DebattBibelen

Gud og Trump

Tom Egil Hverven (Litteraturanmelder i Klassekampen)

På en ufrivillig komisk måte demonstrerte en kommentar jeg skrev i Bokmagasinet 23. mars hvor viktig presentasjonen av tekster er for hvordan de blir forstått. Forlagssjef Arne Christian Konradsen i Bibelselskapet baserer et innlegg i Klassekampen 27. mars på at min tekst var en anmeldelse av en ny bok, «Folkebibelen». Men kommentaren var, tross misvisende presentasjon, ikke en kritikk av én utgave. Teksten handlet om forklaringer til oversettelsen i et bredere spekter av nye bibelutgaver, på bokmål og nynorsk, med forskjellig utstyr og innbinding, til sammen kalt «Bibel 2024». De forklarende tilleggene handler om hvordan man bedre kan forstå de ulike delene av Bibelen, nedskrevet og samlet over en periode på hundrevis av år omkring begynnelsen av vår tidsregning. Jeg kritiserte Bibelselskapets prioriteringer, blant annet at de ikke opplyser at bibelforskere flest er enige om at Paulus neppe skrev mer enn sju av de 13 brevene som bærer hans navn. Et av de andre er rettet til Titus. «Bibel 2024» påstår at Titus-brevet er skrevet av Paulus. Slik informasjon er villedende.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Nationaltheatret

Tragedien Natio­nal­theatret

Kjernen i Oslo sentrum består av to akser – fra Slottet til Stortinget, fra Universitetet til Nationaltheatret. Dette utgjør den sentrale kjernen i hovedstaden. I tillegg er det forlengelser til Oslo rådhus mot sjøen, og det gamle Nasjonalgalleriet og Historisk museum mot nord. Det er slik vi forstår og ser for oss Oslo. Det er dette som er turistenes opplevelse av sentrum i vår by. Mens andre hovedsteder verner om sine viktigste bygninger, har vi latt Nationaltheatret forfalle tiår etter tiår. Utredninger på utredninger og vanvittige drømme/marerittprosjekter som å grave ned et nytt nasjonalteater på Tullinløkka, har så langt kostet nærmere en halv milliard – hvorav 30 millioner alene til planen om å senke teateret under jorden.

Stig Andersen
Usa

Hva er konser­va­tisme?

I en kronikk i Aftenposten 13. september bekymrer Andreas Bjørnbekk seg over at norske medier omtaler nylig avdøde Charlie Kirk som konservativ. Han mener Kirk var rasist og høyreekstremist, ikke konservativ, men bruker norsk målestokk. Det er forståelig at mange på høyresiden i Norge og (nesten) hele Europa ønsker å distansere seg fra Trump og det republikanske partiet, som nå demonterer demokratiet i en forrykende fart. Etter et drøyt halvår som president har Trump gjort USA ugjenkjennelig, og verre vil det bli. Det er åpenbart at mange av hans innspill – som å endre valglovene til egen fordel, sparke statsansatte og erstatte dem med lojalister, fjerne eller bygge ned statlige institusjoner, politisere domstolene, rettsforfølge politiske motstandere og vulgarisere det politiske ordskiftet – ikke er tiltak som den tradisjonelle høyresiden i Norge støtter. I det store er Trumps politikk likevel godt forankret i den konservative tradisjonen: Bedre vilkår for næringslivet, lavere skatter, mindre stat, mer individualisme, større frihet, sterk nasjonal og religiøs forankring og autoritetsrespekt. Bjørnbekks innlegg burde inspirere til en debatt og klargjøring av hva konservatisme er i Norge, Europa og USA i dag, og hva som skiller de fremadstormende høyreideologiene.

Jan Arild Gundersen
Historie

Intet å lære av historien?

Historiker Oddbjørn Magne Melle var modig da han skrev artikkelen «Den USA-provoserte krigen» – for nedslaktingen måtte komme – og den kom. Kjell Olav Mangset mener at Melle bruker historien til å frikjenne Russlands aggresjon (Klassekampen 10. september). Han tilkjenner ikke sin meningsmotstander ett eneste poeng. De tidligere Sovjet-republikkene har ifølge Mangset sin fulle rett til å bli medlem av Nato – om de vil. Han skriver: «Ukraina har søkt beskyttelse, ikke provokasjon». Cuba gjorde i sin tid nøyaktig det samme.

Ferdinand Wyller