Jone Randa har delt denne artikkelen med deg.

Jone Randa har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUdi

En irette­set­telse og en utvisning

Saken om Rukhsana Husseini føyer seg inn i rekken av historisk ondskap mot utsatte kvinner. Ikke noe argument kan motsi at det er tortur å skille en mor fra sine barn. Det er det absolutt verste du kan gjøre mot et menneske. Når vi leser dokumenter fra fordums hekseprosesser, kjenner vi at hårene reiser seg i nakken. Hvordan var det mulig?

Men hvordan er det mulig, i vår opplyste tid, å gjøre en slik barbarisk handling mot en mor? Hva er det å være «opplyst»?

En annen mor, som hadde landets høyeste tillit fra sine borgere, har akkurat fått en irettesettelse fra Stortinget. Kun en irettesettelse. På et blunk var hun tilgitt. Og flere andre i regjeringen har løyet og bedratt, men sitter ennå med gode jobber og høye lønninger. Ingen ble ført bort med makt fra sine barn og kastet ut av landet. Hvordan kan vi skryte av våre menneskerettigheter og samtidig utføre en slik hjerterå handling mot en gravid småbarnsmor?

«Det er tortur å skille en mor fra sine barn»

Man må forstå at å knuse et menneske på denne måten som Rukhsana nå skal knuses, den handlingen knuser oss alle.

«Elsk din næste, du kristen-sjæl. Træd ham ikke med jernskodd hæl, ligger han end i støvet. Alt som lever er underlagt kærlighedens gjenskapermakt. Bliver den bare prøvet.»

Det skrev Bjørnstjerne Bjørnson i 1860. Han kjempet for de undertrykte folk.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kjønn

Hva gjør vi for disse gutta?

Som mange andre satte jeg meg i helgen ned med popkorn for å se Louis Theroux’ nye dokumentar «Into the Manosphere». Jeg forventet et velkjent blikk utenfra på en kultur mange unge menn allerede kjenner til. I stedet satt jeg igjen med en ubehagelig erkjennelse: Jeg visste langt mindre enn jeg trodde. Det er fristende å dvele ved det mest oppsiktsvekkende i dokumentaren. Det skal jeg la være. Poenget mitt er at dette er ikke et amerikansk fenomen. Det er et symptom på en utvikling vi også kan få i Norge, hvis vi ikke tar tak.

Verdens handelsorganisasjon

Den sterkestes rett

Denne uken arrangeres WTOs ministermøte. WTO har vært i krise i flere år nå, blant annet fordi ­organisasjonen er sterkt preget av uenighet og forhandlinger har stått stille. Det er derfor enormt press for fremgang på årets møte, så det kan framstå som en suksess. Derfor er det «WTO reform» som står på agendaen. Dette feires av mange. Men reformen har en demokratisk bakside. Det som skjer nå avslører i virkeligheten en maktpolitikk som har vært organisasjonens kjerne siden den ble etablert, og den vil gå på bekostning av utviklingsland og de minst utviklede landene. WTO er i dag i prinsippet demokratisk og konsensusbasert, det vil si at hvert land har en stemme, ingen land har vetorett og alle land må bli enige før man kan vedtahandelsavtaler.

Overvåkning

Lever vi i et overvå­kings­sam­funn?

PST vil ha større adgang til å overvåke oss i det forebyggende arbeidet. Hvor mye vi faktisk overvåkes i dag, har PST hemmeligstemplet. Dette kom frem da EOS-utvalget la fram sin årsmelding for 2025 onsdag i forrige uke. EOS-utvalget er valgt av Stortinget for å kontrollere norske myndigheters etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenester. Som ledd i dette har utvalget undersøkt PSTs praksis ved bruk av skjulte tvangsmidler i forebygging av alvorlig kriminalitet. Da PST fikk presentert statistikken fra utvalget, valgte de å hemmeligstemple den. For kort tid siden gikk fristen ut for å gi innspill til et nytt forslag, der PST får større muligheter til å benytte seg av slike skjulte metoder i forebyggingsvirksomhet. Dette kan være alt fra hemmelig ransaking, skjult kameraovervåking og kommunikasjonsavlytting, til teknisk sporing og dataavlesing.