DebattBibelen

Gud og Trump

Tom Egil Hverven (Litteraturanmelder i Klassekampen)

På en ufrivillig komisk måte demonstrerte en kommentar jeg skrev i Bokmagasinet 23. mars hvor viktig presentasjonen av tekster er for hvordan de blir forstått. Forlagssjef Arne Christian Konradsen i Bibelselskapet baserer et innlegg i Klassekampen 27. mars på at min tekst var en anmeldelse av en ny bok, «Folkebibelen». Men kommentaren var, tross misvisende presentasjon, ikke en kritikk av én utgave. Teksten handlet om forklaringer til oversettelsen i et bredere spekter av nye bibelutgaver, på bokmål og nynorsk, med forskjellig utstyr og innbinding, til sammen kalt «Bibel 2024». De forklarende tilleggene handler om hvordan man bedre kan forstå de ulike delene av Bibelen, nedskrevet og samlet over en periode på hundrevis av år omkring begynnelsen av vår tidsregning. Jeg kritiserte Bibelselskapets prioriteringer, blant annet at de ikke opplyser at bibelforskere flest er enige om at Paulus neppe skrev mer enn sju av de 13 brevene som bærer hans navn. Et av de andre er rettet til Titus. «Bibel 2024» påstår at Titus-brevet er skrevet av Paulus. Slik informasjon er villedende.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Iran

La regimet få høre det

Det iranske prestestyret er blant verdens mest brutale. De undertrykker kvinner systematisk, forfølger homofile, fengsler journalister og skyter demonstranter i gatene. Likevel behandles Iran ofte som et vanskelig, men legitimt land i internasjonal politikk. Det er uverdig. Som liberal ungdomspolitiker mener jeg det er vårt ansvar å si klart ifra: Ingen stat har rett til å kontrollere kroppene, tankene eller livene til sine innbyggere. Staten skal tjene individet, ikke knuse det. Norge bør bruke stemmen sin tydeligere internasjonalt, støtte iranske menneskerettighetsforkjempere aktivt og slutte å late som dialog alene er nok når et regime skyter sin egen befolkning. Dette handler ikke om religion. Det handler om makt.

Nadia Noor Louhibi |
Iran

Venstre­sida og Iran

Eit spørsmål som har vorte stilt, både i god og i vond tru, er kvifor folk på venstresida viser relativt atterhald i sin offentlege kritikk av Iran. For meg er dette ganske enkelt: Iran er allereie utsett for eit intenst utanlandsk press, av heilt andre grunnar enn at dei slår hardt ned på demonstrantar. Iran har vore under kvelande sanksjonar i årevis, og utanlandsk etterretning og militæret driv regelmessige attentat mot landets tenestemenn og infrastruktur. Det er vanskeleg å sjå korleis ein kan auke presset utan open krig. Alle siviliserte menneske har sympati med motstanden mot det reaksjonære iranske presteveldet. Problemet er at den einaste politiske forma denne sympatien no kan få, er tilslutning til den gjeldande kringsettingspolitikken. Når ein seier at regimet må falle, er det lett å tenkje at ein lyt støtte politikk for regimeendring.

Øystein Monsen
Teknologi

Digital suve­re­nitet handler ikke om å velge bort USA

I Klassekampen 16. januar advarer Endre Dingsør i Choose European mot Norges økende avhengighet av amerikansk teknologi. Dette er en viktig debatt, men også en som fort kan avspores til et valg mellom USA eller ikke USA. Det riktige spørsmålet er hvordan vi håndterer våre avhengigheter. I dagens geopolitiske klima er det både forståelig og nødvendig at Norge søker større kontroll over egne data, kritisk infrastruktur og digitale grunnpilarer. Samtidig rommer suverenitetsdebatten et grunnleggende paradoks, særlig for små land. Hvordan styrker vi vår digitale suverenitet uten samtidig å svekke tilgangen til markeder, innovasjon og teknologi vi er avhengige av? For hvis suverenitet tolkes som teknologisk selvforsyning, risikerer vi å forveksle kontroll med isolasjon. Full teknologisk selvforsyning er i praksis uoppnåelig for små land som Norge. Vi har verken markedsstørrelse, kapital eller kompetanse til å utvikle og drifte komplette teknologistakker alene.

Hans Christian Pretorius