Valget var utelukkende styrt av romantisering: Egentlig skulle jeg skrive ferdig avhandlingen på universitetet, men jeg ville dra til Island et semester – der kan man vel lese og skrive mens man livnærer seg som servitør og bader i heitur pottur? Jeg ringte blindt rundt til islandske barer: Yes, hello, can I work there? Alle svarte eh, nei?, helt til én sa jajamen, vi plukker deg opp på flyplassen.
Det var tidlig høst i Reykjavik, i gatene lå folk strødd av fyll. Når jeg rotet til den islandske grammatikken, brølte de fulle gjestene til meg. Det ble nesten like aggressiv stemning når vi skrudde av barista-maskinen for natta som da alkoholserveringen stengte. Jeg kastet lengselsfulle blikk mot Prikið og Kaffibarinn, der jeg egentlig drømte om å jobbe. Over det hele surt islandsk vær. Det var, kort sagt, vidunderlig. Jeg møtte «musikere», «kunstnere», «fotografer», egentlig fiskere, deltidsarbeidere, bartendere. Det tok lang tid før det tilfeldigvis kom fram at å ja, de hadde en unge eller to. Det er vanskelig å se for seg noe mer fremmed i dag, hvor foreldreskapet er så intensivt.
«Jeg er 30 år, eier egen leilighet og har vært i et forhold i syv år. Bør jeg få barn?» spurte Julia Afshary-Kaasa nylig i D2. Det var en sjeldent interessant tekst, hvor hun forteller om et kurs hun tok som tar sikte på å hjelpe kvinner med å ta valget om å få barn eller ei. Det er neppe overraskende at det digitale kurset var amerikansk. «I løpet av de neste fire månedene skal vi møtes jevnlig for å få klarhet i egne ønsker og følelser», forklarte kursholderen. 15.000 kroner kostet det å delta i det terapeutiske Motherhood Clarity Course.
Det intense foreldreskapet i vår tid blir i artikkelen trukket fram som én forklaring på at mange vegrer seg for å ta valget. Det er etter alle solemerker en faktor. En annen er at valget om å ikke få barn fremdeles ikke er legitimt. «Det føles skumlere å stå i avgjørelsen om å ikke bli mor», sa en deltaker på kurset: «Hvis det bare er meg og kjæresten min resten av livet, må jeg rettferdiggjøre det på et eller annet vis. Jeg må få en bedre karriere, være ekstraordinær.» Byrden hun føler, er uttrykk for at frivillig barnløse kvinner mistenkeliggjøres: Majoritetens valg er naturlig, minoritetens livsførsel er avvik som må rettferdiggjøres. Selvsagt bidrar et så tungt verdisystem til å forkludre det for unge kvinner som skal velge om de vil ha barn.
Men framfor altmålbærer artikkelen hvor stort valget har blitt, hvor altoverskyggende viljeshandlingen nå er. Problemet er at du ikke kan forestille deg hva du velger, sier en barnløs venninne til journalisten: «Det er en sånn ting du ikke kan vite før du står midt oppe i det. Og da er det jo for sent.» Er dette frykten for et stort livsvalg? Eller er det uttrykk for en annen type redsel: Hva om det ikke blir optimalt? Det er som om man lammes av selve redselen for at det ikke finnes noen garanti.
«Å være menneske innebærer å stirre søvnløst i taket.»
Det pipler til stadighet ut historier om hvor mye man mister når man får et barn. Harald Eia rykket nylig ut i sin podkast og mente klagingen rundt småbarnsårene skremmer folk fra å få barn. Han fikk støtte av Hans Petter Sjøli i VG, som serverte den sanne lettvintheten at barn jo er så fine.
Men to fulltidsarbeidende foreldre og ingen familie i nærheten, det er en relativt ny måte å organisere menneskelivet på. Tidspresset er en gordisk knute, og den løses ikke av at noen sier at den er laget av veldig flott tauverk. Likevel har Eia et poeng, og jeg har tidligere vært kritisk til hvordan samtalen om de slitsomme barneårene føres. Det nærmer seg iblant en forakt for barn, til tider også katastrofefortellinger. Som én kjendis: Da han var vordende far, ble han så overveldet av skrekkhistorier fra småbarnslivet at han sa han trodde «livet var over». Hvordan havnet menneskeheten der?
Det fire måneder lange kurset var designet for å få klarhet i egne ønsker og følelser. «Klarhet i egne ønsker og følelser», er det noe andre folk klarer å oppnå?
Valget om å få barn er for de aller fleste det største i livet. Men ikke det siste. Valgene følger i fleng: Hvor skal man bo, hvor skal man jobbe, burde vi vie oss til birøkt? Man må forsone seg med at det å være menneske innebærer å stirre søvnløst i taket og tvile på sin retning her i livet, uten å finne svar. Alternativet er en garanti som lover mer enn den kan holde: «Dere har en medfødt rett til å vite hva dere har lyst til», forsikrer amerikaneren som holdt klarhetskurset.
Da jeg kom tilbake fra Island og skulle sende ut en CV – til blant andre venstresidas dagsavis – føltes det formelle språket svikefullt: «Av andre erfaringer jeg vil trekke fram, er et utenlandsopphold.» Det hadde jo ingen berøring med virkeligheten, slik den foldet seg ut i all sin prakt: At jeg måtte flytte senga når det regna inn i kollektivet, å kjøpe svart kaffe på Grái Kötturin og Kaffi Mokka fordi man ikke hadde råd til annet. Tar man først steget, slutter spørsmålet å være «Hva om det ikke blir optimalt». For hva om det blir et liv?