DebattBibelen

Gud og Trump

Tom Egil Hverven (Litteraturanmelder i Klassekampen)

På en ufrivillig komisk måte demonstrerte en kommentar jeg skrev i Bokmagasinet 23. mars hvor viktig presentasjonen av tekster er for hvordan de blir forstått. Forlagssjef Arne Christian Konradsen i Bibelselskapet baserer et innlegg i Klassekampen 27. mars på at min tekst var en anmeldelse av en ny bok, «Folkebibelen». Men kommentaren var, tross misvisende presentasjon, ikke en kritikk av én utgave. Teksten handlet om forklaringer til oversettelsen i et bredere spekter av nye bibelutgaver, på bokmål og nynorsk, med forskjellig utstyr og innbinding, til sammen kalt «Bibel 2024». De forklarende tilleggene handler om hvordan man bedre kan forstå de ulike delene av Bibelen, nedskrevet og samlet over en periode på hundrevis av år omkring begynnelsen av vår tidsregning. Jeg kritiserte Bibelselskapets prioriteringer, blant annet at de ikke opplyser at bibelforskere flest er enige om at Paulus neppe skrev mer enn sju av de 13 brevene som bærer hans navn. Et av de andre er rettet til Titus. «Bibel 2024» påstår at Titus-brevet er skrevet av Paulus. Slik informasjon er villedende.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Språk

KI og syndfloden

Advokat Geir Kjell Andersland hadde innlegg under tittelen «Opphavsrett» den 5. oktober og nemnde ’syndfloden’ i samband med eit sitat av Marx. ‘Syndfloden’ har vore ordet i våre danske biblar (1 Mos, kapittel 7) like sidan 1500-talet. Danskane mistolka den gongen Luther sitt tyske ordval ‘Sintfluot’. For dét er eit ord som tyder ’storflaum’ og slektar på vårt norske ’silregn’; sterkt og langvarig regn. Luther gjorde rett. Så no står ordet ’storflaum’ i forteljinga om Noah, i vår nye bibelomsetjing frå 2011. Bibelomsetjing var, er og blir menneskeverk.

Sylfest Lomheim
Førdefjorden

En kommentar til Nordic Mining

I helga hadde Klassekampen et intervju med styreleder i Nordic Mining, Kjell Roland, om hans syn på Førdefjord-saken. Vi i Natur og Ungdom har noen ting vi vil si. 1. Påstanden om at NU og Naturvernforbundet er irrasjonelle aktører som har forfulgt saken uten å lytte til argumenter er bak mål. Vi har hatt veldokumenterte begrunnelser for hvorfor tillatelsene til gruveprosjektet ikke har vært gyldige. Vi har vunnet med disse argumentene i Lagmannsretten og Høyesteretten og fått medhold i Efta-domstolen. Og det var staten, ikke miljøorganisasjonene, som anket til Høyesterett etter tapet i lagmannsretten. 2.

Sigrid Margrethe Hoddevik Losnegård
Slankesprøyter

Et innlegg med bindinger?

I Klassekampen 29. september argumenterer leder av Landsforeningen for overvektige, Mari-Mette Graff, for offentlig finansiering av fedmemedisiner. Saken handler i praksis om Novo Nordisks slankesprøyte Wegovy, som er den medisinen Direktoratet for medisinske produkter nå har metodevurdert og funnet kostnadseffektiv. Men siden pasientgruppen er stor og kostnaden høy, må saken behandles politisk på Stortinget. Produsenten Novo Nordisk har en åpenbar økonomisk interesse i at fellesskapet finansierer Wegovy. Selskapet har lenge jobbet aktivt med å bygge sin merkevare i det norske markedet, og kjører jevnlig annonsekampanjer i sosiale medier der de oppfordrer overvektige nordmenn til å snakke med legen om vekt. De har betalt ut over 25 millioner kroner til helsepersonell de siste tre årene, og er den legemiddelprodusenten i Norge som bruker mest penger på denne formen for påvirkning. Innleggsforfatter Graff har selv mottatt honorarer fra selskapet, og gitt den politiske konteksten synes jeg det utgjør en interessekonflikt som Klassekampens lesere burde ha blitt informert om. Videre viser Graff til funn fra Kantar-rapporten «En større samtale». Det vektstigmaet rapporten beskriver, er utvilsomt både reelt og skadelig.

Marianne Sæbø