Det har gått litt over to år siden Russland startet sin fullskalainvasjon i Ukraina. To år er også et vanlig tidsintervall mellom programmering og oppføring på norske teaterscener. Nå har landets teatersjefer og dramaturgiater dermed rukket å programmere for en befolkning med krig og konflikt tettere på livet, slik de alltid forsøker å treffe strenger i samtida som gjør at publikum opplever at teaterets fortellinger som relevante for deres egne liv.
Det er på ingen måte tilfeldig at vi i disse dager – mens Donald Trump vinner delstatsvalg etter delstatsvalg, Vladimir Putin vifter truende med fingeren over atomknappen og Benjamin Netanyahu holder sine innbitte, løgnaktige taler om Israels framferd i Gaza – kan se noen av historiens mest ufyselige skikkelser herje på norske teaterscener.
Allerede i høst ble Charlie Chaplins satiriske film «Diktatoren» (1940) oppført som teater ved Den Nationale Scene i Bergen, mens den russiske dramatikeren Mikhail Bulgakovs stykke «Flukt» (1927) – om de siste dagene av den russiske borgerkrigen – ble oppført på Nationaltheatrets hovedscene. Denne våren raser den demagogiske romerske keiserfiguren «Caligula» på Det Norske Teatrets hovedscene, mens den vesle barneforestillingen «Muren» – som er basert på intervjuer med flyktninger og handler om to barn som leker ved en mur i et krigsrammet land – nylig spilte på Økern-teateret Kloden.
Forestillingen «Et tysk liv» ved Oslo Nye Teater føyer seg inn i rekka av slike produksjoner. Lørdag 2. mars befant jeg meg på en matinévisning av forestillingen, og opplevelsen av å gå fra den lyse, myldrende lørdagen i handlegatene utenfor, og ned trappene til en svært dunkelt opplyst Teaterkjeller, kjentes nesten som å tre ned i en symbolsk bunker.
Langs alle fire sidene av det lille, firkantede spilleområdet satt det tett av mennesker som var kommet for å høre den mørke historien om Brunhilde Pomsel, kvinnen som i 1942 takket ja til en stilling som stenograf for propagandaministeriets Joseph Goebbels. Hvorfor gjorde hun det, en kvinne som hele sitt liv hevdet å være «grunnleggende upolitisk»?
Med 30 timers intervjumateriale som utgangspunkt ble historien om Brunhilde Pomsel først til en kritikerrost dokumentarfilm i 2016, seinere bearbeidet til en monologteaterforestilling som hadde premiere på Bridge Theatre i London i 2019.
Det er sistnevnte manus – skrevet av den britiske dramatikeren Christopher Hampton – som er grunnlaget for Oslo Nye Teaters oppsetning. Formatet er i overkant enkelt. Et lite bord med en grønn duk, en kaffekanne og kaffekopp. En stol. Historiske filmklipp og bilder fra Hitler-Tyskland som tidvis projiseres på en sort bakvegg, for å underbygge det som fortelles.
Dette er fortellerteater som hviler fullt og helt på teksten og skuespillerens formidlingsevne. Den 89 år gamle skuespilleren Bente Børsum leder oss med naturlig nærhet gjennom Pomsels fortelling, fra skildringen av oppveksten under første verdenskrig og gjennom mellomkrigstida, når hun blir en ung kvinne som etter hvert får jobb ved en jødisk eid klesforretning.
Som de aller fleste kvinner i tjueårene er Brunhilde opptatt av kjærlighet og forelskelser, av å ha det gøy og omfavne livet. I Hamptons tekst bindes nettopp dette trivielle og selvfølgelige tett sammen med det skjebnesvangre: «1933 var en herlig sommer. Jeg svømte masse.»
1933 blir også året den unge Pomsel stemte på Adolf Hitlers nazistparti, og på tross av at hun hevder å aldri ha vært det minste interessert i politikk, slutter hun seg fullt og helt til de jublende folkemassene den dagen Hitler kommer til makta.
