Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité kom denne uka med enstemmig sterk kritikk av tidligere statsminister Erna Solberg. På grunn av ektemannens aksjehandel har Solberg vært inhabil en rekke ganger da hun behandlet saker i forrige regjering. Måneder etter at saken ble avslørt, og etter en omfattende høring i Stortinget, er omfanget av inhabilitet fortsatt ikke avklart. Solberg mener det ville vært for tidkrevende å finne ut, og har i stedet nøyet seg med å vise saker mediene har avdekket. Under høringen i Stortinget, som er transkribert og publisert sammen med komiteens konklusjoner denne uka, var Solberg også notorisk upresis i sin gjengivelse av hva hun har visst og når.
Solberg er en politiker kjent for sin presisjon og detaljkunnskap. Overfor Stortinget er hun i høringen i stedet oppsiktsvekkende uklar om kjennskap til ektemannens aksjehandel. Hun viser for eksempel til at ekteparet har en avtale om at hun skal bli opplyst om endringer i porteføljen – en avtale hun sier mannen har brutt. I neste øyeblikk framgår det at hun likevel har fått vite om en rekke endringer i løpet av tida som statsminister. Hun sier at hun ble ført bak lyset, men har altså visst mye. Da betoner Solberg at det er omfanget hun ikke kjente til, selv om det ikke er av betydning for saken. Det er eierskapet i seg selv som gjør henne inhabil, ikke antall handler.
Stortingets sterke kritikk av Høyre-lederen får likevel ingen konsekvenser. Fordi hun ikke er statsminister i dag, kan ikke nasjonalforsamlingen kaste henne. Hun har også vært heldig med timingen: Saken ble behandlet sammen med liknende saker fra ministre fra Ap og Sp. Det gir henne og Høyre et rom å manøvrere i, som de har omfavnet begjærlig. Solbergs synd er derfor ikke bare å ha vært inhabil som landets øverste leder. Det er også at hun ikke opplyser oss tilstrekkelig om egen sak. I stedet svarer hun og Høyre beleilig upresist på spørsmål og legger skylda for Solbergs egne feil på ektemannen. Politisk manøvrering redder Solberg, selv om det er den som burde felle henne – hvis målet er å gjenopprette tilliten til politikere og våre politiske institusjoner.