Klassekampens vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes leverer stadig interessante artikler til glede for oss nysgjerrige og amatørmessige grublere. Nå sist en artikkel der han spør: Hvordan er liv mulig?
Allerede abonnent? Logg inn
Siden revolusjonen i 1979 har det iranske regimet brukt fengsler, tortur, henrettelser og væpnede sikkerhetsstyrker for å knuse enhver form for opposisjon. Regimet har slått ned protester gang på gang med kuler, fengsler og henrettelser. Siden januar 2026 har nye protester blitt møtt med ekstrem vold. Internett har tidvis vært delvis stengt. Uavhengige journalister har begrenset tilgang. Bildene som slipper ut, er ofte gjennom regimets egne kanaler eller nøye kontrollerte journalistiske rammer. Når slike bilder ukritisk gjengis i Europa, forsterker de regimets propaganda. Likevel finnes det politiske miljøer i Norge som omtaler møter med representanter for dette regimet som «dialog» og «fredsarbeid».
Parichehr TaheriFørst takk til journalist Ole Magnus Rapp for nylig fokus på Svalbard, spesielt den alvorlige meldingen i Klassekampen 28. februar. Her fokuseres det på stengingen av den siste operative kullgruven på Svalbard, Gruve 7. I en ustabil verden må nettopp Svalbards stabilitet være i fokus, og da er det avgjørende at Svalbard er selvforsynt med energi. Så langt har Svalbard vært nettopp det, og Gruve 7 alene kan fortsatt dekke flere års forbruk. Men nå er gruven i ferd med å bli stengt. Men frislipp av CO₂ når kullet brennes kolliderer direkte med dagens klimakrav. Problemet kan løses ved å ty til karbonfangst og -lagring.
Eivind Hiis HaugeI Klassekampen 5. mars spør me kvifor Raudt ønskjer å selja det statlege investeringsselskapet Nysnø Klimainvesteringer. Det vil innebera ein einsidig reduksjon av statleg eigarskap. I sitt svar til oss skriv Mímir Kristjánsson og Geir Jørgensen at dei vil avvikla Nysnø fordi staten ikkje får noko igjen for det. Det verkar som at Raudt framleis ikkje har skjønt at Nysnø ikkje er ei støtteordning, men ein statleg investor som tar eigarskap i kommersielle selskap. Verdien på eigardelane i dag er om lag på nivå med tilført kapital. Nysnø har fått kritikk fordi avkastninga ikkje har vore høg nok samanlikna med breie marknadsindeksar som for eksempel børsen. Men det er å samanlikna eple med pærer. Som investor i unoterte selskap i tidleg fase har Nysnø lange investeringshorisontar, og verdiane vil variera over tid. Statoil hadde raude tal i ti år, subsidiert av overføringar frå staten, før dei tente pengar. Hadde Raudt fått viljen si hadde det for lengst blitt avvikla før den tid. Raudt burde vera mindre opptatt av kortsiktig profitt, og meir opptatt av langsiktig industribygging. Vidare meiner Kristjánsson og Jørgensen at små statlege eigarposisjonar ikkje gir demokratisk kontroll i økonomien.
Reber Iversen og Ingrid Fiskaa