Essay

Maigret og mysteriet maman

Fire år etter at mora mi døde, tok jeg motet til meg og åpnet eskene med bøkene hennes.

Gatelangs: Georges Simenon fotografert 1. mai 1966. Med pipe, selvsagt. Foto: Mary Evans/AF Archive/NTB ScanpixGatelangs: Georges Simenon fotografert 1. mai 1966. Med pipe, selvsagt. Foto: Mary Evans/AF Archive/NTB Scanpix

Foreldrene våre er gåter som vi ikke interesserer oss for å løse når vi kan. I romanen «I begynnelsen var mødrene» skriver Kjersti Ericsson om alt hun ikke veit om mora si, fordi hun var opptatt med eget liv og ikke hadde plass: «Særlig ikke til den nysgjerrigheten som kunne kalt henne fram for meg, som et menneske i sin egen rett, med noe viktig som hun strevde med å virkeliggjøre her på jorda, nettopp fordi hun var akkurat det mennesket hun var.» Et av de uløste mysteriene knyttet til min egen mor, var vel to hyllemeter med små pocketbøker som sto pent på geledd i bokhylla i stua. Alle hadde navnet Maigret i tittelen og en liten svart bjørn på ryggen, som fikk dem til å ligne barnebøker. Men det var falsk markedsføring. Tidlig i tenårene en gang prøvde jeg å lese en av dem – og besvimte nærmest av kjedsomhet i møte med horder av støvete, treige franskmenn i frakk og hatt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bokmagasinet

Kommentar

Om da Mummi­trollet finner et pent sted i skogen – men dessverre oppdager at det bor noen der fra før.

Intervju

Jan Erik Vold er både journalist og dikter, sier han. Nå, etter 20 år, legger han ned Voldposten – kanskje.

Kommentar

«Alle» skal gi ut bok. Men noen må faktisk skrive dem.