Saken om Rukhsana Husseini føyer seg inn i rekken av historisk ondskap mot utsatte kvinner. Ikke noe argument kan motsi at det er tortur å skille en mor fra sine barn. Det er det absolutt verste du kan gjøre mot et menneske. Når vi leser dokumenter fra fordums hekseprosesser, kjenner vi at hårene reiser seg i nakken. Hvordan var det mulig?
Men hvordan er det mulig, i vår opplyste tid, å gjøre en slik barbarisk handling mot en mor? Hva er det å være «opplyst»?
En annen mor, som hadde landets høyeste tillit fra sine borgere, har akkurat fått en irettesettelse fra Stortinget. Kun en irettesettelse. På et blunk var hun tilgitt. Og flere andre i regjeringen har løyet og bedratt, men sitter ennå med gode jobber og høye lønninger. Ingen ble ført bort med makt fra sine barn og kastet ut av landet. Hvordan kan vi skryte av våre menneskerettigheter og samtidig utføre en slik hjerterå handling mot en gravid småbarnsmor?
«Det er tortur å skille en mor fra sine barn»
Man må forstå at å knuse et menneske på denne måten som Rukhsana nå skal knuses, den handlingen knuser oss alle.
«Elsk din næste, du kristen-sjæl. Træd ham ikke med jernskodd hæl, ligger han end i støvet. Alt som lever er underlagt kærlighedens gjenskapermakt. Bliver den bare prøvet.»
Det skrev Bjørnstjerne Bjørnson i 1860. Han kjempet for de undertrykte folk.
