DebattMiljø

Lettere å ­forurense enn å rense

Jessica Anne Hough og Aleksander Ugland (Bellonas Bioteam)
OSLOFJORDENS MINESVEIPERE: Blåskjell smaker ikke bare godt, de kan også rense fjorden. Her blåskjell i arbeid. Foto: Stein Johnsen, NTB / SamfotoOSLOFJORDENS MINESVEIPERE: Blåskjell smaker ikke bare godt, de kan også rense fjorden. Her blåskjell i arbeid. Foto: Stein Johnsen, NTB / Samfoto

Forrige uke fikk Chemring Nobel tillatelse til å slippe ut 200 tonn med nitrogen i Oslofjorden i forbindelse med produksjon av eksplosive kjemikalier som brukes til å lage ammunisjon. Samtidig har Fredrikstad-bedriften Pronofa i to år søkt om tillatelse for å gjøre det motsatte, nemlig å resirkulere nitrogen fra Oslofjorden ved tunikatoppdrett. Hvorfor er det lettere å få tillatelse til å slippe ut nitrogen enn å fange nitrogen?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Oslo

Staten er en gjøkunge i Oslos reir

Dårligere responstid for nødetater, trafikkaos på E18 og nedbygging av Gaustads grønne lunger har én fellesnevner: De er konsekvenser av statlige utbygginger der staten setter til side Oslos rett etter plan- og bygningsloven til å bestemme over arealbruken i egen kommune. Gjennom statlige reguleringsplaner for Regjeringskvartalet, Aker og Gaustad har staten gitt seg selv fripass til å presse gjennom overdimensjonerte mastodontprosjekter – på tvers av faglige råd og lokal motstand. Nå er det innbyggerne som må bære konsekvensene. På Gaustad foregår nå et regelrett ran av Oslos eiendom. Midt mellom Rikshospitalet og det fredede Gaustad sykehus eier kommunen en stor tomt – med naturverdier, kulturhistoriske kvaliteter og en viltkorridor som nå er sperret. Rådyr har begynt å forville seg ned til Marienlyst. En uavhengig takst setter tomtas verdi til 75 millioner kroner. Statens tilbud? 30.000 kroner (!). Når Oslo sa nei, gikk staten til ekspropriasjon.

Siavash Mobasheri
Fredsarbeid

Null poeng til Søreide

Debatten i NRK 20. mai satte fyr i den norske befolkning. Målet var å fremme den offentlige samtalen, og det klarte Fredrik Solvang til gagns. Det nystartede partiet For har kamp mot krig som hovedformål. Sjelden har vi sett at ordet fred har vært så provoserende. Lederen i den norske utenriks- og forsvarskomiteen Ine Eriksen Søreide var representant for det rådende, norske, negative synet på Russland gjennom det maktspråk og den hovmodighet hun rettet mot For i Debatten. De ble beskrevet som «nyttige idioter for Kreml som farer med reinspikka tull, sprer russisk propaganda og bare kommer med surr». Ikke alle i Norge er enige i at våpenopprustning, forberedelse til krig og demonisering av Putin er veien til fred.

Gro Fjeldtvedt
Israel og palestina

Fordriving som verdi­grunn­lag

Den norske regjeringen og Oljefondet burde lytte til den jødiske skriftlærde Hillél hazzakén (Hillél den eldre) som levde fra cirka 70 år før Kristus til cirka år 10 da den veslevoksne Jesus vandret rundt i templene og belærte de fariseiske lærde. Hillél som ble født i Babylon av kong Davids ætt, er tilskrevet det betimelige spørsmålet: «Om ikke nå, når?» som den italienske kjemikeren Primo Levi (1919–87) som overlevde Auschwitz, brukte som tittel på sin gripende roman «Se non ora, quando?» (i norsk oversettelse 1987: «Besøkelsestid») i 1984, tre år før tungsinnet over verdens utvikling tok hans liv. For om tida ikke nå er inne for å boikotte Israel, når, slik Kjell Stephansen, nestleder i Palestinakomiteen, så grundig argumenterer for i Klassekampen (12. mai). I sin debatterte Med andre ord-tekst (10. mai) skriver professor i statsvitenskap, Bernt Hagtvet: «Blir det en de jure annektering [av Vestbredden], mener jeg Norge bør bryte de diplomatiske forbindelsene med landet og gjennomføre full boikott.» Israel er i dag «en slags proto-fascisme», mener han etter å ha fastslått at Israel bedriver folkemord på Gaza. Men hvorfor vente på at proto-fascismen har blitt rein, fullskala fascisme (om nå det er det rette begrepet å bruke om Israels etnoreligiøse og -nasjonalistiske ideologi og folkemorderiske strategi)? Og hva med Vesten, inkludert Norge, som fortsatt er Israels allierte i dag så lenge Vestens handlinger er fortsatte våpenleveranser, økonomiske forbindelser og investeringer? «De ekstreme i Israel har (ennå) ikke turt å omtale palestinerne i rasetermer (‘Untermrnschen’)», skriver Hagtvet. Ikke som statsautorisert ideologi, men ellers i ord og handling. Det fins et utall uttalelser fra israelske ministre, politikere og generalstaben, som ofte marsjerer rett inn i politikken etter sine militære karrierer, om palestinere/arabere med «terrorgener» og andre genmessige defekter som gjør den til «ville dyr».

Peter M. Johansen