelen.

Willy Martinsen