Alle merker at flere og flere jøder forsvinner: det lille jødiske vaskeriet familien hennes alltid har brukt, er plutselig en dag borte. En populær, jødisk hallomann sendes vekk et eller annet sted, en nabofamilie forsvinner.
Til tross for alt dette fastholder den 102 år gamle Brunhilde i dokumentarintervjuene at hun aldri ante hva som egentlig foregikk. Og denne tvetydigheten – at vi ikke vet om hun snakker sant eller ikke – er nettopp det som gjør «Et tysk liv» til en foruroligende og viktig fortelling.
På mange måter var Brunhilde Pomsel bare en helt vanlig kvinne, opptatt av å leve opp til andres forventninger og innordne seg samfunnsnormer i endring. Parallellen til den politiske filosofen Hannah Arendts bok «Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet» fra 1963 er slående.
I 1961 reiste Hannah Arendt til Jerusalem for å følge rettssaken mot krigsforbryteren Adolf Eichmann, en av de hovedansvarlige for identifikasjon og transport av jøder til konsentrasjonsleirene under holocaust. I sin skildring beskriver Arendt Eichmann som prototypen på en firkantet byråkrat, en knust mann som bare hadde forsøkt å gjøre jobben sin til punkt å prikke.
Arendts poeng er at det fremmedgjorte mennesket kan bidra til grusomhet simpelthen gjennom konformitet og manglende evne til selvstendig tenkning. For Arendt er ansvarsbevisstheten et av ondskapens viktigste motstykker. Arendt plasserer menneskets ansvar i sentrum, og tvinger oss til å reflektere rundt hva dette innebærer for hvert enkelt individ i samfunnet.
Brunhilde Pomsel fikk aldri den samme smertefulle oppvåkningen som Adolf Eiemann. Tvert imot, i dokumentaren fra 2016 plasserer Pomsel ansvaret på Goebbels, på nazistpartiet, på alle mulige faktorer rundt seg. Da andre verdenskrig tok slutt i 1945, måtte hun sone en fengselsstraff på fem år fordelt på tre ulike tidligere konsentrasjonsleirer.
Jobben hennes i propagandaapparatet ga henne innsikt i produksjonen av falsk statistikk som underdrev antallet falne tyske soldater og fabrikkering av antall voldtekter begått av Den Røde Armé. Hun var dermed medskyldig. Kun en sjelden gang fikk hun lov til å dusje i fengslet – under de samme dusjene hvor jøder ble gasset i hjel bare noen år tidligere.
Når forestillingen på Oslo Nye Teater er ferdig, løper jeg opp trappene for å rekke den store demonstrasjonen for Palestina på Youngstorget. Himmelen er koksgrå, det regner, jeg småløper og finner snart min plass mellom et hav av paraplyer.
Jeg tenker på forestillingen, at det går en linje fra det jøder måtte gjennomlide under andre verdenskrig, til det palestinere utsettes for nå. Ikke tatoverte fangenumre, men foreldre som må skrive barnas navn med tusj på kroppene deres slik at de kan identifiseres om de blir drept. Ikke konsentrasjonsleirer, men en overbefolket, trang Gazastripe omgitt av høye murer, umulig å forlate, hvor palestinere jages fra skanse til skanse. Ikke tvangsstengte forretninger, men både forretninger og byer bombet til grus. Og de innhulede barnekinnene, de er akkurat de samme.
Krigen har inntatt vår verden og våre sinn på ny. På teaterscenene kan vi i disse dager se forestillinger som holder historiens speil opp mot oss og spør: Hvordan kan vi tillate en slik verden, igjen? Kan vi stole på vårt eget moralske kompass nå? Hvor ligger vår unnfallenhet, hvor er vi på vei? Kanskje noen av vår tids viktigste spørsmål.