Diskusjonen om hva vi skal med kunnskap i profesjonsutdanningene våre har blusset opp igjen. I Klassekampen kan vi lese at kunnskapsministeren vil gjøre profesjonsfagene mer jordnære. I Dagens Næringsliv spør kommentator Eva Grinde om det var masterutdanning lærerne trengte for å bli gode.
I bunn og grunn handler dette om hva slags kunnskap samfunnet trenger. Dessverre diskuteres det ofte uten at relevante fakta innhentes og granskes. Her tar vi for oss sykepleierutdanningen som svært ofte kritiseres for å være for akademisk.
Moderne vestlig sykepleie føres som regel tilbake til Florence Nightingale som tjenestegjorde for britene under Krimkrigen i 1854–56. Gjennom møysommelig datainnhenting og statistikk dokumenterte Nightingale at svært mange soldater ikke døde av krigsskader, men av febersykdom som oppstod i etterkant. Basert på denne kunnskapen innførte hun strenge hygieniske tiltak på feltsykehuset i Krim og reduserte dermed dødeligheten betydelig. For bruken og utviklingen av de statistiske metodene ble hun som første kvinne innlemmet i Royal Statistical Society. Historien viser altså at både akademisk kunnskap og praktisk virke har vært sentral helt siden starten i sykepleiefaget. Nightingale kombinerte det akademiske og det praktiske med den største selvfølgelighet. Dermed bidro hun til at det britiske forsvaret fikk en fungerende sanitet og at England fikk faglærte sykepleiere. Ingen kritiserte henne for å være for akademisk. Til det reddet hun for mange liv.
La oss bevege oss 150 år frem i tid. I 2009–2010 ble det gjennomført en stor undersøkelse i ni europeiske land, inklusive i Norge, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Lancet i 2014. Den kartla sammenhengen mellom dødelighet og tilgang på faglært sykepleie i sykehus. Totalt ble 422.730 kirurgiske pasienter i 300 sykehus kartlagt. Studien viste en klar sammenheng mellom andel sykepleiere med bachelorgrad og dødelighet blant pasientene. For hver 10 prosent økning i andel sykepleiere med bachelorgrad falt dødeligheten med 7 prosent. Akademisering av pleiepersonalet redder med andre ord liv også i dag.
Ikke sjelden dukker begrepet «mastersyke» opp i norsk presse. Argumentet er at sykepleiere og andre profesjonsutøvere tar unyttige, akademiske mastergrader i stedet for å jobbe. Som regel kommer påstandene ubegrunnet og uten særlig kunnskap om de fagområdene de gjelder. La oss se nærmere på noen relevante fakta: Siden 1960-tallet har det rundt om i verden blitt utdannet såkalte «nurse practitioners». Dette er sykepleiere med minimum mastergrad som har en utvidet klinisk funksjon, basert på grundig klinisk og akademisk skolering. De behandler og følger opp pasienter i nært samarbeid med leger. I Norge fikk vi den første spesialistgodkjenningen av denne gruppen sykepleiere i 2020, såkalte avanserte kliniske allmennsykepleiere. Det er gjort omfattende forskning på effekten av sykepleiere med klinisk mastergrad som viser at de bedrer pasientbehandlingen på en rekke felt; de forebygger komplikasjoner, øker pasienttilfredsheten og sikrer bedre tilgang til behandling og oppfølging. Påstanden om at mer utdanning, og dermed mer kunnskap, setter pasientene i fare, er altså tilbakevist igjen og igjen.
Også her hjemme er den påståtte mastersyken tilbakevist både innenfor og utenfor helseprofesjonene. Snarere er det et svært godt dokumentert behov for mange flere masterutdannede sykepleiere, blant annet innen jordmorfaget og innen spesialsykepleie. De har svært ettertraktet kompetanse og går rett inn i jobber og er med på å sikre gode og trygge tjenester til de fødende kvinnene og deres partnere, og til de mest sårbare, akutt syke pasientene. Dette er pasienter som er helt avhengig av sykepleiere som forstår og mestrer avansert behandling og overvåkning. Akademiseringen av sykepleieprofesjonen har over mange år bidratt til at vi i dag har gode og sikre helsetjenester i Norge.
I dag presenteres regjeringens profesjonsmelding. Vi håper den påfølgende diskusjonen blir kunnskapsbasert. Fremfor alt håper vi at vi slipper å utsettes for ubegrunnede påstander om at sykepleierutdanningen, og andre viktige velferdsutdanninger, er for akademiske uten at faktagrunnlaget fremlegges og kritisk vurderes.