Dagboka

Feil vei?

Ida Søraunet Wangberg

Mange beskriver det som et slags vendepunkt i livet når foreldre-barn relasjonen snus på hodet, og man blir nødt til å hjelpe aldrende mødre eller fedre. En halv million nordmenn gjør i dag en slik innsats som pårørende for sine foreldre. Langt flere må belage seg på det samme i framtida, ettersom andelen av befolkningen over 80 år vil være tredoblet innen 2060.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Pride

I dag går årets Pride-parade av stabelen i Bergen. Det gleder meg at over 20.000 deltakere er forventet å gå i toget. Like sikkert som at juni i Bergen byr på 12 grader og regn, byr måneden også på høylytt debatt om hvor mye vi som samfunn tåler at skolebarn lærer om Pride i skolen. Denne uka opprettet Kristent Ressurssenter en spleis for å for å finansiere juridisk bistand til familier som mener Pride i skolen kan være i strid med foreldrerettigheter og elevers rett til fritak. En motspleis til støtte for å beholde Pride-undervisningen kom raskt i stand, og den har i skrivende stund samlet inn utrolige 1.940.560 kroner. Som barn av en skeiv mor, er temaet Pride-undervisning personlig for meg. Da jeg gikk på barneskolen på 1990- og 2000-tallet, var det ikke noe som het skeiv kompetanse i skolen. Det hadde jeg sårt trengt. På den tida var det nemlig ikke så vanlig å ha en skeiv forelder.

Pernille Ekornrud Grøndal

Rusleruss

Trondheim har vært ruslerussens domene. Hvert år i mai har rød- og blåkledde russ satt farge på byen ved å bruke den. Kanskje har de hoiende stått i rundkjøringer og fått fram både tut og smil, eller samlet seg til fest på grøntområdet ved Nidarosdomen kalt Marinen. De har krabbet langs Nordre og utfordret folk med kyss og klem for å få knuter i lua. Og ved gående å bruke byens gater og parker kunne de støte på hverandre på tvers av skoler og gjenger. Men noe rart har skjedd. På samme tid som regjeringen prøver å avskaffe busskulturen nasjonalt, er det U-sving i Trondheim.

Frida Holsten Gullestad

Kjensler

På 70-talet var det ein amerikansk mann som fekk ein hjerneskade som gjorde at han ikkje kunne kjenne på kjensler. Han hadde ein skade i den delen av frontallappen som knyter kjensler, verdiar og vurderingar saman, og det øydela livet hans. Evnane hans til å tenkje var framleis som før, og han var ikkje dårlegare til å løyse kognitive oppgåver. Likevel vart det krevjande for han å ta val, og dei vala han tok, var ofte dårlege. Det blir fortalt at han kunne nytte fleire timar på å finne ut kva restaurant han skulle ete på, for det var så mange ulike omsyn å vege opp mot kvarandre: pris, avstand til restaurant, menyutval og så vidare. Me andre trur kanskje at me også tek val på denne måten, men i realiteten er det kjenslene me brukar til å vurdere kva restaurant me skal gå på. Den anonymiserte pasienten vert kalla EVR/Elliot, og hjerneskaden hans lærte oss mykje om korleis hjernen vår eigentleg fungerer. Den unge og konservative påverkaren Elias Omberg har fått mykje merksemd i det siste.

Aleksander Åsnes