Den gamle restauranten Frémis écrit Paris (Frp) har vært en beryktet del av byens matflora siden den spede begynnelsen i 1973.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Fr-pepper
Frp får besøk av anonym matanmelder.
Grovt sagt
Sadwife
Etter ukevis med husmødre vs «hurper» i nyhetsstrømmen, døde tradwife-debatten ut. Heldigvis er jeg her for å grave den opp igjen. Det har blitt etterlyst nyanser i debatten, og de skal på bordet. Men først vil jeg velge lag. For hvem er jeg, en karrierejeger eller konemors siste offer? Min medieviter-karriere har gått i stå siden jeg byttet ut frokostmøter med «digital kveldsprat» med psykolog Hedvig Montgomery (jeg blir så sint på barna mine …) Linkedin har måttet vike for spicy linsesuppe, og alle ambisjoner har gått rett i airfryeren. Jeg er nødt til å velge tradwife-laget. Siden forklevenninnene har fått noen skudd for baugen, har jeg noen alternativer til hva vi kan kalle oss isteden. Kanelkriger Kvinnefellesskapet kaller seg «husmorhæren».
Julie Nordby EgelandNostalgi
Det var en gang en bar i Paris. Siden 1946 hadde den huset jazzmusikere fra hele verden – de største, skal vi tro baren selv. Faktisk var det den første klubben i Paris hvor det ble spilt jazz. Hver kveld runget jazztonene gjennom den mørke og labyrintaktige kjelleren, og den eldre garde, glinsende av rødvinssvette, svingte seg mellom bord og stearinlys til langt på natt. Det var en skjult, men likevel legendarisk perle. Det var sjelden kø. De som visste, de visste. Helt til Hollywood fikk nyss om den. I 2016 ble filmmusikalen «La La Land» vist på kinoer verden over.
Sofie Grønntun NissenMord
Sorry sjef. Det har vært dager jeg ikke har jobbet så effektivt som jeg burde. Jeg har vært opptatt med å dekke over mord. Massemord. Som mange fortellinger om mørke forbrytelser starter historien med en katt. Katten vår, Solo Kattrine Lykke Luxemburg, er ikke begeistret for menn. Eller barn. Lenge var kona mi den eneste som var verdig kos og respekt.
Jo Skårderud