Det er noe som skurrer litt for meg i den pågående debatten om hvordan de unge gutta faller utenfor i skolen. Ikke at jeg tror det vil være feil med mer praktisk aktivitet i skolen, eller at ungene lærer seg å skape, bygge, reparere og fikse. Jeg har vokst opp på et småbruk hvor ingenting ble kastet, men alt ble reparert (eller tatt vare på i tilfelle man kunne bruke det til å fikse noe annet), og det sitter i. Tilfredsstillelsen ved å bygge en sykkelbod med egne hender (samt hammer, drill, sag og vinkelsliper) er like stor som tilfredsstillelsen ved å levere fra seg en godt gjennomarbeidet tekst. Likeledes er det åpenbart feil kur «høyreskolen» har forsøkt seg på når den etter årevis med stadig økt timetall i norsk og matematikk og stadig mer testing har feilet fullstendig i å skape bedre elevprestasjoner.
Det jeg reagerer på, er den underforståtte identifiseringen av praktisk = gutt, mens teoretisk = jente. Om vi legger dette til grunn, gjør vi både guttene og jentene en gedigen bjørnetjeneste (til ungdommen: dette er i den opprinnelige betydningen av «bjørnetjeneste», der det er en dårlig ting).
Man skal ikke mange tiår tilbake før mannen i en helt annen grad framsto også som intellektuell stjerne, og hvor teoretisk kunnskap og praktisk handlekraft smeltet sammen i et ideal som, selv om det var snevert, i sin blanding av teori og praksis faktisk var bredere enn det som presenteres i dag.
«En gang var de mannlige idealene teoristerke»
Enkelt sagt kan vi kalle dette idealet for «ingeniøren». Fra Jules Vernes Cyrus Smith, som bygget et helt lite samfunn og laget både sprengstoff og telegraf med svært få hjelpemidler på en liten øy, til den norske ingeniør Knut Berg, som bygget seg et fly da han måtte rømme fra en glemt egyptisk sivilisasjon, og den franske actionhelten Bob Morane, som også må ty til ingeniørkunnskaper for å avverge katastrofe. En gang var de mannlige idealene, inkludert populærkulturens actionhelter, teoristerke, og guttene gjorde det da også betydelig bedre (relativt sett) i mange skolefag.
Det bør være et mål for venstresida at kjønnsrollene er romslige nok til at begge kjønn kan assosieres med både praktiske og teoretiske ferdigheter. Heller enn at skolen skal bli mer praktisk for at gutta skal lykkes, må gutta få forbilder og forventninger som er bredere, slik at de kan utvikle seg som hele mennesker, og hvor den falske dikotomien mellom teoretisk og praktisk kan overskrides. Men dette er et samfunns- og kulturproblem, ikke bare et skoleproblem.
Det finnes kunnskap om hva som kan gjøres for å redusere kjønnsforskjeller i skolen. En nå ti år gammel forskningsoppsummering fra Oslomet sier: skap tydelige forventninger, lærerstyrt undervisning, et inkluderende sosialt fellesskap i klassen; legg sterk vekt på lesing, knytt det opp til elevenes interesser.
Jeg vil særlig legge vekt på lesingen. Lesing er slitsomt fram til man får tilstrekkelig mengdetrening. Når man får det, er det den overlegent mest effektive måten å tilegne seg informasjon på, mye kjappere enn å se videoer, høre podkaster, og det er nøkkelen til å tilegne seg annen kunnskap. Men fritidslesingen møter i dag mye konkurranse fra andre underholdningsformer. Det skyldes ikke skolen, og det er et felles ansvar å rydde opp.
